24.07 Fjelltur

 

 

 

I dag ble det som vanlig fjelltur - altså på den kursfrie dagen her oppe. Været fornekta seg heller ikke. Ganske spesielt når en kan gå i T-skjorte på snaufjellet og det er varmt og godt.

 
Det var mye sau i fjellet, så de voksne gikk for det meste i bånd. Vi bare slapp de løs da vi kom opp på et platå og hadde god sikt og ingen sauer å se. Dessuten et lite gjørmete vann hvor hundene fikk kjøle seg ned.

Petra fikk løpe litt løs innimellom de syv voksne hundene. Det gikk faktisk kjempefint. Er jo så greit med disse hyggelige retrieverne som er snille med valper. Den største utfordringen var at hun ville spise sauebæsj. Dvs. de største rukene kom hun og avleverte til meg. Interessant hvordan det skulle gå med den lille valpemagen etter denne ”dietten”…

.

Vi tok en lunsjpause på en topp - FOR en utsikt!

.

Etter litt fotografering bar det ned igjen. Så avslutta vi med at hundene fikk bade i det store vannet ved demningen. Greit å få av dem litt gjørme og få kjølt dem ned. Hele gjengen var uti og Petra storkoste seg sammen med de voksne.

Med slitne og trøtte hunder ble det tid for de tobente med felles middag og hygge da vi var tilbake i leiligheten.

Ellers gav jeg for sikker hets skyld Petra diettfor forebyggende, er jo veldig upraktisk om hun skulle få diaré her på kurset. Det gikk heldigvis bra med magen hennes.

En topp dag!

23.07 Tirsdag i Hemsedal

I dag starta vi tidlig. Det viste seg at en av deltagerne hadde skada foten, så vi ble bare fire ekvipasjer i dag. Starta litt pent, men det ble fort mer trøkk. Som i går, klarte Carmen seg kjempefint. Samtidig som hun var helt knepp tyst og kul, var hun oppmerksom, ivrig og konsentrert.

Trond begynte med å prate litt om at det kan være lurt å ha apporter liggende utover bakken, ikke alltid rydde opp og putte ting i dummy-vesten. Hundene skal kunne tåle at det ligger dummyer og baller på bakken uten å ta dem når de passerer dem.

Med valper og unghunder kan en trene lydighet etter å ha lagt ut/kasta ut baller og dummyer. Gå fot gjennom området eller kalle hjem hunden gjennom området.

Så ble det litt prat om dette med utsendingsrituale. Den ”evige” diskusjonen om en skal skille på utsending på markering og dirigering. Gjøtterud gjør jo ikke det. Alt er apporter, og han viser hunden hvilken den skal hente.

Dette ritualet er med på å dempe stress og forventning hos hunden. Den behøver nemlig aldri å være i tvil om det ER dens tur eller ikke. I motsetning til å sende bare på navn eller annen kommando uten å gjøre noen ”forberedelser” først, så sier han først ”bli”, så tar han ett skritt fram, og viser tydelig håndsignal, og til slutt kommer kommandoen. En slags klar-ferdig-gå.

Skal en ha noe nytte og effekt av et ritual i form av dempede forventninger hos hunden, så må en gjøre det HVER gang.

Hm. Så lurer jeg på om jeg skal endre regimet mitt, da, - enda en gang…. Jeg begynte jo med Carmen, med å ha samme måten å sende ut på enten det var markering eller dirigering. Så var jeg på et kurs og fikk høre at jeg burde ha atskilte ritualer. Og når jeg gikk over til å sende Carmen på bare ”Car”, uten håndsignal, erfarte jeg at hun ble mye bedre på å markere.

MEN, samtidig er det jo sånn at hva som egentlig er en markering og hva som er en dirigering, ikke alltid er så lett å skille. Etter som en kommer litt videre i treningen, er det jo ofte sånn at det er mange potensielle oppgaver for hunden. Og det kan fort gå litt tid, sånn at en markering ikke er fersk lenger. Og jeg har jo brent meg mange ganger på at jeg har syntes det har sett ut som Carmen husker markeringen, men så gjør hun ikke det, eller hun husker en annen markering.

