17.12 Ti hunder på tur

Noen ganger er det hyggelig bare å gå en lang tur, uten å tenke på jakttrening og struktur. Og særlig når jeg nå har tre stk som skal aktiviseres, var det veldig fint med en fellestur med treningskompiser.

Til sammen hadde vi tre damene med oss 10 hunder – hvorav åtte retrievere og én retriever-blanding. Seks av hundene var våre egne, og fire var hunder vi passa. Siste hund var en Jack Russel Terrier. Veldig artig å observere så fint det gikk. Nå var selvsagt ikke turløypa tilfeldig valgt – vi gikk på skogsstier med liten sannsynlighet for å møte noen. Og i løpet av de fire timene vi var på tur, traff vi ingen andre hunder, og kun to mennesker.

Fred og harmoni råda i flokken, kanskje med unntak av litt «stemning» ifm drakamp med pinne mellom to av lånehundene til en treningskompis.

Jeg var skikkelig støl etter turen, og det kjentes i grunn som vi hadde aktivisert oss for hele helgen.

16.12 Sykkeltur med alle tre

Dagens sykkeltur med  hundene ble i to omganger. Først en runde m mine egne. Så var det tid for lånehunden. Må innrømme at jeg ble litt i tvil da den før sykkelturen i et ubevokta øyeblikk kjapt hoppa inn i bagasjerommet på bilen. Et lite hint, liksom, om at det var upopulært med sykkeltur? Men, det viste seg da vi kom i gang at det gikk akkurat like fint som med mine egne. På kvelden var det fred i heimen.

15.12 Julegjest og Jula-trening

Carmens yndlingshundevakt er så heldig at hun er i Thailand med familien et par ukers tid. Og jeg er så heldig at jeg har fått hennes Golden Retriever som julegjest.

Det er jo ingen sak når hunden så lett sklir inn i og tilpasser seg flokken som Indi. Carmen var for øvrig overbegeistra da jeg kom hjem med Indi. Hun regelrett «omfavna» venninnen og hoppa og spratt rundt i begeistring.

Indi fikk henge med på kveldens avslutning av innetreningen i parkeringshuset. Var veldig fornøyd med alle tre i flokken min når de klarte å sitte og bli på linje med 20 andre hunder og bare se på at tennisballer trilla forbi.

Etterpå fikk de ligge pent ved sekken mens de tobente forsynte seg med pepperkaker og julebrus.

14.12 Juletradisjon, - Oslo Fagottkor

Det å gå på noen julekonserter/show/teater har blitt en veldig hyggelig juletradisjon for meg. Blant annet har jeg en venninne jeg alltid er ute med i desember. Må si at i år var det bare «innertier» i valg av arrangement. Siden jeg skulle bort på kvelden ble det bare en kort tur på jordet med hundene.

Dette homsekoret var rett og slett så flinke – med musikk, koreografi, humor og ettertanke at jeg godt kunne ha hørt hele konserten om igjen med det samme da de var ferdige. Noe av det beste jeg har sett/hørt.

Kvelden fortsatte med deilig sushi.

11.12 Gyllende Anden

Det er mye program i desember. Og bra er det, så går måneden unna litt fort. I år ble det litt ekstra travelt i «oppkjøringen» til den vanlige desember-turen til Sverige. Det falt seg nemlig sånn at Petras første privattime og julebord med jobben var på de to siste kveldene før jeg skulle kjøre til Sverige.

Dermed hadde jeg nok en gang nytte av hyggelige treningskompiser som stilte opp som hundevakter. Carmen fikk være hos yndlingshundevakten sin et par dager og Petra fikk dra på overnatting hos en treningskompis som liker Petra veldig godt. Det siste er hyggelig når en har en litt «spesiell» hund. Så vet jeg at hundevakten hovedsakelig trives og ikke irriterer seg over Petra.

Vel, etter flott avvikla julebord fredag og pakking til Sverigeturen begynte jeg lørdag morgen med å hente hundene hos hver sin hundevakt. Så gikk turen østover, i begynnelsen i regnvær. Men, etter hvert sank temperaturen, og nedbøren endra seg til sludd, og så snø. Må innrømme at den siste timen (da hadde jo også dagslyset forsvunnet) ikke var noe trivelig. Jeg hater å kjøre på vinterføre – en av veldig mange grunner til at jeg hater vinteren. Så, jeg tok det med stor ro, og snegla meg fram til bestemmelsesstedet.

Som vanlig overnatta jeg på Lilla Trãskaten – der altså Thorsvi-kennelens desember-mocktrial – Gyllende Anden - holdes.

