07.04 Litt mer av Nara før turen gikk videre til Matsusaka

Vi starta etter utsjekk i dag, med nok et sende-pakke-til-Norge-prosjekt. Godt å få av gårde litt bagasje, og få en litt lettere koffert. Ifm Nara-besøket gjentok vi "opplegget" fra Kyoto, - nemlig å sette baggasjen på oppbevaring og bruke den dagen vi sjekka ut til å se mer av byen. Forskjellen var at her Nara kunne vi sette igjen bagasjen på hotellet. Det var en tjeneste de gjorde gratis, og når hotellet praktisk talt lå på jernbanestasjonen, var det jo enkelt å få til.

Vi begynte med å ta drosje til den delen av Nara-parken som var lengst unna og det store Todaiji-templet. Bygget i Nara-perioden på 700-tallet og fortsatt den dag i dag hovedtemplet for Kegon-sekten i budhismen. Som så mange andre templer ødelagt av branner, sånn at den nåværende bygningen "bare" er fra 1500-tallet, eller noe sånt...

Noe av det mest imponerende her var den enorme portalen vi gikk gjennom for å komme inn på tempelområdet. 18 enorme søyler laget av heltre. Etter som vi vandret gjennom Nara-parken idag så vi for øvrig mange enormt store trær. Sypress og cedertre som var mye brukt i trekonstruksjoner, leste vi, og vi så vel eksempler på begge slag i parken.

Vi bevega oss videre oppover, selvsagt sammen med mange andre turister, men ikke noe i nærheten av tilstandene i Kyoto. Nara var som en fredelig plett sammenligna med Kyoto, og det var langt mer behagelig å være turist.

Veien gikk som en alle med vakre stenlykter på begge sider, oppover til et område med to templer, navngitt etter måneder; - Sangatsudo (marshallen) og Nigatsudo (februarhallen). Flott utsikt over parken.

Jammen fant vi et helt greit spisested og fikk tatt en lunsjpause. Reisefølget mitt var først litt uheldig i valget og fikk noe som vel til og med var for søtt til å være dessert (for norske ganer). Men, det ble bedre da hun bestilte det samme som meg - en slags risgryte med nydelig smakstilsetning og tilbehør av kylling og grønnsaker, og selvsagt miso-suppe.

Vi vandra videre i sola, gjennom parken. Godt med varme og deilig å være unna biltrafikken. Så dumpa vi plutselig på et knivutsalg med egen smed. Jeg observerte at en annen kunde kom for å få slipa en kniv hun var glad i. Reisefølget mitt slo til og handla kniver, og selgeren var så fornøyd at han sendte med oss en presang til oss hver - en neglklipper med innskrevet navnet på virksomheten hans.

Hele tiden på turen gjennom parken var vi omgitt av de japanske rådyra. Tamme, uten å være altfor pågående. Nysgjerrige, men egentlig ikke så interessert i å bli kosa med, mest interessert i mat.

Til slutt gikk vi inn i det som heter Kasugataisha, opprinnelig fra 700-tallet, men rekonstruert et stort antall ganger. Shinto-tradisjonen tilsier at hellige bygg skal gjenoppbygges grundige med jevne mellomrom, - gjerne hvert 20. år. I dette templet var det veldig mange vakre lykter. Og noen imponerende trær.

Etter å ha handla litt "togmat" og henta bagasjen, begynte en litt spennende reise sørøstover. For første gang skulle vi reise mer enn bare lokalt med en privat toglinje, - altså ikke JR. Dvs vi begynte på JR-linja og måtte skifte underveis. Sånn i ettertid, må jeg vel si at jeg holder en knapp på JR hva både service og hjelp angår. Det ble litt surr med denne togturen, og det var ikke BARE fordi jeg er utlending og ikke skjønner alle beskjeder.

Vi reiste altså først på JR fra Nara til Sakurai. Der ble det opp i heis og ned i heis for å komme over til den private linja og kjøpe billetter videre til Matsusaka. Vi hade altså bestilt overnatting i Matsusaka selv om reisemålet er de berømte shinto-templene på Ise.

Klarte faktisk å gå på feil tog en gang. Vi endte på et soml6etog som stoppa på en stasjon for å slippe forbi hurtigtoget vi skulle ha blitt med. Men, til slut kom i fram og kunne nok en gang benytte heis på stajsjonen for åf få med oss koffertene. Heldigivs var  hotellet vårt bare et par kvartaler fra 0stasjonen.

Vi hadde jo vært forutseende nok til å ta med oss ganske mye mat på toget, så det ble ikke noe restautrantbesøk på kvelden.

For øvrig fikk vi på dette hotellet, Toyoko Inn Matsusaka Ekimae, utdelt noe av den artigste informasjonsbrosjyren ever - sjekk engesken i det vedlagte bildet!!

06.04 Møte med Nara og japanernes ærlighet

Vi starta litt pent i dag etter noen hektiske dager på farta i Kyoto.

Billig og sentralt hotell her i Nara, og frokosten var veldig bra. Så vi tok oss god tid, med lang kaffepause til slutt og finleste litt på severdighetene. Nara er mer overkommerlig enn Kyoto hva antall templer angår. Men, så er det også været å ta hensyn til. Den japanske våren har vært ganske så kald så langt. Med unntak av noen dager med over 20 grader i Nagasaki, har temperaturen ofte vært litt over eller litt under 10 grader. Vi har hatt så kaldt som ned mot null (i Tokyo), men også en del dager med mellom 15 og 20 grader. Kan være litt utfordrende å kle seg riktig...