Dessuten har jeg større problemer med ro rundt foten så lenge jeg bare sender på kommando. Hun er lettere i rumpa, større fare for at hun knaller eller i hvert fall går litt for langt fram, når det blir litt heftig.

Og hun har blitt en veldig god markør etter hvert, så det kan godt hende det ikke er noe forstyrrende for henne med håndsignal.

---

Vi begynte med at det på forhånd var laget to områder. Tre dummyer til hver i sivet - altså et søk, og en ball til hver på vann.

Carmen søkte kjapt og greit i sivet og fant tre dummyer ganske nærme. Hun måtte styres litt på tennisballen, men tok greit signaler. Og jeg var påpasselig med at hun ikke skulle søke videre.

I neste runde hadde vi fire oppgaver. Det lå fortsatt dummyer igjen i sivsøket. Dessuten ble det kasta ut tennisballer på vannet og dummyer på to steder i noe kratt.

Carmen kjempa veldig i sivet. Jeg mistenker at det var en dummy som satt fast i noe vegetasjon, for jeg så at halen hennes gikk, og hun vendte stadig tilbake til samme stedet der ute. Til slutt kalte jeg henne hjem uten funn.

Det var bare én tennisball igjen ute på vannet da det ble Carmens tur. Hun gikk flott ut i riktig retning og var rett ut. Og jeg sa ”bra, Carmen” med det samme hun plukka. Ingen søking etter flere, heldigvis.

Vi avslutta før en pause med at det ble skutt fire stk med launcher på vannet. Så fikk de ligge og ”godgjøre seg” mens vi tok en kaffekopp.

Etter pause fikk altså hundene hente launcher-eggene. Da de skulle hente eggene sendte vi hunden når forrige var på vei inn. Som forventa syntes Carmen det var nifst med en stor hann Flat som kom svømmende mot henne, så hun tok en liten bue utenom, og jeg trykte på med et ”gå”. Hun visste nok hvor hun skulle, for hun svingte fint tilbake til linja og svømte ut og fant egget.

I neste runde ble det kasta tennisballer til venstre på vannet i et gjørmete område. En kunne høre hvordan ballene forsvant ned i gjørma. Det ble kasta dummyer rett fram. Så ble det kasta tennisballer i sivet til høyre. Og til slutt dummyer i krattet.

Vi jobba samtidig med de fire oppgavene, så hundene måtte tåle å høre andres handling.

Carmen lokaliserte kjapt dummyen i krattet. Så var det litt strev med gjørma. Da hadde jo hundene tidligere erfart å søke i sivet i nærheten av gjørma, og de ville nok heller dit enn å holde på i den fæle gjørma, som selvsagt var vanskelig å bevege seg i.

Gjøtterud kommenterte at når det gjaldt nærsøk, brukte han ikke høyre og venstre, bare nærmere. Bedre å sende hunden forbi området og få den til å søke hjemover. Carmen fant faktisk en tennisball, og var flink til å komme rett hjem uten å søke mer.

Videre fulgte en runde med to oppgaver. Et kast av tennisball på vann og et kast av dummy opp i kanalen på langs. Altså sånn at det var interessant om hunden ville løpe på land, langs kanalen, eller legge på svøm fra start. Carmen klarte seg bra på begge oppgavene med litt handling fra meg. Hun svømte faktisk en stor del av veien i kanalen.

Et tips fra Gjøtterud på dette med armsignal for ut - holde hånde i været hele tiden, ikke bare kjapt opp i været og ned igjen. Og IKKE hånda i været på stopp!

Så fulgte en runde med fire oppgaver. Det ble kasta to tennisballer på vann, en dummy i skogkanten og en dummy opp i kanalen.. Utfordringen var å snu seg sånn at hunden så alle oppgavene, det var mye vegetasjon i veien. Dette var særlig vanskelig på første runde, når vi ikke visste helt hvor oppgavene kom til å bli.

Jeg måtte handle Carmen litt i skogkanten, så fant hun greit dummyen.

Så skulle Carmen hente tennisballen til høyre. Den hadde jeg ikke sett lande, - det var nemlig veldig mye busker og trær i veien. Men, jeg hadde jo hørt den, og det hadde Carmen også. Jeg flytta meg litt og fikk en slags åpning i krattet foran meg, sånn at jeg så ballen og kunne sende i riktig retning.