Vi har vel i grunn tradisjon for ikke å ha særlig bra vær på dette arrangementet. I år var det snø og vind – mao surt og kaldt.

Carmen hadde et lavt startnummer og var med i første pulje. Opplegget er sånn at alle hunder får fire apporter i grunnomgangen, også er det noen som går videre til finalen. Kun en gang tidligere har Carmen kommet til finalen, og hun klarte det ikke i år.

Av en eller annen grunn prøvde hun å avlevere samtlige dummyer til dummy-bæreren (som gikk litt bak linja). Carmen løp altså forbi meg og videre. Dette er en atferd jeg for så vidt har observert mange ganger før, og det er sånn som gjerne kan skje på den aller første apporten. Men FIRE ganger på rad!!? På den siste så snakka jeg virkelig bestemt til henne, og et øyeblikk så det ut som hun vurderte å avlevere til meg. Men, nei, så løp hun likevel videre til dummybæreren.

Ja, ja, jeg må jo nesten le litt også – rare, søte Carmen!

Etter at arrangementet var avslutta ble jeg med hjem til Carmens oppdrettere, noe jeg pleier å gjøre etter Gyllende Anden. Å kjøre hjem på vinterføre i mørket er bare helt uaktuelt! Dessuten er det veldig hyggelig å holde kontakt med Anta og Jørgen!

Som vanlig ble det god mat og drikke, og hundeprat – men tidlig kveld.

Hjemreisa i dagslys var helt grei. Det hjelper også på med min forholdsvis nye juletradisjon – høre hele Harry Potter serien på lydbok.

03.12 Hundefri helg

Dette var helgen jeg dro avgårde til Grimstad for å besøke niesa mi på videregående skole og ta henne med på julekonsert der. Men, før jeg dro måtte jeg plassere hundene hos hundevakt og rakk dessuten en treningsøkt med Petra hos en treningskompis.

Julekonserten var på Grimstad Kulturhus, blant annet med Øyvind Blunck.

08.12.2016 Nye muligheter med Petra

Nostalgibilde av Petra som liten valp

Som mange vet, har jeg hatt mine utfordringer med jakttreningen av Petra. Hun har blitt karakterisert som både hard og dum av instruktører. Selv har jeg ikke tenkt at hun er hard, men at hun har en stor porsjon intensitet og nysgjerrighet. At hun kanskje kan være litt «enkel» og ukonsentrert iblant, og at hun og jeg har hatt kommunikasjonsproblemer.

Det er ikke til å komme fra at jakttrening krever mye av hunden, den har mange restriksjoner på seg. Ikke lyd, ikke uro, alltid vente på lov, ikke ta egne initiativ osv. Og det har kjentes som all denne «innpakningen» ikke har passa Petra helt. At hun har hatt for stort frihetsbehov til å passe inn, kanskje. Og tanken har slått meg, at hun kanskje hadde hatt større talenter innenfor en søksgren enn jakta. At hun kanskje burde vært hos noen andre, som trente rundering, redningshund eller noe sånt.

Faktum 1) Jeg har ikke kapasitet til å ha mer enn to hunder. Faktum 2) Jeg har ikke kapasitet til å ta tak i enda en hundesport, jeg holder meg til retrieverjakt. Faktum 3) Jeg ønsker at mine hunder ikke bare skal være selskapsdyr, men også treningskompiser. Faktum 4) En hund med epilepsi er vanskelig å omplassere. Faktum 5) Jeg elsker Petra, rett og slett! Faktum 6) Jeg har så langt ikke fått det til med jakttreningen med Petra. Joda, hun har 1BK, men så har det stoppa opp i utviklingen. Faktum 7) Med medisinering går det helt fint med Petras epilepsi, ingen regulære anfall på over 1,5 år.

Så, - hva er da mulighetene med Petra? Åpenbart verken omplassering eller avlivning. Sånn jeg ser det er det ett av to. Enten pensjonere Petra fra jakttrening og bare innse at hun er en selskapshund. Akseptere at noen ny hund å trene jakt med får jeg ikke før en av mine to hunder dør.

Eller – følge et av mine gamle prinsipper - «den som gir seg er en dritt». Kjempe på, - og rett og slett gjøre framskritt i jakttreningen med Petra. Komme oss gjennom åpen klasse og til eliteklassen.