I dag var det meldt fra 5 til 9 grader og noe regn. Dessuten viste det seg at det var en sur vind, så det frista med litt innendørs -aktivitet på morgenen. Vi starta med et besøk på et kjøpesenter med sportsbutikker - i den hensikt å få kjøpt noe tøy som kanskje kunne passe våre norske kropper. Men, også i sportsbutikken viste det seg at dametøy bare fantes i maks Medium - og med mye i Small og Ekstra Small. Så, det var ikke annet å gjøre enn å lete blant herretøyet. Tror XL herretøy tilsvarer vår størrelse 40 eller noe sånt. Kan ikke være lett å være stor her i landet....

For øvrig hadde vi en veldig hyggelig opplevelse da vi kom inn på det enorme kjøpesenteret med flere avdelinger. Henvendte oss i en butikk og spurte etter sportsbutikker. Dama lukka kassa i sin egen butikk og gikk med oss ganske langt inn i kjøpesenteret for å peke ut den riktige retningern. Veldig hyggelig gjort!

Så var det over på sightseeing - i Nara er det meste av gamle templer og slott samla på østsiden av byen. En har altså bygd ut den moderme byen vest for og ikke rundt severdighetene. Vi starta opp med Nasjonalmuseet i Nara, siden det var litt kaldt og regn i lufta. Fikk se en imponerende samling av gamle saker - skulpturer og bilder. Noe av det fra så langt tilbake som 700-tallet.

Så gikk vi i den berømte Nara-parken vestover. En park som omgir alle severdighetene og som er full av dåhjort - veldig tamme sådanne. Det selges mat til dem i diverse kiosker og de er vant til å bli fora av turistene.

V gikk til templet Kofukuji, - med den berømte femetasjes pagoden fra 1426, kopi av originalen fra 730.

Lunsjen tok vi på en typisk japansk restaurant. Det ville ikke falle oss inn å oppsøke Mc Donalds, en italiensk pasta-sjappe eller lignende. Oftest i de japanske restaurantene skjønner vi jo ikke helt hva som står på utsiden eller i menyen, så vi får mange fine overraskelser når vi bestiller mat. Stedet vi "dumpa inn" på idag, viste seg å være et sted hvor alle mat ble tilberedt på bordet - i innebygde stekepanner.

Vi bestilte en rett med grønnsaker (kål, løk, bønnespirer, purre, gresskar, auberginer), sopp og tynnskåret oksekjøtt. Det ble varmebehandlet litt før vi fikk det "levert" på vår stekeplate, sånn at det ikke var helt rått. Så fikk vi tallerkener, stekespade og pinner, samt hver vår skål med en deilig dressing. Og det var bare å steke i vei. Fantastisk godt var det!

Jeg reflekterer stadig over i hvor stor grad denne turen faktisk er en kulinarisk reise for meg. Jeg har liksom gjenoppdaget japansk mat. Virkelig smakt på mye jeg ikke har spist før. Og synes det aller meste er veldig, veldig godt. Det eneste jeg kan styre meg for er blekksprut, noe av soppen og de aller mest "krevende" fisketypene av den rå fisken.

Etter lunsjen gikk vi i gang med litt shopping, og bevega oss blant annet inn i en veldig travel handlegate. Inni en butikk oppdaga plutselig reisefølget mitt at lommeboka hennes var borte, og med ett så vi liksom for oss hele ferien som en katastrofe. Vi skynda oss tilbake til restauranten der vi spiste, for det var det siste stedet hun i øyeblikket huska at hun hadde sett lommeboka. Men, der var ingen lommebok.

Hun var sikker på at noen måtte ha stjålet den fra en halv-åpen veske, mens jeg følte meg ganske så sikker på at om bare en japaner hadde funnet lommeboka, så ville den bli innlevert til politistasjonen. Så, vi oppsøkte turistinformasjonen og spurte etter nærmeste poitistasjon og gikk avgårde dit. For øvrig så dama bak skranken svært tvilende ut til teorien om å ha blitt frastjålet, vi hadde vel mista noe... Reisefølget mitt var pessimistisk til besøket på politistasjonen og kun innstilt på å levere en anmeldelse, sånn at hun kunne vise til et dokument ovenfor forsikringsselskapet.

Politimannen så vantro ut når jeg framla saken om at jeg trodde vi var blitt bestjålet. Nei, vi hadde vel mista lommeboka... Men, vi fikk bli med inn på kontoret. Så spurte han hva eieren av lomeboka het, og da han hørte navnet sa han straks at den hadde de fått inn. Gjett om fortvilelsen gikk over i lettelse når politimannen henta fram et par brune konvolutter - en med lommeboka med alle kort, og en med de kontantene som hadde vært i (ca 1500 NOK i yen).

Han spurte meg så om jeg kunne skrive japansk (siden jeg åpenbart kunne snakke det). Jeg måtte jo si nei til det, så han fylte ut skjema for oss. Vi ble spurt om når vi sist hadde sett lommeboka og når vi hadde oppdaga at den var borte. Og jeg skjønte at det stemte godt med historien til den som hadde levert den inn. Så måtte eieren av lommeboka sjekke at alt innhold stemte og telle penger, for så å signere på et par papir.

Vi var jo så lykkelige at vi gråt av lettelse, og takka og takka om igjen og om igjen. Politimannen så nesten litt brydd ut, over noe som kanskje i hans øyne var en selvfølge, - nemlig at en funnet lommebok med kredittkort og penger ble levert til politiet. Jeg forklarte at i det landet vi kom fra var det sånn at vi nok ikke ville fått igjen en mista lommebok. Jeg lurte også på om han hadde noe telefonnummer til den som hadde levert den inn. Enten hadde han det ikke eller han ville ikke utlevere det, - vi fikk det i alle fall ikke. Så, jeg ba ham være så snill - OM hun som hadde levert lommeboka ringte, - å hilse og si så mange takk fra oss.