Det var en skikkelig vanskelig utgang, blant annet med en planke som lå skrått ned i vannet. Carmen var kanon flink, hun gikk rett ut i krattet, løpe ned på planken og rett i riktig retning ut til ballen. Vi fikk skryt, faktisk, for denne oppgaven.

Tennisballen til venstre var hun rett ut til. Ingen av disse ballene på vannet søkte hun videre med, - bra!

Dummyen i kanalen henta hun også veldig bra.

Dagens siste runde var tre oppgaver. En tennisball i skogkanten, en tennisball på vann og søk på tennisball i kanalen.

Jeg markerte litt dårlig ballen i skogkanten og feilhandla Carmen. Blåste stopp fordi jeg trodde hun gikk feil. Så, jeg ødela litt for henne. Var redd for å miste henne i det høye gresset. Men, hun fant likevel dummyen, litt på tross av meg. Mer is i magen, sa instruktøren….

Det ble til at vi bare gjorde to oppgaver hver, så Carmen henta ikke tennisball på vann. Hun fikk søke i kanalen, og brukte litt tid på å komme langt nok ut. Jeg tror jeg hadde misforstått litt hvor de var.

Så avslutta vi med ”ettersøk” på tennisballer i kanalenLitt prat til slutt om dette med å kaste en belønningsball for fin stopp til hunden. Bra å kaste på eller like foran hunden, ikke bak eller til siden. Vi vil jo at de på stoppen skal sitte og fokusere i vår retning. Ikke at det hele blir en ny markering langt bak eller til siden.

Tror instruktøren var fornøyd med oss i dag. Jeg var i hvert fall veldig fornøyd med Carmen. Synes hun var rimelig rolig rundt fot og flink til å følge meg. Hun markerte kjempebra og tok bra signaler. Dette til tross for at hun nå er i fasen innbilt svangerskap, med stort jur med melk. Og da har hun jo vanligvis vært temmelig fjern og lite motivert.

Vi avslutta altså til lunsj, og det var å komme tilbake til leiligheten og ta seg av lille tålmodige Petra som hadde tilbrakt formiddagen i buret sitt.Siden det var så varmt ble det bare en kort tur ut med henne så hun fikk tisse. Så fikk hun sove på teppet sitt ved bena mine mens jeg holdt på med blogg og bilder.

Litt utpå ettermiddagen ble det en tur med Petra i den lille skogen jeg ble kjent med i går. Hun fikk løpe noe løs med line og noe uten. En liten tur langs elva ble det også, så hun fikk tatt noen svalende bad.

Så trente jeg litt fremmadsending på matskål i skogen i en ganske bratt bakke, både oppover og nedover.

På turen hjem fikk Petra ha den lille langlina på slep og gå pent ved bena mine. Faktisk gikk hun på denne måten helt tilbake til leiligheten. Jeg har jo ikke turt å hatt henne så mye løs som jeg hadde Carmen som liten, rett og slett fordi Petra har hatt så stor radius. Men, nå kjennes det som rette tidspunktet å begynne med å stramme inn friheten og kunne forlange av henne at hun skal kunne gå pent løs ved siden av meg. Særlig etter å ha hatt en sånn runde med å løpe løs i skogen, tenkte jeg at den verste energien var ute av kroppen hennes.På kvelden var det salg av dummyer og andre effekter og jeg gikk til anskaffelse av noen kastedummyer med snorer, blant annet kaninballer. Tok med Petra og testa ut i noe kratt. Ingenting å si på interessen eller hjemkomsten, men avleveringen er jo foreløpig litt rufsete.

Fortsatt er det varmt og godt her i Hemsedal, og Petra fikk være med ut på festen på kvelden. Hadde henne liggende noe på krakken ved siden av meg og noe i fanget. Mange som syntes hun var både søt og avslappa der hun lå og sov.

Kjempeflott miljøtrening for henne denne uka!


