04.05 Min fantastiske valp!

 

Rakel har blitt 10 uker (i går) og veier drøyt 6 kg. Etter et par uker begynner jeg å bli kjent med henne.

Det kjennes som jeg har funnet gull. Denne valpen, altså. Med unntak av Petra har jeg aldri hatt en så trygg og tillitsfull jaktlab-valp, som dessuten er helt vaktløs. Hunder som bjeffer i nabolaget, naboer som snakker til meg fra den andre siden av hekken, fremmede barn som vil hilse på henne, alt er helt ukomplisert. Rakel er søt og nysgjerrig i møte med alle hun møter. Det har gått lekende lett å lære henne autositt, så hun setter seg pent ned foran folk hun vil hilse på, i stedet for å hoppe opp.

Hun er ikke bare sosialt sikker, men også veldig trygg på miljø. Nøler ikke med å tråkke på ukjent underlag eller å forsere små hinder i terrenget. Blir ikke forskrekket over biltrafikk eller høye lyder. Hun har allerede rukket å ta sine første svømmetak.

Hun er ingen engstelig prinsesse, slik Carmen var. Carmen turte aldri å gjøre noe galt, men Rakel smaker gjerne på både møbler og hender, hvis jeg ikke passer på. Rakel er, som andre labradorer, destruktiv. Men, det er helt uproblematisk for meg, siden jeg har lang erfaring med labradorvalper og har gode rutiner på å unngå at valpen får ødelagt noe.

Hun lærer fort og oppsøker gjerne min venstre fot når vi er ute og går i tillegg til å komme som en kule på innkalling. Det går også fint å ha henne løs på den korte strekningen mellom leiligheten og bilen – hun følger Joy og meg eller bare meg når jeg går alene med henne.

Og som hun sover! Hele natta fra første natt og timevis i løpet av dagen. Hun har tissa inne kun to ganger og er lett å lese når hun må ut. Så langt fungerer hun dessuten kjempefint sammen med Joy, og jeg har grunn til å tro at det vil fortsette sånn.

Denne herlige valpen har krøpet helt inn i hjertet mitt, jeg digger personligheten hennes.

---

Så, hva har vi gjort i dag? Nydelig sommervær og jeg dro av gårde på stolpejakt i Trøgstad, rundt Gravtjern. Først en runde med Rakel, medbragt bæresele. Jeg begynte med å gå ned til badeplassen ved tjernet. Der var en familie med to barn som lekte i vannkanten. Rakel var nysgjerrig og tilgjengelig. Barna fikk noen godbiter de kunne gi henne og var behjelpelige med å vasse litt utover og lokke Rakel med godbiter. Hun var villig til å vasse, men la ikke på svøm. Den korte svømmeturen fra i går frista visst ikke til gjentagelse. Ellers observerte jeg at hun ville hoppe/klatre på barna når hun ikke nådde opp, så jeg «instruerte» dem om å sette seg på huk.

Rakel og jeg tusla videre. Jeg går sakte, sakte når jeg er ute og går med henne i skogen, og stopper ofte opp, så hun får undersøke det hun er nysgjerrig på. På et tidspunkt gikk vi langs en bred sti der det stakk opp noe fiberduk som så litt underlig ut. Hun bråstoppet og jeg så bittelitt antydning til at hun reiste bust på rompa. Men, så gikk hun resolutt fram og undersøkte, og så var det greit.

Vi møtte et par på tur og dama var veldig forståelsesfull og sa hun skulle vel ikke snakke til Rakel hvis jeg trente. Jeg sa det var helt ok og sa «fri» til Rakel. Rakel forstår nok ikke betydningen av ordet, men jeg prøver å være nøye med å gi henne beskjed. Etter hvert kommer jeg til å lære henne ordet «hilse» for å gi henne lov til å ta kontakt med folk. Hun ville gjerne snuse på og la seg kose med.

Etter en runde med delvis «gå selv» og delvis bli båret og delvis gå litt ved foten, og innkalling, hadde jeg fått tatt noen stolper. Nå var det Joys som fikk være med på tur og Rakel fikk vente i bilen. Ingen protester på å bli etterlatt og hun virka også lugn da jeg kom tilbake 1,5 time senere.  