Det må da være noen som kan hjelpe meg med Petra! Denne siste tanken har jeg nå altså fulgt opp og oppsøkt hjelp. Petra og jeg starta i kveld på en serie med privattimer hos folk jeg er trygg på er kompetente og kan hjelpe meg. Det er et par timer å kjøre hver vei, men du verden, det er det verdt

For det første var det utrolig hyggelig å få høre at den kjære hunden min var «veldig trivelig», - hun ble verken kalt for hard, dum eller håpløs. Jeg fikk dessuten beskjed om (og diverse påminnelser i løpet av økta) å være mild, og ikke streng. Ignorere feil, og skryte masse av henne når hun tar riktige valg. Eksempel på det siste er når hun faktisk BLIR sittende ved siden av og ikke knaller etter en dummy. Være flink til å huske på å skryte av henne i forkant. Snakke mye til henne.

Petra ble oppfatta å være kontaktsøkende, interessert i å gjøre som jeg sa, men at hun faktisk misforstod meg. Eksempel på dette med misforståelse er når det gjelder knalling, altså at hun løper etter dummyen uten lov. En del av dette skyldes nok at hun faktisk tror at hun skal apportere. Også blir hun kjempefrustrert når det (i hennes hode) viser seg at det ikke var det jeg ville likevel.

Jeg har et utsendingsrituale, og trodde jeg var flink og nøye med det. Ritualet er (eller er ment å skulle være…) å begynne med en verbal kommando «tra», så vise med hånda og til slutt sende på «gå». Altså en slags klar-ferdig-gå. Men, det er avslørende når folk som kan det virkelig følger med på hva en gjør. Det viste seg nemlig at jeg begynner med å bevege meg, flytte bena. Dermed kan det hende jeg har lært Petra at det at jeg gjør en bevegelse betyr at hun skal løpe avgårde. Og så blir det vanskelig for henne når jeg kaster i vei en dummy mens hun sitter rett ved siden av meg, og hun faktisk ikke skal hente den. Særlig hvis jeg skal kaste den langt og beveger ordentlig på meg i kastet. Altså litt misforståelse.

Jeg fikk også litt velfortjente kommentarer på at jeg må være nøye med å stå helt stille, så si «fot» FØR jeg begynner å gå. Den lille pausen mellom kommando og bevegelse gir Petra en sjans til å følge med meg. Dessuten si sitt til henne uten å bøye meg over henne, ikke høres så streng ut når jeg sier sitt.

Avlevering – tips om å skryte like etter at hun har plukka og like før hun er framme og leverer, og ikke holde hånda ute til mottak hele tiden, nok å gjøre det like før hun kommer fram til meg.

Så var det alle ordene, da. Ikke minst med en enkel sjel som Petra er det lurt å holde seg til «nei» og «bra» og ikke masse andre lyder og kommandoer.

Jeg hadde på forhånd sett for meg at Petra skulle knalle stup i ett, og ja, hun hadde noen runder, men ikke på langt nær så mye som jeg hadde frykta. Vi begynte med en enkel øvelse med to dummyer. Gikk fot med henne et stykke, stoppa og kasta en dummy rett fram. Så snu 180 grader og gå fot et stykke. Kaste en ny dummy rett fram. Snu 180 grader og sende på den først kasta dummyen. Så gå fot og kaste ut en ny. Snu 180 grader rundt og sende på dummy osv.

Vi hadde også en økt hvor det bla kasta ut mange dummyer på et område foran henne og vi etterpå skulle gå fot gjennom «minefeltet». Dette gikk overraskende bra, det var vel bare et par ganger hun falt for fristelsen med å plukke opp noe underveis.

Da jeg fikk i oppgave å selv kaste dummyer ned i en oppmerka firkant kom utfordringen med knalling fram, men vi fikk orden på det etter hvert ved at jeg gjorde det litt enklere for henne, og flytta meg noen skritt unna.

Til slutt fikk hun noen lange markeringer litt i utkanten av der flombelysningen rakk. (Joda, vi hadde flombelyst uteområde på trening, veldig fint i vintermørket!). Hun var flink og intens til å lete. Avslutningen var en dobbeltmarkering, hvor hun skulle hente den først kasta først. Her var vi flinke, både Petra og jeg, til å gjøre alt nøye og ordentlig. Og som en fin avslutning satt hun pent og venta på å få på seg båndet, også.

Etter nyttår blir det flere privattimer. Jeg har stor tro på at vi skal få det til, Petra og jeg, både på jakttrening og jaktprøver. Nå ser det lysere ut…!

Jeg reiste hjem med et smil om munnen og tårer i øynene. Petra har en veldig stor plass i hjertet mitt, og jeg kan ikke forestille meg å være uten henne. Nå tenker jeg at i tillegg til å være en helt suveren selskapshund, så skal hun fortsette å være min treningskompis i vårt mål om eliteklassen i retrieverjakt.