Greit med webkamera og det å kunne følge med fra jobb. Rampegullet gikk til angrep på plaststripsene som holder grindene sammen idag, - og wips hadde hun gnagd av et par fester og hadde brutt seg ut. Bare å kjøre hjem før hun rakk å ødelegge noe i heimen (hun rakk en tøffel før jeg kom meg hjem). Men nå er x antall wirelås i galvanisert stål kjøpt inn og montert, så nå tenker jeg Frøken Høyt og Lavt skal holde seg i bingen!
Det kan faktisk se ut som Petra har god innflytelse på Carmen, - at Lillegull overfører noe av sin trygghet til den voksne hunden.
Med Carmen har det alltid vært en utfordring på tur å møte folk med hodelykt. Dette lyset som nærmer seg uten at hun helt får tak i hva det er. Ja, folk kan være skumle også uten hodelykt, synes Carmen. Petra synes ingenting er skummelt. Mange fine ”møter” på tur i dag. Begge hundene sittende trygge og tyste ved siden av meg og vente på godbit og at folk passerte.
Har funnet ut at det som funker bra er å bruke ”Gunilla Wedeen-kobbel” på Carmen. Det er altså et retriever-kobbel som er festa i et nylonbånd som jeg kan tre over hodet og den ene armen. Dermed behøver jeg ikke bruke noen hender på å ha Carmen i bånd og kobbelet er lett tilgjengelig ved behov.
Så gjelder det å følge med på om vi møter noen eller noen tar oss igjen på tur. Carmen blir da festa i kobbelet sitt og Petra får fortsatt være løs. Så får de sitte der til folk har passert.
Mens Carmen tidligere forbandt dette med plutselig å bli satt bånd på som et faresignal for at det kom folk, og ble litt alert, ser det nå ut som hun i større grad kobler det med å få godbiter.
Hun observerer jo at lille Petra er superkul hva gjelder folk som passerer. Så har vel Carmen etter hvert funnet ut at det ikke er noe å ta på vei for. Ingen andre i flokken som ser noe behov for å varsle eller passe på. Vi bare stopper for en godbit-pause. Gull verdt, den sterke mentaliteten til Petra!
Etter et par dager da det så helt greit ut for Petra på webkameraet, kunne jeg i dag observere at hun ble urolig sånn rundt 14-tida. Da syntes hun tydeligvis at hun hadde vært alene hjemme (at Carmen er der telles jo ikke, - det er når JEG er hjemme at det regnes som ikke å være alene hjemme… ) lenge nok.. Så, hun prøvde å ”få i gang” Carmen til lek.
Ja, jeg gjentar visst meg selv dag etter dag, men det blir mye å gå tur med hundene for tiden. Så, når det ikke er noe organisert trening jeg er med på har det lett for å bli bare turgåing for tiden.
Men, det går selvsagt an å utnytte turen til litt basic trening, og det gjør jeg. Det blir mye av både innkalling og ”her”, altså at hundene skal holde seg rundt meg uten å gå fot. Dette med å gå her er enda viktigere nå som jeg har to, - siden det er umulig for to hunder samtidig å gå fot., - da ”krangler” de bare om plassen nærmest meg.
I dag trente jeg også en del stopp. Og var skikkelig fornøyd med begge frøknene, - de stoppa jo der de var, selv om det var på helt forskjellige steder i blant. Petra stoppa på ganske lang avstand også - herlig!
Som vanlig en tur til fots langs jernbanen. Utrolig hvor mye lysere det blir med litt snø. Faktisk var det helt unødvendig å bruke hodelykt. Okay, da - jeg innrømmer at det er NOE positivt med snøen…
Ja, sykkelføret har selvsagt i opphørt å eksistere med denne snøen. Men, heldigvis er det så lite snø at det heller ikke er noe skiføre. Helt fint å gå på bena, altså.
Ferden gikk videre til lydighetstreningen på Ski. Petra var flink på sitt og bli og fot, synes jeg. Jeg hadde med et lite teppe til henne som hun fikk sitte på, så hun ikke skulle bli så kald i rumpa.
Og når de andre trente innkalling fra sitt satt vi også denne gangen bare og observerte dem. Petra fikk sitte i Jervehiet sitt - noe som valgte stor oppmerksomhet. Noe sånt hadde visst lydighetsfolka ikke sett før.
I dag var det 18 minus da jeg stod opp. For bare noe fra dager siden var det fire-fem pluss. Så, litt av en overgang, - både å ha snødekke og med alle kuldegradene. Plutselig må en drive på med å bære inn ved. Og ute er det vondt å gå uten hansker. Og sykkelturer blir det ikke noe av på en stund. Hovedsakelig er det nå altfor, altfor kaldt…
Ellers er jeg stiv og støl i dag etter gårsdagens heftige fysiske utskeielser.