                                         

Til slutt tok jeg med begge hundene til tjernet. Der var det et yrende liv av barn og voksne, men jeg fant et område av stranda hvor jeg tok sjansen på å slippe begge ut i vannet. Herlig å oppleve at de begge to holdt seg hos meg. Joy la på svøm på kommando og Rakel vassa litt uti, men lot seg ikke friste til å svømme etter Joy. En dame satte seg i nærheten og ville gjerne hilse på Rakel. Da Joy også ville bort, sa jeg til dama at hun kom til å bli våt. Men, det gjorde ingenting, forsikret hun. Hyggelig med folk som er så positive til hunder.

Joy var veldig fornøyd med å få kjøle seg i grøfter og bekker vi passerte. Jeg er glad for at vi har kommet i gang med egne turer, takket være at Rakel takler å være alene i bilen.

Hjemme igjen nøt vi ettermiddagen på terrassen. Jeg tar med hundesenga ut og prøver å få til at Rakel kan sove litt der også.

03.05 Rakels første svømmetak

 

Jeg prøver å gå tur i stadig nye skogsområder med Rakel og i dag gikk vi til den lille dammen i nærheten. Grei temperatur på vannet etter mange varme dager. Jeg tenkte Rakel kanskje ville vasse litt, men jammen tok hun sine første svømmetak.

Etter å ha erfart Carmens manglende interesse for å svømme som valp, har jeg med senere valper sørget for å introdusere dem til vann tidlig. Jeg har en tro på at vann blir mindre dramatisk på den måten. Den lille dammen i nærheten er en grei start. Så får vi se om den planlagte turen i morgen kan gi flere muligheter. Det aller beste er en strand med litt lang grunne, sånn at de kan få vasse, legge litt på svøm og så få bunnkontakt igjen.

Ellers har Rakel de siste dagene begynt med en ny hobby når det gjelder vann, - dvs vannskåla. Hun stuper oppi med forbena og graver så vannet spruter. Så nå er det innført vannrasjonering i heimen. Vannet blir servert en kort stund, og så blir vannskåla kjapt satt bort.

 

02.05 Besøk

 

På sikt er planen at Rakel skal være på hunderommet når jeg er på jobb. Med tidligere valper har jeg stengt inne valpen, mens den voksne hunden har vært i stua. Rakel virker som hun setter enda mer pris på den voksne enn tidligere valper har gjort. Jeg tror hun vil bli veldig urolig av å ikke være på samme rom som Joy. Så jeg tenker jeg skal prøve å ha begge hundene innesperra på hunderommet. Dette er selvsagt avhengig av at Rakel ikke plager Joy, og det gjenstår å se hvordan forholdet er når Rakel blir rundt 9 måneder. Langt fram altså, men ikke desto mindre prøver jeg allerede nå å legge til rett for hvordan det kan bli.

Alle labradorvalper jeg har hatt (bortsett fra Carmen) har vært destruktive. Jeg har inntrykk av at Rakel er verst i den klassen så langt. Hun er ustanselig på jakt etter noe annet å bite i enn alle lekene hun har tilgjengelig. Med tidligere valper har det fungert bra å bruke hardplastsenger som jeg har kledd inn med fleecetepper (altså en erstatning for de fjerna biabeddene). Vel, Rakel har fra første stund gjort iherdige forsøk på å komme til kantene på hardplastsengene, så her om dagen gikk jeg til innkjøp av 22 fleecetepper til. Nye «madrasser» er laget av de fleste teppene og to store tepper er solid knytta rundt en stor harplastseng. Så håper jeg at dette kan funke.

Ja, så var det altså hunderommet. Jeg har funnet ut at jeg i en periode skal prøve å få Joy til å ligge der på formiddagen mens jeg har hjemmekontor, men med døra åpen, så Rakel ikke skal bli urolig av å være innestengt. Og denne løsningen ser ut til å funka ganske bra. Joy er jo lydig nok til å gå å legge seg på rommet når jeg ber henne om det. Og Rakel er motivert til å oppholde seg der. Dessuten er formiddagen og utpå kvelden de tidspunktene Rakel sover tyngst (i tillegg til natta).

I dag venta vi besøk, så dermed ble det bare én skogtur – en felles for begge hundene. I stedet for å følge stien, gikk vi gjennom skogen over stokk og grøfter. Det var bare litt vann i grøftene og Rakel nølte ikke med å klatre og forsere terreng. Vi kom til åstedet for et fugledrap. Så ikke noe til liket, men det var masse fjær. Rakel viste liten interesse for fjærene, hun syntes kongler og pinner var mer spennende.