 

22.07 Mandag i Hemsedal

Carmen og jeg skulle starte på ettermiddagsøkta i dag, - noe som betydde at vi kunne ta det med ro på morgenen. Dvs lille Gul våkna kl 06 og ble urolig, så da var det bare å få luftet henne før jeg kunne sove videre.

Etter hvert kunne jeg altså bruke formiddagen til å aktivisere Petra. Ikke helt lett i nærområdet, siden hun ikke kan løpe løs. Hun fikk noen raptuser der hun gikk i sele og kobbel. Hun ville så veldig gjerne løpe fort, fort rundt omkring….

Petra fikk ligge igjen på rommet i leiligheten siden det var så varmt. Så dro jeg altså av gårde til Grøndalen.

Trond begynte med å fortelle at han som hundefører ikke skiller på apporter, enten det er dirigeringer eller markeringer. Som dommer, derimot, skal han bedømme både hundens markeringsevne og styrbarhet.

Vi fikk innprenta at vi skal være nøye med å stå helt rolig, med begge hæler i bakken FØR vi gir en kommando, og så begynner å bevege oss.

Starten på ritualet er viktig. Hunden skal ikke tenke at alle apporter den ser er ”mine”. Den skal avvente hvilken vi sender den på. Videre kommenterte han at mange sier veldig mye til hundene sine, i fm korrigering. Det bør holde med et nei, på uønsket atferd, og deretter være veldig kjappe med et ”bra” når hunden adlyder.

Ift dette med å peke og be hunden markere i fm kast, er dette noe vi bør gjøre bare hvis det er nødvendig. Altså hvis vi ser at hunden ikke følger med i riktig retning. Vår oppgave er å gjøre det lett for hunden.

--------

Vi begynte med å gå fot. Det ble kasta baller som vi selv skulle hente. Så skulle vi gå fot gjennom et felt av baller. Hundene fikk sitte og bli på linje, og det ble kasta baller foran dem. Kun gi fot-kommando ved start, og også hvis vi skal snu oss rundt på linja.

Kanskje litt kjedelige øvelser, dette, men akk så nødvendige. Dempe hundens forventninger.

Ellers hadde vi en runde hvor hundene fikk sitte og bli på linja, og vi kalte inn fra den andre siden av jordet, én og én. Carmen imponerte med å bli sittende på tross av at tre av de andre knalle og løp etter hvert andre rundt henne. Hun har blitt mye tryggere det siste året. Kanskje også fordi JEG har blitt tryggere.

Litt om hva som stresser hunden. Vi må være forsiktige med korrigeringer for foten. Spesielt er det stressende for en hund å skulle rygge, altså hvis den har kommet for langt fram i foten.

Er hunden for langt fram på linja, kan en i trening kommandere den bli, gå fram til den, kommandere fot, snu seg og gå tilbake til linja. Eller en kan velge å la hunden bli sittende litt langt fram.

Vi tok en liten runde på utsendingssignalet, ved at vi én og én tok med hunden ut, la igjen en dummy, for så å sende på den.

Så ble det kasta ut fem dummyer på andre siden av kanalen (bekken). Vi gikk walk up bort fra bekken og det ble kasta en markering ut i enga. Én hund skulle hente denne, og den andre skulle sendes bakover, over kanalen.

Videre ble det laget to områder, - ett nok en gang på andre siden av kanalen, og ett på andre siden av bekken på den motsatte siden av jordet. Så stod vi omtrent midt på jordet og det ble kasta en tennisball på vann, og en dummy ut på jordet. Dermed lå de fire oppgavene i fire himmelretninger ift der vi stod. Vi tok flere runder her, sånn at alle hundene fikk alle oppgavene.

Helt til slutt gikk vi bort til elva. Vet ikke helt hvor bred den er, men det var så langt over at superkaster Gjøtterud ikke klarte å kasta dummy helt over, men den landa i vannkanten. Tennisballer, derimot, klarte han å kaste helt over. Så fikk hundene gå noen ganger hver.

Utfordringen med Carmen var å se om hun hadde funnet ball, og evt drev og søkte videre eller om hun lette reelt.