Vi bukka og takka oss ut av den bittelille politistasjonen og følte at det var helt uvirkelig det som hadde skjedd. Jeg kjente en stor stolthet over dette landet jeg har vokst opp i, og den ærligheten som råder.

Det kjentes greit med en avslappende ettermiddag på hotellet etter de siste strabasene. På kvelden satsa vi på nærområdet til hotellet for middagen, og fant ganske kjapt et åpenbart populært spisested. Vi måtte stå  kø en liten stund, før vi ble vist plass inn i restauranten. Der ble vi plassert på stråmatter, men hvor det var åpning i gulvet, slik at vi kunne sitte på vanlig måte. Et reisefølge på tre pensjonerte japanske damer satt like ved oss.

Vi kommuniserte litt med smil og gester uten at jeg tilkjennegjorde at jeg kunne snakke japansk. Noen ganger kan det kjennes greit at en får lov å være i hver sin verden. Jeg halvhørte på praten deres og skjønte jo at de hadde masse å snakke om angående familie og felles kjente. Og vi norske damene hadde i grunn også vårt å snakke om etter dagens opplevelser.

Vi bestilte tunfisk med avocado, en salat av kål og reddik, videre en rett med biff og en med kylling. Maten var kjempegod, - med gode sauser og mørt kjøtt. Vi smilte og skålte med damene, og hadde blant annet moro av at vi hadde bestilt samme type salat.

Først da vi skulle gå alle sammen, begynte jeg å snakke ordentlig med dem. Den ene utbrøt at det var da "zannen" - ergerlig/bortkasta at de ikke hadde skjønt tidligere at jeg kunne snakke japansk. De hadde nemlig sittet og snakka om at det var synd de ikke kunne snakke engelsk, for de hadde hatt lyst til  å snakke med oss. Også visste de ikke hva godt de kunne gjøre for oss, og kom alle tre fram med hver sin lille "omiyage" -  presang til oss - noe innpakka sukkertøy og salt kjeks. Utrolig hyggelig gjort!

Så, etter noen møter med "landsmenn" i dag, må jeg bare si - japanere - dere eier fortsatt hjertet mitt. Jeg har blitt rørt om igjen og om igjen i løpet av også denne dagen, - over omsorg, oppmerksomhet, service og hjelpsomhet!

05.04 Farvel til Kyoto

To netter i Kyoto var selvsagt altfor lite til å få med oss "alt", men vi kompenserte litt ved å bruke dagen idag, når vi sjekka ut fra hotellet også til denne byen. Etter god frokost og en drosjetur til stasjonen, satte vi nok en gang fra oss koffertene på oppbevaringen og begav oss ut i byen. En artig observasjon på bagasjeoppbevaringen var for øvrig han bak skranken som snakka engelsk til oss når det var spørsmål om når vi skulle hente bagasjen, men fortalte hva det kosta på japansk. Litt usikker på om han trodde at han fortsatt snakka engelsk....

Første tempel i dag var Sanjusangendo. Et langt tempelbygg med 1001 statuer av den budhistiske gudinnen "Kannon". Statuene er laget av japansk cypress-tre og er skikkelig gamle, - fra 12 og 13 hundtretallet.

I dette templet var det en litt annerledes stemning enn i de andre vi har vært i. Her var det tilbedelse og alvor. Ikke lov å ta bilder, og beskjed om at evt kamera ville bli undersøkt ved utgangen (jeg la igjen mitt i en oppbevaringsboks). Ingen bilder fra innsiden, altså, får bare ta med bildene på netthinna. Det imponerende synet av den 120 meter lange bygningen full av 1000 statuer + en kjempestor statue i midten. Alle med forskjellige ansikter, og visstnok ser japanerne etter et ansikt som ligner deres eget eller en slektnings.

Lunsjen i dag ble samme sted som vi spiste igår - på jernbanestasjonen. Jeg repeterte den fantastiske reddik-salaten jeg spiste sist. Grønnsaker er bare fantastisk godt her i landet.

Vi tok en kombinasjon av drosje og lokaltog for å komme oss videre til neste sted - slottet Nijo, blant de aller fineste slottene i Japan. Bygget i 1603, de første par hundre år sete for Shogun. Og fra 1867 keiserens eiendom. Så ble det donert til Kyto by i 1939.

Da vi gikk rundt og så på den store hagen, var det slående at det ikke var samme nitidige hagearbeid som ble utført som på templene vi har vært i. Vi ble enig om at det sikkert var "Parkvesenet" som hadde ansvar, og at det ikke helt ble det samme som om det var templets ansvar.

Ettermiddagen tilbragte vi i handlegatene og ikke minst på det berømte matmarkedet. Her var det nesten som å være i basarene i Kairo - med lukter og synsinntrykk av det absolutt eksotiske slaget. Trang gate med masse, masse folk, så det gikk smått framover. Litt smaksprøver og handling ble det også. Et utrolig spennende sted, og artig å ha fått det med seg.

Kveldens middag ble i kjelleren på jernbanestasjonen. Der var det (som vanlig under store japanske jernbanestasjoner) en enorm mengde med spisesteder. Nok en gang fikk vi et herlig måltid. Jeg bestilte en "set menu" med blant annet grilla ål og salat. Kjempegodt!

Så var det å hente bagasjen fra oppbevaringen. En arbeidsplass med fire ansatte, - med sine oppgaver. En som tok imot bestilling, en annen som skrev ut lapp, en som festa den på bagasjen og en som anbrakte bagasjen i hyllene - og tilsvarende når vi hente bagasjen. Kanskje ikke veldig effektivt sett med norske øyne, men veldig ordentlig og kontrollert.