Jeg fulgte som vanlig med på hundene på webkamera i dag, og omsider fikk jeg se det jeg har ventet på; - Petra gikk og la seg oppi hundesenga sammen med Carmen. Og der lå de altså begge to hele ettermiddagen.
På ettermiddagen ble det en kort tur langs jernbanene med begge. Hadde riktignok med meg pannelykt, men det var såpass lyst pga snøen at det i grunn ikke var nødvendig.
Så hadde vi unghundtrening i 10 minus. De fikk ha på seg dekken og hadde hvert sitt teppe å sitte på. Sitt og bli.
Lagde en linje av ekvipasjer og ryggsekker og trente på å sende hunden gjennom linja til godbitskål. Både fremmadsending og også ut, når hunden satt med ryggen til.
Petra hadde lett for å ta en bue istedenfor å snu og løpe en rett linje, så dette trenger vi mer trening på. Å løpe gjennom linja eller forbi de andre så ikke ut til å affisere henne i det hele tatt.
Deretter ble det en liten økt stopp på hver av unghundene. Én ute om gangen, og de andre i bilen. Petra klarte seg veldig bra i begynnelsen - stoppa flott på avstand. Men, ble litt opptatt av lukter i bakken på slutten av økta, sånn at hun ikke stoppa like kjapt.
Men, alt i alt fornøyd med Lillegull i dag.
Også jeg som misliker vinter, hater snø, ikke kan gå på ski og er redd for både fart og glatt underlag. Men DETTE, altså - det var bare noe av det artigste jeg har gjort! Heldige meg som har tantebarn jeg kan gi opplevelsesgaver til. Sånn at nevøen på snart 11 og jeg fikk oss en tur med Bjerkeli Villmarksopplevelser på Vikerfjell Ringerike.
Du verden, som det gikk unna! Et adrenalinkikk av en annen verden. 12 minus til tross, - jeg frøs ikke et øyeblikk. Mange ”nær-døden” øyeblikk da jeg var sikker på at sleden kom til å velte eller kjøre ut av sporet. Eller jeg kom til å falle av eller ikke takle de voldsomme humpene vi kjørte over. Men, nei, jeg hang på, i bratte nedoverbakker, vanvittige svinger og gjennom trange passasjer.
Ja, dette var altså julegaven til nevøen min - hundekjøring. Må innrømme at da jeg kjøpte gavekortet hadde jeg nok sett for at vi skulle sitte i hver vår slede og andre stå for kjøringen. Så, litt stressa ble jeg jo da jeg fant ut at jeg skulle være kusk... Og når nevøen min jubla mer jo fortere det gikk, jo brattere det var, jo heftigere svinger og jo fler humper, ja da var jeg ganske redd innimellom. Men, ble overraska over at det gav sånt et kikk å være litt redd. Helt klart utenfor comfort-sonen dette. Men, som sagt VELDIG MORO.
Ganske støl og lemster nå i muskler jeg knapt visste at jeg hadde, men veldig fornøyd med dagen.
..
Flott da, å avslutte dagen med å plukke opp hundene hos de to hundevaktene, og konstatere at de tydeligvis har hatt et opplevelsesrikt døgn. De hadde blant annet fått oppleve å være på tur sammen med passernes fire andre hunder.
Kjapt etter kveldsmaten var de helt i drømmeland….
...
Dagen starta med tur med begge hundene i skogen.
Så fikk lille Petra være alene hjemme mens jeg dro av gårde på EK-trening med Carmen, 6 ekvipasjer var vi i dag, i et veldig artig terreng. Temaet var å dirigere hunden over/forbi et område den hadde fått markeringer i.
Vi hadde én øvelse på jordet - så inn i skogkanten. Og deretter én øvelse ved bredden av en bekk - så over bekken på den andre siden.
Det med å forsere bekken var vanskelig for flere av hundene, også for Carmen. Dvs det var vanskelig å få henne til å gjøre det på avstand. Men, da jeg gikk ut til henne og sendte henne over, svømte hun så fint som bare det - i neoprenvesten sin.
Etterpå fikk hun på seg dekken og fikk ligge i Jervehiet sitt.
På kvelden kom nevøen min på besøk, og vi tok en runde og leverte hundene hos hundevakter siden vi skulle på langtur dagen etter. Ganke kjapt la den ene hundevakten ut et stemningsbilde....
