Noen ganger lurer jeg på om det i det hele tatt finnes folk som vasker bilen innvendig så sjelden som jeg gjør. Joda, litt sånn kjapp tørking av dashbordet mens en sitter i den automatiske bilvaskern, men sånn ordentlig rengjøring….
Vel, nå hadde det liksom kommet til et punkt hvor det var skikkelig flaut å få passasjer i bilen, så noe måtte gjøres. Jeg hadde fått tips om et sted i Ski som var billig og grundig, så etter litt rydding i bilen dro Petra og jeg av gårde. Carmen var plassert hos hundevakt.
Jeg ble litt i tvil da jeg kom inn i resepsjonen og skulle levere bilen. Jeg hadde jo med meg Petra og fyren som drev stedet rygga flere meter bakover og sa han var allergisk.. Eh.. Den bilen er jo liksom ”litt” full av hundehår, da! Men, jeg oversatte kommentaren hans til at han var redd for hunder og holdt Petra på avstand fra ham.
Ca 1,5 time skulle det ta, så Petra og jeg begav oss ut i Ski sentrum på miljøtrening og fot-trening. Tusla rundt. Stod litt på perrongen og så på tog. Satt litt på en krakk. Og trente fot fortaulangs.
Etter hvert gikk vi tilbake til bilvaska hvor vi måtte vente 30-40 minutter på bilen utover den anslåtte tida. Bilen var veldig møkkete, fikk jeg beskjed om. Tror også fyren prøvde å formidle (med litt manglende norsk-kunnskaper) at jeg ikke måtte la det gå så lenge til jeg gjorde den ren neste gang.
Nei, han har vel rett i det. Men, det er nok noe som kommer langt ned på prioriteringslista. Uansett - nå kjenner jeg nesten ikke bilen igjen!!
Først et lite vår-bilde fra hage/terrasse. Jeg holder på med litt forebyggende arbeid mtp å få plenen til å overleve våren, så hundene har nå for tiden bare en begrensa del av hagen å bevege seg på. Sånn, at altså de skjøre gress-restene etter vinterens bruk og is skal ha sjanse til å gro opp til plen.
I dag skulle jeg av gårde på elite-trening med Carmen. Alltid på denne tiden av året kjennes det litt tungt å skulle møtes til trening kl 19., for nå er det lyst så lenge at en må kaste bort litt av dagslyset hvis en skal kjøre av gårde i 18-tida.
Løsningen ble å finne et treningsområde på veien til elite-treninga. Jeg satsa på et fint turområdet jeg har vært i tidligere, men jeg visste jo ikke hvor mye is det var igjen. Ikke var jeg helt sikker på parkeringsforholdene heller, siden det ligger i nærheten av et anleggsområde.
Joda, da jeg kom fram viste det seg at det var veldig parkering forbudt der jeg har parkert tidligere. Men, jeg fant et alternativt sted og stå og begav meg ut i marka. Dessverre var det masse is på skogsveiene, så jeg måtte balansere av gårde langs kanten av veien, til dels gå inni skogen.
Jeg rakk akkurat å komme meg fram til de enorme jordene jeg har ”sikla på ” som treningsområde tidligere før jeg måtte snu. Og jordene - ja, de er pløyd, så da behøver jeg ikke tenke mer på å spørre om lov til å trene der før til høsten.
Kveldens trening var sending til og over områder. Det var vel litt begge deler med Carmen. Men, jeg så i hvert fall at det hjalp å ta en ”liten prat” med henne om dette med å stoppe på fløyte.
I motsetning til veldig mange andre epilepsi-hundeeiere er jeg i den ”heldige” situasjon at det ser ut som det er én eneste helt spesiell trigger til Petras anfall, - nemlig måltidet. Jeg har jo vært innom teorier rundt blodsukker, har gjennomført et forskifte til råfór (inkludert omkalfatring av bod med jobb av elektriker, innkjøp av fryser…) og nå har det gått noen uker på nytt for før anfallet i går, 5 uker etter det forrige.