Vi reiste altså videre til Nara på kvelden, og for første gang tok vi et lokaltog uten plassbestilling. Ikke så lett å få plassert koffertene, så den ene måtte vi rett og slett sette mellom oss og noen seter, sånn at vi okkuperte to seter i tillegg til de vi satt på. Føltes litt ubehagelig når toget var så fullt at andre passasjerer måtte stå, men jeg håpa at vi slapp litt unna på kontoen over "dumme utlendinger": Etter et par stasjoner ble det heldigvis bedre plass, sånn at det var sitteplasser til alle på tross av våre kofferter.

Etter en times tid var vi i Nara og spurte etter hotellet i en butikk på stasjonen. Det gjaldt bare å ta den rette rulletrappa fra stasjonsbygget, så var vi umiddelbart ved hotellet - som altså nærmest lå på jernbanestasjonen.

Et litt annerledes hotell enn de vi hittil har bodd på. I steden for nøkkel fikk vi opplyst en tallkode som vi skulle taste inn på tavla som var festa til døra. Så fikk vi beskjed om at mellom 10 og 15 ville vi ikke få tigang til rommet, for da var det renhold på gang. Det var dessuten et stort fellesbad for hotellets gjester - selvsagt avdelt i en avdeling for kvinner og en for menn (en bader jo naken).Og det var som på de fleste hoteller vi har bodd på - myntvaskeri.

Vel oppe på rommet kunne jeg konstatere at dette må være det minste badet og det minste badekaret jeg har sett noen sinne. Tror det badet kunne fått plass i en hvilken som helst leilighet. Men, er litt usikker på om hvilken som helst person kunne fått plass oppi badekaret!!

04.04 Litt overveldet i Kyoto

Det er litt slitsomt å være turist sammen med SÅ mange andre turister, - det må jeg innrømme. Og vi skulle gjerne bodd litt nærmere sentrum. Men, vi starta friskt i dag med å dra avgårde med lokalbuss, hvor vi måtte skifte buss en gang for å komme oss til den Gyllene Pavillionen, - eller Kinkakuji. Og jammen fant vi fram også!

Tidlig start, så vi var på plass før hordene av turister kom, og kunne beundre reproduksjonen fra 1955 av en 1400-talls bygning. Tre etasjer og hver av etasjene har foskjellig byggestil. Førsteetasje med slottsstil, andre etasje med samurai-hus-stil og tredje etasje med zen-tempel-stil.

Vi fortsatte like friskt og gikk til neste tempel, - 20 minutters spasertur, med litt regn innimellom. Så var vi framme ved Ryoangi - templet med det som sies å være verdens mest berømte zen sten-hage. Det var 15 stener i varierende størrelse i hagen, omgitt av grus raket i et bestemt mønster.

En stor hage omgav selve tempelet, og som ellers den siste uka var det utrolig mye nydelig sakura å se. Spesielt synes jeg de som har hengende grener er flotte!  Ellers mange skikkelig gamle og store trær, og ikke minst mose. Også så vi mange, mange hagearbeidere som holdt på med river og andre redskaper og ordnet med små og store detaljer

Både ender og gjess holdt til i dammen. Artig å se litt flere fugler enn vi har gjort så langt.

Vi begav oss til Gion-området for å spise lunsj og brukte litt tid på å finne noe egna. Jeg bestilte donburi - ris med forskjellig på toppen, blant annet den søte omeletten de bruker.

Så var spørsmålet - fler templer eller litt shopping? Været virka litt utrygt, så vi satte i gang med litt shopping. Fant en butikk hvor de solgte den enkle formen for kimono - yukata. Kan kanskje kalles for en japansk morgenkåpe? Som de hadde i både silke og bomull. Tror dama i butikken måtte være fornøyd med handelen da vi gikk, siden vi handla mye til sammen. En kaffekopp ble det også før vi tenkte oss videre til et nytt tempel og hoppa inn i en drosje.

Dette viste seg å bli en meget underlig drosje-tur med en svært uhøflig og rar sjåfør. Da vi sa hvor vi skulle sa han at det var stengt (noe som viste seg å være feil, - det var 1,5 timer til de stengte). Så måtte vi jo ta en rask beslutning, da - og ba om å bli kjørt til et annet område av byen. Han stønna og sukka og rista på hodet og kjørte avgårde. Fikk inntrykk av at han syntes vi var helt håpløse som skulle først ett sted, så et annet sted.

Da vi nærma oss bestemmelsesstedet, sa jeg at han bare kunne slippe oss av. Da hadde han allerede rukket å kjøre inn i en smal gate, og ble skikkelig irritert. Sa noe sånt som at Det kunne du vel sagt litt før! Hm, - du verden! Den første skikkelig uhøflige japaneren jeg har møtt på denne turen. Husker jo at da Mamma og jeg var her i 1991, så var det en gruppe uhøflige japanere vi møtte, - og det var nettopp drosjesjåfører. Men, inntil i dag har denne yrkesgruppa vært like høflige og hyggelige som alle andre.

Det ble litt mer shopping, blant annet i en bokhandel, før vi følte for litt avslapping på hotellet. Middagen på hotellet var bestilt til kl 20. Og middagen var like fantastisk som i går. Selv om vi betaler dyrt for å bå på dette hotellet, får vi i hvertfall veldig bra mat, - det skal de ha!

De elegante kimonokledde damene skred rundt og serverte oss. Alt er jo i små nette serveringsskåler, fat, bokser osv av lakk, keramikk eller porselen. De må virkelig få et hav å vaske opp etter et sånt måltid. Men, nå er jeg på ferie, så betraktninger rundt oppvaskmaskiner og hygiene skal jeg ikke være opptatt av nå...!

