26.03 Petra på klinikken

Jeg opplever selvsagt at begge mine hunder er spesielle - på hver sin måte. Det gjør vel alle hundeeiere. Petra opplever jeg som spesielt trygg og tillitsfull til jaktlab å være. Hver gang jeg har henne med på klinikken får jeg bekrefta at dette ikke bare er min opplevelse, men også andres oppfatning. De kan ikke få fullrost Petra nok, og jeg får henne nesten ikke med meg hjem. Flere må liksom kose litt ekstra med henne før hun skal gå. Av egen erfaring vet jeg at ikke mange pasienter storkoser seg med å være hos veterinæren. Men, det gjør altså Petra - som med alt annet er hun verken redd eller skeptisk. Bare glad og entusiastisk.

De forteller at hun bare synes det er hyggelig å være der, bare vil kose. Vil stupe kråke (som er en sånn spesiell greie Petra og søster Taiga holder på med).

Ellers ble denne dagen litt mer energi-krevende enn forventa - takket være et forrykende snøvær og totalt mangel på brøyting! Noe SÅ ergerlig! Nå var det jo så fint og snøfritt her, også har det i løpet av dagen kommet mengder med den elendige snøen. Og siden Yr sier en del kuldegrader framover blir det vel liggende en stund. ÆSJ!!

Dette var dagen da jeg skulle få en gjestehund i hus for noen dager. Dessuten skulle altså Petra til klinikken og få tatt en Thyroxin-blodprøve. Jeg har nemlig funnet ut via et epilepsi-nettsted at de anbefaler å ta flere parametre enn det Petra fikk undersøkt i september. Ofte har epileptiske hunder lavt nivå av noen av disse parameterne og kan ha nytte av Thoroxin-tilskudd.

Kjøreturen til Ski med Petra på ubrøyta vei var IKKE morsom.

På kvelden ble det tur med hundene og gjestehunden fikk være med.

 

Dessuten var dette dagen da jeg skulle få en forsendelse av Vom og Hundemat. Hadde det vært en vanlig dag hadde jo dette vært greit nok, men bilen fra V&H kom ikke fram til bestemmelsesstedet grunnet snømengdene. Dermed måtte jeg møte de som hadde fått foret sent på kveld i Ås sentrum for så å dra hjem og sage ”pølsene” i to for å få plass til dem i fryseren. Ja, det ble altså sent på kveld før dagen var ferdig…

25.03 Dagslystrening på kvelden

Nå har det altså blitt så lyst så det går an å få til jakttrening på kveldstid.

Kveldens ferd gikk til Flateby. Først fikk Petra være med på en økt hvor det var to unge hunder. Nyttig å få litt anti-knalle-hjelp.

Så var det de voksnes tur. Vi gikk walk up, satte igjen én og én hund og kalte hjem med ryggen til. For så å sende dem tilbake på en dummy som var blitt kasta bak dem.

Apporteringer i solnedgang, enkle og doble.

Godt å tenke på at når vi har neste kveldstrening om et par uker, er sola oppe helt til 20.30!

24.03 Det første halvåret med epilepsi

Forrige uke var det et halvt år siden Petras første epilepsi-anfall. I løpet av dette halvåret har hun hatt til sammen 5 anfall. Det jeg fikk anbefalt i fjor høst var å sette henne på medisin hvis hun fikk mer enn 6 anfall i året….

Tenk hvis jeg for 6 måneder siden hadde kunnet kikke inn i krystall-kula og se fram i tid. Da hadde jeg blitt både letta og forferda. Både glad og trist.

Letta fordi Petra fortsatt var i live etter et halvt år. Letta fordi anfallene har vært knytta til en trygg setting, nemlig hjemme, inne og når jeg har vært våken og til stede.

Forferda fordi jeg har måttet være vitne til besøk av krampemonsteret. Og hjelpeløs måttet se på at den fine hunden min lå på gulvet, kavet og siklet. Forferda over å måtte utholde så mye engstelse og bekymring. Forferda over at så mange hunder har epilepsi, også labradorer.

Glad over alle menneskene som bryr seg. På Facebook. Når jeg snakker med folk. Hvordan går det med Petra, sier de. Det varmer. Hver gang! Glad for de fine arenaene. Den fine Facebook-gruppa for folk med epi-hunder, hvor vi fra Sverige og Norge deler erfaringer og gir hverandre tips. Glad for The Epi Guardian Angels som svarer på epost fra en ukjent dame i Norge. Langt svar med masse oppfølgingsspørsmål. For å prøve å løse gåten med hvorfor Petra bare får anfall i slutten av et måltid.

Trist. Uendelig trist over at anfallet i midten av september ikke bare var ”det ene anfallet”, men det første av flere. Trist over at den fine hunden min, som jeg hadde knytta så mye håp til, ikke ”bare” hadde ”ungdoms-epilepsi” som hun kunne vokse av seg, men har fortsatt med anfall.

　

Vi har en avtale, Petra og jeg. At så lenge hun ”bare” fortsetter med de forutsigbare anfallene og ikke får de på noe annet tidspunkt. Så lenge hun ikke er bevisstløs mer enn et par minutter. Så lenge hun slipper noen bivirkninger av noen medisin. Så lenge jeg kan gå på jobb som normalt, sove som normalt. Så lenge vi kan trene og konkurrere som normalt. Ja, da står jeg last og brast med Petra, og gjør alt jeg kan for at det fortsatt skal være oss to.