Slutt på en herlig kursdag og tilbake til Petra i leiligheten. Det var hyggelig å høre ”samboer” Tone fortelle (hun hadde nemlig formiddagskurs og hadde vært i leiligheten et par timer da jeg kom tilbake) at lille Petra hadde vært helt tyst. Hun hadde bare kikket på henne, og logra der inni buret sitt. Herlig med en så grei valp.

Etter litt lufting og middag for de tobente, tok vi en felles ut med hundene. Dvs Carmen gikk være igjen i leiligheten, men Tones to labradoren og Petra altså var med på tur. Vi tok en runde ned i et skogholt langs elva her. De to unge fikk løpe og leke sammen, noe som fungerte utmerket. Dette siden unghunden ikke er så voldsom som det Carmen er. Og de to unge var rett og slett kjempefine kompiser.

Jeg kalte Petra hjem av og til og hun fikk sitte pent til jeg sa ”løs”. Begge ungdommene var for øvrig noen runder nede i elva og badet, selvsagt deilig i varmen.

For det er altså kjempevarmt. Og jeg er veldig fornøyd med at Petra fikk vente i leiligheten og jeg ikke tok henne med ut i bilen i dag.

På kvelden hadde vi det sedvanlige loddsalget, før folket slo seg ned på krakker på plassen mellom leilighetsbyggene. Hundeprat til langt utpå kvelden.

Jeg tok med Petra ut, og hun fikk være bundet til krakken jeg satt på. Så fikk hun hilse på både voksne og valper, og også folk. Hun elsker jo rett og slett alle! Veldig enkelt med en hund som ikke er redd for folk og andre hunder!

21.07 Endelig Hemsedal!

Endelig var tiden kommet for Hundeferie i Hemsedal! Formiddagen gikk med til pakking, før vi kom oss av gårde. Møtte Tone, som jeg skal dele leilighet med, i Gol, hvor det ble en liten middagspause.

Det var kjempevarmt i dag, - opp mot 30 grader på ettermiddagen. Heldigvis fant vi skygge til bilene, sånn at vi kunne gå fra hundene mens vi spiste.

Dessverre har Mølla gått konkurs, - altså det vanlige overnattingsstedet som pleier å brukes til jaktkurset i Hemsedal. Dermed måtte vi bo i et leilighetsbygg med tre etasjer. Litt styr å få innlosjert oss, siden alt skulle bæres opp i andre etasje via en smal trappeoppgang og en enda smalere gang.

Men, etter litt sjauing var vi på plass i leiligheten og kunne møte opp på velkomstmøtet.

Jeg hadde meldt Carmen på elitekurs i år, og som forventet fikk vi Trond Gjøtterud som instruktør. Den gruppa jeg er på består av fem stk, hvorav noen er kvalifisert for start i EK. Den andre gruppa er på syv, hvor hundene har premiering i EK.

Det var jo en kjedelig dag for hundene, hvor de stort sett var i bilen eller på rommet i leiligheten. Ikke så farlig for Carmens del, - hun skal jo på kurs hele uka. Petra, derimot, prøvde jeg å få aktivisert litt innimellom.

20.07 Jakttrening og utstilling

 

 

Tidlig opp og sent tilbake i dag, - det var nemlig flere ting på programmet.

Først gikk turen til fantastiske Odals Verk, hvor Christine hadde laget til en helt fantastisk vanntrening for oss.

Men, først var det tid for de unge. Petra var først ute og fikk trene på å svømme over en bekk som var 5-6 meter bred. Treningskompisen holdt altså Petra i kobbel, mens jeg løp rundt på den andre siden. Så ropte jeg på henne, og hun svømte over så fint som bare det.

Det som var moro var at Petra også gjerne svømte tilbake når treningskompisen ropte fra den andre siden. Så en gang til tilbake til meg, før hun fikk ligge i bilen.

Unghunden fikk noen markeringer over bekken, og så var det de voksnes tur.

　

Ikke verst å komme til opplegg med medhjelper ute i kano som kasta og la ut, - skikkelig luksus. Misunner henne å bo som hun gjør nå på sommeren, på vinteren, derimot, misunner jeg henne IKKE!

Vi fant oss et område med to øyer på rad utover. Så fikk hundene hente markeringer først på den nærmeste og så på den ytterste. Vi som stod på land kasta for hun som var ute på den ytterste øya, sånn at hunden hennes måtte svømme ganske langt, så over stien og opp i skogen.