03.04 Vi inntar Kyoto

Frokosten på hotellet ble som igår inntatt i resepsjonsområdet. Maten var god den, med både japanske og vestlige innslag. Vi holdt oss til den japanske maten. Det veldig lyse bakverket med syltetøy frista lite...

Veldig enkelt å spasere til jernbanestasjonen, og slippe drosje.

Så starta altså turen mot Kyoto. Tipset hvis en skal til Kyoto må være å bestille overnatting i svært god tid. Vi bestilte for ca 3 måneder siden, og det var nok altfor, altfor sent. Særlig når en skal dit i høysesong, slik som vi skal. Vi slet skikkelig med å finne noe ledig hotellrom og fant til slutt to rom på Sun Members Kyoto Saga ca en mil fra Jernbanestasjonen. Hotellet vårt i Kyoto er det desidert dyreste vi bor på under turen. Men, så er middagen inkludert i tillegg til frokost i Kyoto, da.

Både dyrt og utenfor sentrum, altså. Men, dette var det beste vi klarte å få til for 3 måneder siden, uten å skulle betale mangfoldige tusen for rommet. Som sagt, - det hadde vært lurt om vi akkurat her hadde bestilt litt tidligere.

Men, en må bare gjøre det beste ut av det. Og uansett ville vi nok ha måttet betale mer her enn andre steder. Alle skal jo til Kyoto i sakurablomstringen, ikke minst japanerne selv. Så, da kan de vel ta seg godt betalt for hotellrommene.

Første etappe med toget gikk på tvers av landet, til Okayama. Fra den ene kysten til den andre, altså. Ferden videre fra Okayama gikk med shinkansen.

Framme på Kyoto stasjon fikk vi satt fra oss bagasjen på en oppbevaring og kunne sette i gang med å ta for oss byen. Jeg hadde gjort litt jobb hjemme i Norge for å prøvd å finne ut hva slags mulighet det var for bagasjeoppbevaring på noen av jernbanestasjonene. Den eneste jernbanestasjonen jeg fant noe mer enn coin lockers på var nettopp Kyoto. Og det var jammen bra, for alle de store boksene vi passerte var opptatt.

Når en har to-tre dager på et sted hvor en fint kunne sett nye ting i to uker, er det litt overveldende å bestemme seg for hva en skal gjøre. Vi fant rett og slett ut at vi følger "åtte på topp" listen til en god guide-bok vi har med. Skulle vi mot formodning rekke mer, tar vi det med oss. Vi starta denne ettermiddagen med et tempel som heter Kiyomizu-dera, tok en drosje dit.

Da vi kom ut av drosja og skulle begynne å gå oppover i menneskestimen, opplevde vi for første gang siden vi kom til Japan klaustrofobiske tilstander. Ikke en gang i Tokyo var det så tett med folk. Det gikk liksom opp for oss at nå hadde vi kommet til en skikkelig turistfelle. Veldig flott å se, men du verden så mye finere det hadde vært uten alle turistene. 

En smal gate førte altså opp til templet, og vi bevega oss sakte oppover. Det var mange, mange kimonokledde asiater. Først tenkte vi at det var japanere, men når jeg hørte etter på praten deres, gikk det opp for meg at det var mange koreanere og kinesere. Og kanskje gikk de i leide kimoner. Vi så i hvert fall flere utleiebutikker. Uansett var de jo fotogene, sælig jentene i sine sprakende farger.

Sammen med haugevis av andre kom vi oss opp på den imponerende verandaen rundt templet. Verandaen står på påler som liksom lener seg utover fjellsiden, og med en fantastisk utsikt over Kyoto.

Det som er litt artig er at jeg hadde dette templet som motiv på et japansk kunstbroderi jeg lagde mens jeg gikk på ungdomsskolen. Vedkommende som hadde laget tegningen til broderiet hadde nok tatt seg litt kunstneriske friheter; -det ser nemlig ut som den kimonokledde damen står rett foran templet. Siden templet er plassert på påler langt oppi fjellsiden, måtte dama ha svevet i løse lufta for å få til dette. Uansett, jeg husker i hvert fall at jeg ergra meg over alle pålene, ffordi de var så vanskelig å sy.

Vi rakk å gå litt rundt på området før de stengte kl 17.30. Så gikk vi i retning Gion og de gamle beholdte huskvartalene. Kyoto er den eneste japanske byen med over 1 million mennesker som ble spart for bombing under andre verdenskrig. Her er det altså muligheter for å få sett litt gammel bebyggelse.

Den nyere japanske bebyggelsen glimrer stort sett med fravær av estetikk. Egentlig ganske rart når de er så opptatt av det estetiske i så mange andre sammenhenger. Så, japanske byer er stort sett ganske stygge. Det var derfor godt å gå rundt i trehuskvartalene og nyte synet av vakre nabolag.

Klokka dro seg mot 19 og det var på tide for oss å få tak i bagasjen vi hadde satt igjen på stasjonen (de stengte kl 20). Drosjesjåføren som kjørte oss lurte på om det var greit å slippe oss av på "denne siden av stasjonen". Det var jo noe voldsomt med køer og trafikken snegla seg fram. Det sa vi ja til, men skjønte da vi begynte å lete at Kyoto stasjon ikke akkurat er Oslo S. Det var virkelig vanskelig å finne fram, vi gikk og vi gikk. Til slutt fant vi ut at vi fikk gjøre som vi har gjort av og til før - prøve å gå den samme ruta som vi opprinnelig gjorde. Dermed begynte vi å følge skilt til utgangsdøra for shinkansen. Ogda fant vi enkelt fram.