Og konklusjonen er vel at det ikke er type fór (jeg er uansett fornøyd med at jeg har skifta til råfór, både fordi jeg tror det er bra for hundene og fordi det er billigere).
På bakgrunn av at hun strever og stresser med å få tak i den siste matbiten ble dagens frokost servert på flat tallerken, i motsetning til en dyp hundeskål. Og det funka mye bedre. Hun hadde ikke noe stress-reaksjoner med å få spist.
Artig å filme det og legge ut på FB, for folk engasjerer seg virkelig i Petra og hennes ve og vel. Mange forslag på hvordan gjøre det med foring.
Jeg tenker at det er viktig at både konsistensen på foret og utforminga av skåla er sånn at hun stresser og strever minst mulig med å få i seg maten. Det aller beste hadde vært suppe-konsistens, sånn at hun bare kunne ha drukket måltidet, men da får hun i seg så mye væske at hun blir tissetrengt mens hun er alene hjemme, og det er jo ikke så praktisk.
Så, nå blir målet å lage i stand en for-vann-blanding som har så lite vann som mulig, men likevel en så jevn konsistens som mulig.
For øvrig hadde jeg vårens første sykkeltur i dag - herlig! Som bildet viser er nå sykkelrunden vår barmark!
Du verden, hvor jeg skulle ønske jeg ikke hadde hatt noe å melde om Petras epilepsi, men i dag skjedde det igjen. Hennes femte anfall. Akkurat som de fire andre gangene slo det til i det hun var i ferd med å ta den siste biten med mat.
I dag glemte jeg helt å se på klokka, - jeg ble så opptatt av å observere henne og tenke på de siste sekundene før hun stivna i kroppen. Symptomene var som tidligere, kraftige sparkende bevegelser med bena, enorm sikling, lyder og at hun hakka tenner. Hun ville rett ut etterpå, men måtte ikke på do. Ville helst inn igjen og var veldig opptatt av at hun jo ikke hadde rukket å spise gulrota si. Var vel redd for at Carmen hadde fått tak i den, kanskje.
Etterpå ble hun veldig urolig og vaka rundt. Tørst var hun også, - ikke så rart etter all den siklingen.
Jeg har jo vært innom mange teorier og tanker tidligere om hvorfor dette slår til gang etter gang akkurat når hun er ferdig med å spise, eller rettere sagt når hun har én bit igjen i skåla. For raskt stigende blodsukker? Stress ved foring? For lavt blodsukker pga forventning om mat?
Det jeg observerte disse siste sekundene før anfallet i dag var for så vidt det samme som jeg har observert mange ganger før når Petra har spist og hun ikke får anfall.
Etter å ha spist omtrent hele måltidet lugnt og sansa, blir Petra vesentlig mer stressa mot slutten. For det meste spiser hun nemlig virkelig pent og tilsynelatende uten stress. Hun står bare på ett sted og holder hodet ganske rolig. Dette i motsetning til Carmen som dytter skåla rundt i iver etter å få tak i maten, og liksom ”skoper” opp munnfulle med mat.
MEN, mot slutten av måltidet endres sinnsstemningen til Petra. Jeg har mange ganger sett at hun virkelig strever for å få tak i den siste biten med mat. Akkurat som tunga ikke helt klarer å gjøre jobben. Dette i motsetning til Carmen, som tar noen målrettede slikk for å få med seg de siste smulene.
Kan det være noe så enkelt som at dette stressende forsøket på å få tak i maten utløser anfallet? Og har Petras tunge noe med saken å gjøre? Den er nemlig kløvd, - var det da jeg henta henne som valp, så hun har vel slått seg på haka og bitt seg selv i tunga, antar jeg. Akkurat det med tunga har jeg lurt på hele tiden - om det er DET som er årsaken både til at hun søler så fælt når hun drikker. Og at hun er så klønete med å få tak i siste delen av måltidet sitt. Går det an å operere den tunga, så hun ikke fortsetter å ha et hakk der..? Vil forsikringen dekke det, mon tro….