Jeg leser og undersøker alt jeg finner om denne dritt-sykdommen. Jeg tester og prøver ut diverse rundt foring. Sånn det ser ut nå er det viktig å fore henne stressfritt. Jeg føler at beskrivelsen de har på The Epi Guardian Angels er noe jeg kan kalle mitt: ”First of all you should be congratulated for taking on the awesome responsibility of caring for an epileptic dog. It is not an easy task and it is not for everyone. You are extremely special to adjust your life for a helpless dog and you will be rewarded for it. ”

Men, Petra og jeg har også en annen avtale. At hvis dette blir mye verre. Hvis hun må begynne med medisiner som gir for mye bivirkninger. Hvis det blir umulig å gå fra henne for å gå på jobb. Hvis vi ikke lenger får sove normalt om natta. Hvis hun ikke kan være alene i bilburet med Carmen. Hvis vi ikke lenger kan trene og konkurrere normalt. Ja, da skal vi slippe å ha det sånn, både Petra og jeg. Da skal hun få reise til et sted uten kramper.

Men, foreløpig tar vi en dag om gangen. Og lever i håpet. Nå for tida lever jeg i håpet om at jeg har funnet nøkkelen. Kanskje ikke til en krampefri tilværelse. Men, til en tilværelse med så få kramper at vi slipper medisinering. At stressfri foring er det som skal til for å holde krampene på et minimum.

En dag uten krampe er en bra dag. En uke uten krampe er en bra uke. Og forhåpentligvis kan vi også få måneder uten krampe.

I dag har vært en sånn bra dag. En mil sykkeltur med hver av hundene. Jakttrening med Petra i skogen etterpå. Flink hund. Dobbeltmarkeringer. Bra fot. Ro. Fine avleveringer. Petra er mer enn epilepsi. I hverdagen er hun kjæledyr, muntrasjonsråd og humørspreder. Kommende flink jakthund og treningskompis.

Jeg ønsker meg sånne hverdager.

23.03 Trening av to hunder

 

Ja, det er ikke alltid jeg har fått til så bra å skulle trene begge hundene på samme tur, men i dag gikk det veldig bra. Jeg gjør det også litt lettere for meg selv ved innimellom å binde den som ikke trenes til et tre.

Vi begynte med å bare gå i skogen i solskinnet. Hundene løp fornøyde omkring. Når den verste steamen var ute av Petra, tok jeg Carmen inn ved fot og lot Petra komme 20-30 meter unna og blåste stopp. Så var det å kommandere Carmen sitt og bli og gå rolig fram til Petra og belønne med godbit.

Kasta en dummy til siden for Petra, kommanderte sitt og bli, gikk på avstand og sidedirigerte henne til dummyen. Dette fungerte kjempefint!

Vi gikk videre i terrenget og utforska litt nye områder av skogen. Så fikk Carmen sitte bundet mens jeg trente fremmadsending på dummy på andre siden av trestamme med Petra, Blant annet en som hadde fått ligge ganske lenge mens Petra i mellomtiden hadde fått markeringer inn i skogen og gått en del fot,

På vei tilbake prøvde jeg meg på doble oppgaver. La ut en fremmadsending til Petra og økte avstanden med Petra ved fot. Så, kasta jeg dummy i buskaset som forstyrrelse. Sendte Petra på fremmadsendingen og Carmen på forstyrrelsen (etter at Petra hadde løpt av gårde). Effektiv hundetrening!

Litt markeringstrening ble det også. Blant annet en dobbeltmarkering hvor Petra fikk hente den sist kasta og Carmen den først kasta.

Etter runden i skogen fikk Carmen være i bilen mens jeg tok en økt med ”kjedelig-fot” med Petra.


 

22.03 Introkurs i jakt dag 2

Ikke akkurat vårvær i dag - snøen lava ned på morgenen. Heldigvis snødde det litt mindre etter hvert, men det var greit å ta pausene inni hytta og ikke på stolesekken.

Vi jobba med nærsøk, stopp og sidedirigering. Siden det skal være et introduksjonskurs blir det mange ting på kort tid, så må jo kursdeltagerne hjem og sortere. Det nytter ikke å trene på alt på én gang - lurt å konsentrere seg om noe av gangen.

Vi prata også mye om ro-trening, stress, forventninger og belønning - og om lyd! Lyd vil vi jo ikke ha, og absolutt ikke belønne!

Det ble en liten luftetur etter kurset i dag også, før ferden gikk hjemover.

Slitne firbente og en ganske så sliten tobent etter helgen.

21.03 Introkurs i jakt dag 1

Før kursstart i dag rakk jeg en liten treningsøkt med Petra. Kan vel trygt si at ikke alt gikk som ønskelig. Det går opp og ned med suksess med den gule hunden.

Artig med kurs - og så heldig som vi var med været! Seks ekvipasjer fordelt på to Tollere, to Flatter og to Labradorer.

Dette er altså et introduksjonskurs, så vi går gjennom litt av hvert. I dag ble det litt gjennomkjøring for å se på grunnapporten til alle ekvipasjene.

 

Det siste bildet er tatt av Marianne Sørgaard

Etter kurset ble det tur på instruktør-damene og hundene våre. Jammen fant vi fram til et flott område ved vannet, med diverse svaner som var supernysgjerrige på hundene.

 

20.03 Av med piggene!

Endelig! I dag var det tid for første sykkeltur på noen måneder UTEN piggdekk! Det er alltid en helt utrolig ”myk” følelse å sykle i vei på normale dekk.

2 mil kjentes ikke like langt som her tidligere i uka.

Ellers fikk Petra løpe litt løs midt i runden, - noe hun selvsagt var lykkelig for. Og da gikk det mye fortere enn når hun var festa i springeren. I springeren sykler jeg jo ikke fortere enn at hun kan trave, så da går det maks i 13-14 km i timen. A Carmen var på samme alder løp hun enkelt over 20 km i timen - i trav.