Ny drosje til hotellet, og vi var spente på hvor langt ut på landet vi kom til å havne. Ja, landet var det jo selvsagt ikke, men absolutt en opplevelse av å komme langt på utsiden av bykjernen. Det passa veldig bra med middagen inkludert, så vi fikk båret opp bagasjen og gikk rett til restauranten. Hvor vi fikk servert 7 retters japansk middag. Bukkende kimonokledde damer som kom med den ene retten etter den andre. Rå fisk, grilla fisk, grønnsker, miso-suppe og mye mer. Blant annet en varm søt rett som ble servert i en halv bitteliten sitrusfrukt.

Rommene var store og fine. Det eneste jeg har å utsette på hotellet så langt er internet-kapasiteten. Vi er henvist til wifi i resepsjonsområdet, og selv der virker det som det er velig dårlig kapasitet.

02.04 Sista dag i Matsue

Helt greit å være et par netter på samme sted. Og her i Matsue er det masse å se, så vi får fylt dagene.

Første sted ut idag var rett og slett å få tatt ut kontanter. Vi prøvde oss nemlig på stasjonsområdet i går, men fant bare minibank uten noe mulighet for visa-uttak. På turistinformasjonen kunne vi få opplyst at det var en egna automat like i nærheten.

Så var det å oppsøke elektronikk-sjappa på nytt for å få bytta kabelen som ikke passa. Først så det mørkt ut, de fant ikke det jeg trengte. Jeg så for meg at resten av feriebildene kun måtte bevares på minnekort... Men, heldigvis fant de den rette typen etterhvert, så da kan jeg få fortsatt med å få lagt bildene på Dropbox.

Omsider i gang med dagens sight-seeing. Vi dro tilbake til slottsområdet og oppsøkte det historiske museet for Matsue. Her fikk vi noen forklaringer på bakgrunnen for slottet og bebyggelsen rundt. De delte ut båndspiller med øretelefoner - med engelsk tale. Da var det jo enkelt å gå rundt og få forklaringer på alt vi så utstilt.

De hadde for øvrig en artig gavebutikk ved utgangen hvor de blant annet solgte silkeskjerf. En skulle tro at dette var den perfekte gaven å ta med seg hjem, for det veier jo ingenting. Men, det er klart, et fint silkeskjerf kan jo ikke pakkes sammen hvordan som helst, - jeg tror de var et par-tre damer som holdt på med prosjektet. Og det tok laaang tid (Hvis noen har sett filmen "Love actually" fikk jeg litt assosiasjon til R. Atkinsons inpakking av et smykke). Så, den lette, og egentlig ganske lille gaven, ble noe mer voluminøs når den var ferdig innpakka.

Lunsjen ble i dag en av spesialitetene for området - nemlig soba. Nudler av en mer gråaktig type. Jeg valgte en rett med frityrstekte grønnsaker på toppen Det smakte slett ikke verst, selv om jeg var skeptisk på forhånd. Jeg var ikke så begeistra for soba da vi bodde i Japan Sånn har jeg opplevd med flere typer mat her, - jeg liker rett og slett mer nå enn jeg gjorde for 20 år siden, er mindre kresen.

Etter lunsj la vi ut på busstur nordøstover, til Daikon-shima hvor det ligger en pion-hage. Etter å ha reist mye sammen med veldig mange andre mennesker, var det rent underlig å være blant kun en håndfull passasjerer på bussen.

Det er jo for tidlig for pioner å blomstre enda - på friland. Men, i denne hagen hadde de et drivhus fullt av store pioner i diverse farger. Ellers bestod hagen av mose, sten, dammer med karper furutrær, kirsebærtrær og også andre løvtrær. Det hadde helt klart vært finere å se denne hagen litt nærmere sommeren - med alle sine pioner. Men, nå er vi jo på reise på våren, så da må vi ta det vi får av det som blomstrer og gror på denne årstida.

Jeg synes det er så flott med disse mosehagene. Også her hadde de gjort seg flid for å få mosen til å vokse overalt - på stener og røtter. Den dekka alle grøntområder, som et litt ujevnt teppe. Så utrolig mye mer dekorativt enn plen! Gangveiene vi gikk på var belagt med hvite småsten. På mosen var det forbudt å tråkke.

Tilbake i sentrum igjen var vi klare for middag. Faktisk fulgte vi anbefalingen fra et av kartene vi fikk på turistinformasjonen da vi fant fram til spisestedet. Et valg vi ikke angret på. Hvis gårdsdagens servitører omtrent ikke var ferrdig med ungdomsskolen, var dagens servitører langt forbi pensjonsalder. En er tydeligvis aldri verken for ung eller for gammel til å drive spisested.

Jeg har jo som fast oppgave å tyde menyer, - siden mye av det vi får å se på bare står på japansk. Heldigvis var menyen denne gangen skrevet med forholdsvis mange lydtegn, og færre skrifttegn. Så, da kunne selv en på nivå før-skole hva gjelder lesekyndighet også forstå litt.

Vi bestilte rekesalat, grillspyd og tempura. Det må være noe av den beste salaten jeg har spist på lenge. Gulrøtter, paprika og kål som var veldig saftig og sprøtt og nydelige reker.

Grillspydene ble tilberedt på en grill på utsiden av restautanten - så slapp de den kraftige grillosen innendørs. I det hele tatt var det artig å holde øye med de to eldre damene som tok imot bestillinger og serverte. Det virka som det var en veldig tilbakelent og hyggelig atmosfære, - god tone med sine japanske gjester.

En av gjestene satt ved disken og spiste (det fantes sitteplasser ved små bord for to på gulvet, ved sitte-på-gulvet-bord for fire i avlukkede rom og altså ved disken). Den japanske gjesten syntes det var litt artig å prate med oss, og prøvde seg på noen forklaringer på engelsk. Jeg venta litt med å si noe på japansk, men forklarte etterhvert noe om nordlyset i Norge på japansk.