Som forrige gang kjenner jeg at det er helt absurd å tenke på dagens timeslange tur jeg i vårskogen med hundene - i dagslys. Og de tre kvarterene jeg trente ”kjedelig-fot” ilagt pauser med sitt og bli ved fot med Petra. Fortsatt i/ved skogen.
Så kommer en altså hjem, skal slappe av resten av kvelden - og isteden blir kvelden prega av krampe. Og så en gul hund som går rundt og rundt og rundt og rundt og aldri finner roen. Fryktelig urolig etter anfallet.
Og den tobente er selvsagt også urolig. Ingen vet hvordan dette ender. Det er ikke sikkert dette har noen lykkelig utgang.
Noen av bildene har Morten tatt.
I dag starta rett og slett dagen med en liten ”ekspedisjon” for å få kjøpt noen frosne 5 kg pølser med Vom og Hundemat. Hjemme igjen var det å dele dem opp - med sag, faktisk. Manuell sag. Prøvde først å kutte opp med elektrisk, men det ble litt vanskelig.
Det ble litt griseri utover terrassen, så da sendte jeg ut ”renovasjonsvesenet” som ivrig slikka i seg hver minste smule.
Veien gikk videre til trening med Petra. Seks damer på et jorde på kvinnedagen, - med en mannlig medhjelper som hjalp oss med kasting og bæring av dummyer. Glitrende!
Som vanlig starta vi med jaktlydighet, og bevega oss nedover stien mot jordet. Der fortsatte vi med litt mer jaktlydighet, stod i sirkel, gikk fot i sikk-sakk. Sitt og bli. Innkalling.
Så delte vi oss i to grupper ut fra nivå. Hos oss i BK-gjengen starta vi med å prøve å få til en sidedirigeringsøvelse etter stopp. Men, vi strevde med at hundene fant terrenget så spennende at de trakk mot det, istedenfor å gå rett til siden der de hadde observert at medhjelper la ut en dummy.
Vi fortsatte med enkeltmarkering, dobbeltmarkering. Og så gikk vi bort til en tynn ”tarm” av jordet og trente fremmadsending til et punkt i enden. Og dessuten var det litt ekkelt underlag der hundene skulle løpe, så det var gledelig hvis vi faktisk fikk hundene til å løpe rett fram.
Dette er jo typisk en oppgave som blir vanskelig også for en elitehunde, - altså når vegetasjonen til siden for fremmadsendingen forstyrrer og frister hunden.
Jeg var veldig fornøyd med at Petra var flink til å løpe rett fram.
På vei hjem stoppa jeg ved skogen i nærheten og tok en liten tur ut med Carmen, så hun fikk noen apporteringsoppgaver.
Siden jeg var invitert i bursdagsselskap i dag måtte hundene luftes litt i full fart etter jobben før jeg dro av gårde. Vi tok turen opp i skogen, nok en solfylt ettermiddag.
Så bar det av gårde til tantebarnets bursdag, og selskap med flere barn. Jeg kom litt før vi starta, sånn at jeg rakk litt fotografering i hagen.
Etterpå fikk hundene ligge i en kompostgrind - innheining i gangen mens vi spiste. Så fikk jo hundene etter hvert besøk, da, av niesa mi. Særlig Carmen storkoste seg med å få ligge i fanget og bli klødd.
Tur ble det også - med begge hundene. Og med nieser i den andre enden av kobbelet. Jeg måtte jo være med for sikker hets skyld. Var imponert over Carmen som tusla pent og pyntelig ved siden av barnet, Verre med ivrige Petra, men vi kom oss nå rundt i nabolaget og hjem igjen.