Etter at hundene hadde henta markeringer på begge øyene, ble det lagt igjen to til hver hund på den ytterste øya. Så ble det kasta til høyre ute ved noen steiner i vannet og hundene skulle hente dem først.

Deretter var turen kommet til å dirigere dem til den ytterste øya.

Jeg var kjempefornøyd med at Carmen ikke gikk i land på den nærmeste øya, men faktisk svømte rett ut.

Neste oppgave var verre. Vi flytta oss nå til et nytt utsendingssted. Som det går fram av bildet over måtte hundene nå svømme mellom land til venstre og øy til høyre for å komme helt ut. Dette var vanskelig for dem uten å gå i land. Det var jo en smal ”korridor” på 3-4 meter de skulle gjennom. Carmen gikk først i land til venstre, så fikk jeg styrt henne mot høyre, men da gikk hun i land på øya til høyre. Men, så svømte hun videre ut, - hun hadde jo vært på den ytterste øya et par ganger og kjente seg nok igjen. Tror det hadde vært veldig vanskelig å få henne helt ut hvis hun ikke hadde vært i området før.

Helt til slutt skifta vi område og kasta markeringer for hverandre.

En helt herlig trening!!

.

Så var det å tørke og børste hunden og gi seg i vei til utstilling på Skarnes. Såkalt Open Show - et uoffisielt arrangement. Et veldig fint tiltak for oss som ikke er så familiær med å være på utstilling.

Vi klarte å finne oss litt skygge ved et hus, og jeg henta det medbrakte hundeburet, hvor både Carmen og Petra fikk ligge. De oppførte seg helt eksemplarisk i buret begge to.

Først ut var Petra, - hun var den eneste valpen i klassen 4-6 måneder. Jeg har jo ikke utstillingstrent med Petra, men vi har jo trent på å gå pent i bånd, og uten ”forstyrrelse” av andre hunder i ringen, gikk det fint å få henne til å følge meg rundt. Jeg gikk fort/småløp for å få henne til å trave. Litt interessert i å snuse i bakken var hun jo, men stort sett gikk det fint.

Det var også helt uproblematisk at dommeren så på henne, både tenner og kropp. Selvsagt stod hun ikke helt stille, men hun var jo trygg og fin, og ikke skeptisk i det hele tatt.

Klarte også å få henne til å stå pent mens jeg fora henne med godbiter mens kritikken ble skrevet.

Petras kritikk:

”Valp som mangler noen av de rasetypiske tegn. Kunne ønsket mer masse i helheten. Mangler underull. Gode bevegelser. Trivelig valp”

Også fikk vi rosett, da, - en veldig fin en med ”BIR valp 4-6 måneder”. Det blir garantert den eneste gangen i Petras ”utstillingskarriere” at vi får se en sånn!
Så var det Carmens tur, og der var det tre hunder i klassen - altså Tisper Bruksklasse (for de som har jaktpremiering). Jeg viste Carmens tenner, men så skulle dommeren prøve selv, og faktisk gikk det helt strålende. Og jammen fikk dommeren ta på beina hennes også, uten at Carmen ble forskrekka.

I det hele tatt har vel svartfrøkna aldri oppført seg så bra når et fremmed menneske skal ta på henne. Mulig dommeren var spesielt flink. Også mulig Carmen har blitt tryggere og mer moden siden valpen kom i hus. MEN, det kan jo også hende at alle de timene på utstillingstrening i Ekeberghallen i vinter har gitt resultater. Kanskje jeg skal slå til og stille henne på ordentlig…..

Carmens kritikk:

”Utypisk labrador. Feminint hode med lyse øyen. Skulle hatt mer kropp og beinstamme og bedre front. Overbygd (høy bak). Gode vinkler bak. Gode bevegelser. God pels, men mangler underull.”

En helt grei opplevelse å være på utstilling. Faktisk synes jeg Carmen klarte seg SÅ bra, at jeg kanskje tar sjansen på en ordentlig utstilling etter hvert. Jakten på den grønne sløyfa…