Da opplevde jeg det som jeg husker ofte skjedde da jeg bodde her. Han oppfatta ikke at jeg snakka japansk! Han skjønte hva jeg sa, men trodde nok at han var såpass god i engelsk at han skjønte engelsken min. Dette ble tydelig da han snudde seg til damene bak disken og erklærte at han skulle oversette til dem hva jeg hadde sagt.

Vi hadde bare en kort spasertur tilbake til hotellet. Utrolig praktisk å bo så sentralt! På kvelden brukte vi litt tid på å legge planer for hva vi skal gjøre dagene i Kyoto.

01.04 Til den andre siden av Japan, - Matsue

Først noen tanker fra hotellrommet på morgenen. Hotellrommene vi har bodd på har uten unntak hatt dusj og et badekar. Som nevnt i går var badekaret på rommet på Central Hotel Okayama det minste så langt. Jeg tror det kvadratcm-messig var samme størrelse som dusjkabinettet mitt hjemme i Norge, men mer avlangt og ikke så firkanta. Det var et lite kunsstykke å klare å brette seg sammen godt nok til å få plass oppi der.

Fra vinduet mitt i 9. etasje kunne jeg observere det som foregikk i parken på den andre siden av gata. Der var pensjonistene i sving med morgenens fysiske aktvitet - et slags kjeglespill. Først begynte de med å rake over hele sandplassen og fjerne alle spor. Så satte de utover noen små kjegler. Både menn og kvinner deltok, og de brukte noen slags køller å slå en ball med. Tror poenget var å komme nærmest kjeglene.

Andre eldre mennesker stelte i den beplantede delen av parken, - lå på kne og luka et eller annet bed. Kan liksom ikke helt se for meg eldreforeningen hjemme holde på i den lokale parken på samme måte... Men, jeg har jo observert lignende aktivitet i sør-Europa, dog med bare menn som spilte spill. Og ikke noe gartnerarbeid.

Som vanlig tok vi drosje for å komme oss til togstasjonen. De bestilte drosje til oss fra hotellet, og sjåføren hadde tydeligvis fått beskjed om at det var utlendinger han skulle frakte. Et litt bekymra uttrykk i ansiktet hans, men da jeg snakka til ham på japansk, ble han veldig letta. Og utbrøt at "yokatta" - heldigvis snakka jeg japansk. Han hadde blitt litt bekymra da han fikk vite at det var "gaijin-san"  (utlendings-fruer - eller hvordan en skal oversette det...) han skulle ha med. Men, når jeg snakka japansk var det jo ikke noe problem!

Utenom oppholdet på den sørligste øya, Kyshu (Beppu og Nagasaki), tilbringer vi resten av turen på Japans hovedøy, Honshu. Så langt på Honshu har vi holdt oss på øyskysten, den såkalte Japans framside. Der de største byene ligger. I dag begav vi oss ut i mer rurale strøk, kryssa øya på tvers, fra Okayama i sørøst til Matsue i nordvest. Toget tok oss gjennom dalfører og langs elveleier. Vi kunne se fossefall, kraftstasjoner,  små landsbyer, masse risåkre, en god del sakuratrær i blomstring og drivhus.

Etterhvert åpna landskapet seg opp i en bred dal, med høye fjell på begge sider, blant annet et spesielt stort fjell med snø på. Og så kom vi altså ut mot sjøen på den andre siden, eller rettere sagt "innlandshavet".

Matsue er det første stedet hvor vi rett og slett har gått fra stasjonen til hotellet med bagasjen, - det var bare 400 meter. Vi gikk inn på turistinformasjonen på stasjonen og fikk anvist retningen, - det viste seg vi kunne se hotellet derfra.

Siden vi ankom ca fire timer før innsjekkingstid, fikk bagasjen vente på hotellet mens vi dro ut på sightseeing. Vi dro rett til det berømte slottet, eller kanskje rettere sagt fortet i byen. Og drosjesjåføren som kjørte oss dit viste seg å påta seg rollen som byguide. Ikke bare kjørte han oss dit, men han kjørte også en runde rundt og gjennom området. Han forklarte at dette var helt spesielt, siden det var originalen som stod her og ikke en replika, slik det er mange andre steder. Og grunnen til at han kunne kjøre bil gjennom var at det lå mange hus som folk bodde i helt inntil selve slottet - slottsområdet og boligområdet gikk over i  hverandre.Så pekte han ut steder å handler "omiyage" og også å spise. Slottet stod for øvrig ferdig i 1611 og sjåføren forklarte at murene rundt var laget slik at det skulle være vanskelig for fiender å klatre inn.

Ellers kommenterte han at sakuraen blomstra og sa at den hadde vært så snill og venta på at vi kom. En artig kar!

Vi begynte å gå rundt, og det viste seg at det aller meste av området var gratis og tilgjengelig for publikum. Og det var festival et par uker ifm kirsebærblomstringen. Massevis av japanere som var på picknick under kirsebærtrærne. Unge og gamle. Og det var bl a laget små skjermede områder på gresset, hvor det var hekker rundt. Der kunne en sitte mer avskjerma fra alle andre.

Det var bare selve slottet og det nærmeste området rundt hvor det kosta penger å komme inn. Der forklarte hun som solgte billetter at det var halv pris for utlendinger. Hun spurte hvor vi kom fra, og det så ut som hun registrerte opplysningen. Vi måtte ta av oss skoene nederst og gikk opp trapp etter trapp i slottet. I hver etasje var det utstilt noe, f. eks. gamle rustninger, hjelmer, modeller av byen slik den hadde sett ut tidligere og forklaringer på hvordan de kunne utholde og beskytte seg mot et evt angrep.

Etter besøket i slottet vandra vi rundt i parken en stund før vi begav oss til området rundt. Vi gikk først innom et shinto-tempel hvor det var et spesielt fokus på rever. En antok at rever var det eneste som kunne beskytte mot brann. Her var det små og store revefigurer - i sten og porselen. Det stod faktisk på et oppslag at til dags dato hadde en ingen annen forsikring  mot brann i byen enn reven...

Vi hadde sett en fristende lakkbutikk da drosjesjåføren kjørte oss rundt. Lakkvarer er noe Japan er berømt for. Disse flotte varene som har en kjerne av tre innerst, og så lag etter lag etter lag med lakk utenpå. Finere og dyrere jo flere lag med lakk. Og gjerne noe flott mønster malt på dem.

Butikken viste seg å være ganske så spesiell. Den ble drevet av en gammel far og hans datter. Faren var tydeligvis lungesyk og hadde pusteapparatet sitt lett tilgjengelig. Han var ikke enkel å kommunisere med - siden han strevde litt for å finne ord (på japansk). Men, vi skjønte fort at det var han som var kunstneren bak det vi kunne se rundt oss. Datteren haltet rundt med en krykke. På mitt spørsmål om hun også lagde lakkvarer, svarte hun at Nei, hun var datteren, det var faren hennes som lagde varene. Identiteten hennes var altså å være "datter av".

De hadde ikke kortterminal, og kanskje var det like greit, for da hadde vi vel kjøpt opp hele feriebudsjettet. Det var så fantastisk mange flotte ting der, og det hele ble enda mer spesielt når vi fikk treffe kunstneren og kunne observere hans dårlige helse.

Jeg falt for noe jeg syntes var veldig vakkert og ønsket å ta med meg som en gave (kan jo ikke skrive akkurat hva siden de som skal få gaven leser bloggen!). Mønsteret var enkelt og fint - sakurablader. Passer jo bra nå som vi er midt i kirsebærblomstringen. Spurte ham hvor lang tid han hadde brukt på å lage det. Mønsteret tok en dag å male på, sa han, men på hele jobben med alle lakk-lagene - 1 måneds arbeid. Han hadde også et stort bilde av Fuji-fjellet hengende - det hadde det tatt 1 år å lage.

Virkelig en artig butikk. Får se om vi drar tilbake i morgen, med litt større beholdning med cash, slik at jeg kanskje kan kjøpe 50 års gave til meg selv....

Vi gikk videre på utsiden av vollgraven rundt slottsområdet og kom til den tidligere residensen til Lefcadio Hearn - en gresk-amerikaner som opprinnelig kom til Japan som skribent. Huset som ble vist fram hadde vært hans hjem med hans japanske kone. Ikke store huset, men en ganske rommelig hage rundt det hele. Nok en gang fikk vi utlendingsrabatt.

Det tredje stedet vi besøkte var et gammelt samurai-hus fra 1730. Et stort hus med mange rom, blant annet et omfattende kjøkken. Det var også andre bygg - blant annet med oppbevaring av bærestoler, og også et eget rom for å ta i mot gjester. Og ikke minst  - en fin hage, blant annet med en bambuslund. Her fikk vi også halv pris siden vi var utlendinger.

Etter noen timer i slottsområdet tok vi en drosje til en stor elektronikk-sjappe. Jeg trengte nemlig å få kjøpt meg ny ledning for å få overført bilder fra speilreflekskameraet mitt til nettbrettet/Dropbox. En dag skal jeg kanskje blogge litt om det "arbeidet" som ligger bak at jeg faktisk kan få skrevet blogg og ikke minst publisert bilder tatt med kamera på denne turen....

Ledningen jeg hadde med fra Norge (som kosta hele NOK 79.90 hos Teknikmagasinet.se) hadde rett og slett gått i stykker - så det var ikke lenger kontakt mellom kamera og nettbrett.

I butikken løp dama straks avgårde for å lete i hyllene, spurte en annen ansatt til råds og kom med en pakke til meg. Sånn det så ut gjennom plasten, så det helt riktig ut, så jeg betalte og var glad. Angrer på jeg ikke prøvde mikro-USB utgangen for å se om den passa i telefonen (og dermed også nettbrettet)- for det viste seg tilbake på hotellet at det gjorde det IKKE. Dermed må jeg tilbake i morgen for å bytte.... Håper virkelig de har noe som passer til Samsung, ellers har jeg et problem med hva jeg skal gjøre med lagring og systematisering av bilder....

Vi gikk til sentrum fra denne butikken og begynte å lete etter spisested. Endte opp på et typisk japansk sted, hvor vi tok av oss skoene og satt ved et lavt bord. Heldigvis med åpning for føttene ned på gulvet under borde, slik at vi slapp å sitte med føttene oppunder oss.

Vi fikk litt hjelp til bestillingen, etter at de hadde bytta kelner og sendt inn den mest engelsk-kyndige til oss. Endte opp med å bestille krabbe med omulett. Dette ble flambert ved bordet (i tillegg til at det var kokt fra før). Dessuten spiste vi "korokke" - kroketter av forkjellige slag, med innhold av hhv krabbe, gulrot og potet. Skikkelig god mat og et artig sted å spise.

Heldigvis skal vi være her en dag til, for vi har mer å utforske i slottsområdet. Enda flere steder med utlendingsrabatt.

For øvrig er hotellet her, i tillegg til det vi bodde på i går de billigste på turen. Her betaler vi 300 kr natta per rom, og da er det inkludert frokost. Det gjenstår å se hva frokosten består av, men rommet er jo som alt annet vi har bodd på - lite, nett og rent.