Så kom middagsgjestene og Rakel var nysgjerrig, trygg og hilste pent. Etter litt herjing på terrassen sovna hun i utesenga si og sov leeenge. Til og med da det dukka opp en uventet gjest med hund i hagen, var Rakel helt uten vakt. Den uventede gjeste tilbød seg å ta med Joy på tur – takk snille kollega.

01.05 Jammen ble det stolpejakt

                                                   

                                    

Ingen tvil om at det har «klødd litt i stolpefoten» de siste dagene. Og jeg har hatt en tanke om å forberede Rakel på stolpejakt. Det viktigste jeg har gjort er å venne henne til å være alene i bilen. Det har jeg holdt litt på med daglig de siste dagene, og det har gått bedre og bedre. Så har jeg benytta anledningen når bare Rakel og jeg har vært på tur til å belønne fot-posisjon, slik at det frister henne å befinne seg rett ved mitt venstre ben.

Utstyrt med disse to verktøyene dro jeg i vei denne fridagen til Mossemarka. Jeg må innrømme at jeg mista litt motet da jeg kom til den store parkeringsplassen. Det var ufattelig mange biler der, og jeg så for meg at skogen var full av folk og hunder. Det er jo litt mer utfordrende med en liten valp når en møter noen enn når en går helt for seg selv.

Joy fikk altså vente i bilen mens Rakel og jeg gikk i vei. Med meg hadde jeg bæreslynge, kamera, fløyte og to slags godbiter. Rakel fikk ha på seg halsbånd for å bli vant til å ha noe rundt halsen. Jeg kom ut av tellinga med hvor mange vi møtte underveis. Når det bare var mennesker, tok jeg stort sett sjansen på å gå forbi med Rakel løs ved foten mens jeg lokka henne med meg med godbit. Hun var superflink! Ikke redd folk, oppmerksom på dem, men uten noe ønske om å forlate meg. De gangen jeg traff folk med hund, bar jeg Rakel forbi dem.

I utgangspunktet går jeg bare noen sekunder av gangen med henne fot, omtrent så lang tid som det tar å gi henne godbiter. På denne turen stoppa vi også opp litt når folk passerte, sånn at hun fikk godbiter uten av vi var i bevegelse. Eller det ble litt lengre fot-strekning akkurat i det folk gikk forbi. Veldig fornøyd med at hun verken var redd eller hadde et stort ønske om å gå bort til folk. Hvis folk stoppa opp (vi møtte en del stolpejegere og de har en tendens til å stoppe og diskutere veivalg videre med andre i sin turgjeng) og ble stående, løfta jeg henne opp og gikk forbi, gjerne samtidig med at jeg gav henne litt godbiter.

Som sagt hadde jeg med bæreslynge. Og Rakel fikk mange opphold i den underveis. Hun satte ikke pris på å være passasjer – jeg skjønte godt hva hun prøvde å formidle til meg - «kan gå selv!». Innimellom stoppa vi opp og Rakel fikk undersøke blader og pinner, grave litt i jorda, spurte gjennom gjørme og vasse i små bekkefar. Det så ut som hun storkoste seg på tur.

Hun oppsøkte stadig vekk venstrefoten og kunne gå der lange perioder også uten å få noen godbit. En del innkalling fikk vi også trent på.

Tilbake til bilen fikk hun lunsjen sin. Og så ble hun altså lagt alene i bilburet, nybæsja, nytissa, nyfora, nyvanna og nygått tur, samt ikke sovet på 1,5 time – OG med silvershade over bilen. Og det var Joys tur til å bli med.

Gjett om Joy var storfornøyd. Endelig en ordentlig tur med litt lengde på, og ikke minst UTEN parasitten. Og så vidt jeg kunne bedømme, var det tyst på Rakel. Jeg glemte dessverre å skru på webkameraet i bilen, men hun var i hvert fall trøtt og tyst da vi kom tilbake etter 1,5 time. En skikkelig vellykka tur, med andre ord.

Ettermiddagen tilbragte Rakel og jeg på terrassen – jeg med lydbok og Rakel med lekene sine, tyggeben, og tomat.

På kvelden begynte Joy å leke med Rakel – det er første gang jeg har sett.