Rakel har blitt 10 uker
(i går) og veier drøyt 6 kg. Etter et par uker begynner jeg å bli kjent med
henne.
Det kjennes som jeg har
funnet gull. Denne valpen, altså. Med unntak av Petra har jeg aldri hatt en så
trygg og tillitsfull jaktlab-valp, som dessuten er helt vaktløs. Hunder som
bjeffer i nabolaget, naboer som snakker til meg fra den andre siden av hekken,
fremmede barn som vil hilse på henne, alt er helt ukomplisert. Rakel er søt og
nysgjerrig i møte med alle hun møter. Det har gått lekende lett å lære henne
autositt, så hun setter seg pent ned foran folk hun vil hilse på, i stedet for
å hoppe opp.
Hun er ikke bare sosialt
sikker, men også veldig trygg på miljø. Nøler ikke med å tråkke på ukjent
underlag eller å forsere små hinder i terrenget. Blir ikke forskrekket over
biltrafikk eller høye lyder. Hun har allerede rukket å ta sine første svømmetak.
Hun er ingen engstelig
prinsesse, slik Carmen var. Carmen turte aldri å gjøre noe galt, men Rakel
smaker gjerne på både møbler og hender, hvis jeg ikke passer på. Rakel er, som
andre labradorer, destruktiv. Men, det er helt uproblematisk for meg, siden jeg
har lang erfaring med labradorvalper og har gode rutiner på å unngå at valpen
får ødelagt noe.
Hun lærer fort og
oppsøker gjerne min venstre fot når vi er ute og går i tillegg til å komme som
en kule på innkalling. Det går også fint å ha henne løs på den korte
strekningen mellom leiligheten og bilen – hun følger Joy og meg eller bare meg
når jeg går alene med henne.
Og som hun sover! Hele
natta fra første natt og timevis i løpet av dagen. Hun har tissa inne kun to
ganger og er lett å lese når hun må ut. Så langt fungerer hun dessuten
kjempefint sammen med Joy, og jeg har grunn til å tro at det vil fortsette
sånn.
Denne herlige valpen har krøpet
helt inn i hjertet mitt, jeg digger personligheten hennes.
---
Så, hva har vi gjort i
dag? Nydelig sommervær og jeg dro av gårde på stolpejakt i Trøgstad, rundt
Gravtjern. Først en runde med Rakel, medbragt bæresele. Jeg begynte med å gå
ned til badeplassen ved tjernet. Der var en familie med to barn som lekte i vannkanten.
Rakel var nysgjerrig og tilgjengelig. Barna fikk noen godbiter de kunne gi
henne og var behjelpelige med å vasse litt utover og lokke Rakel med godbiter.
Hun var villig til å vasse, men la ikke på svøm. Den korte svømmeturen fra i
går frista visst ikke til gjentagelse. Ellers observerte jeg at hun ville
hoppe/klatre på barna når hun ikke nådde opp, så jeg «instruerte» dem om å
sette seg på huk.
Rakel og jeg tusla
videre. Jeg går sakte, sakte når jeg er ute og går med henne i skogen, og
stopper ofte opp, så hun får undersøke det hun er nysgjerrig på. På et
tidspunkt gikk vi langs en bred sti der det stakk opp noe fiberduk som så litt
underlig ut. Hun bråstoppet og jeg så bittelitt antydning til at hun reiste
bust på rompa. Men, så gikk hun resolutt fram og undersøkte, og så var det
greit.
Vi møtte et par på tur og
dama var veldig forståelsesfull og sa hun skulle vel ikke snakke til Rakel hvis
jeg trente. Jeg sa det var helt ok og sa «fri» til Rakel. Rakel forstår nok
ikke betydningen av ordet, men jeg prøver å være nøye med å gi henne beskjed.
Etter hvert kommer jeg til å lære henne ordet «hilse» for å gi henne lov til å
ta kontakt med folk. Hun ville gjerne snuse på og la seg kose med.
Etter en runde med delvis
«gå selv» og delvis bli båret og delvis gå litt ved foten, og innkalling, hadde
jeg fått tatt noen stolper. Nå var det Joys som fikk være med på tur og Rakel
fikk vente i bilen. Ingen protester på å bli etterlatt og hun virka også lugn
da jeg kom tilbake 1,5 time senere.
Til slutt tok jeg med
begge hundene til tjernet. Der var det et yrende liv av barn og voksne, men jeg
fant et område av stranda hvor jeg tok sjansen på å slippe begge ut i vannet.
Herlig å oppleve at de begge to holdt seg hos meg. Joy la på svøm på kommando
og Rakel vassa litt uti, men lot seg ikke friste til å svømme etter Joy. En
dame satte seg i nærheten og ville gjerne hilse på Rakel. Da Joy også ville bort,
sa jeg til dama at hun kom til å bli våt. Men, det gjorde ingenting, forsikret
hun. Hyggelig med folk som er så positive til hunder.
Joy var veldig fornøyd
med å få kjøle seg i grøfter og bekker vi passerte. Jeg er glad for at vi har
kommet i gang med egne turer, takket være at Rakel takler å være alene i bilen.
Hjemme igjen nøt vi
ettermiddagen på terrassen. Jeg tar med hundesenga ut og prøver å få til at
Rakel kan sove litt der også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar