04.03 Mer pøbelstreker

Huff! Petra herpa i dag også - hun fikk faktisk løs en metallstreng av kompostgrinda. Dessuten hadde hun omorganisert et dynetrekk - fjerna noen trykk-knapper. Dermed ble det en tur på Hansen&Dysvik for n´te gang for å kjøpe nye dynetrekk. Dessuten måtte jeg jo skifte ut den ødelagte kompostgrinda.

I dag testa jeg ut å ta med Petra alene på sykkeltur, mens Carmen lå i bilen. Synes vel hun holdt seg minst like langt unna sykkelen som når Carmen også er med.

Det ble 5 km på Petra i sakte fart, maks 10 km/t. Og aldri raskere enn at hun holdt seg i trav. Med noen avbrudd hvor hun fikk løpe løs (og da selvsagt løp dobbelt så fort som ved siden av sykkelen).

Så fikk Petra vente i bilen mens Carmen fikk sin mil. Du verden for en annerledes opplevelse å sykle med Carmen. Da bare flyter det framover i stor fart. Hun traver som en travhest, skikkelig lang i steget, fantastisk elegante bevegelser. Med Petra er det mer hopp og sprett, men hun lærer seg vel etter hvert hun også. MEN, en ting skal hun ha - den lille gule. I motsetning til Carmen bare løper hun rett fram gjennom vanndammer. Carmen tar gjerne et elegant hopp over - må jo ikke bli våt på neglelakken…!

Etter sykkelturen ble det en liten økt med jaktlydighet med Petra på en skoleplass. Trente fot, ut, bak ut og stopp. Starta med godbitskåler og tok et par apporteringer til slutt.

Egenlig synes jeg hun er like mye på med godbitskål som med dummy. Jeg kaster for øvrig ikke til henne, bare legger ut.



 

03.03 Pøbel-Petra

Vet ikke om Petra var inspirert av helgens teppe-ødeleggelser, men i dag kunne jeg observere på webkamera at hun gikk til angrep på kompostgrindene. Hun prøvde tydeligvis å bøye dem fra hverandre i skjøten. Dermed var det bare å dra hjem og hente henne - hun fikk være resten av dagen på kontoret. Dessuten ble det en ny runde til Maxbo og kjøpe flere wirelåser.

Og inngjerdingen ble forsterka sånn at det nå er fire wirelåser på hver skjøt. Dessuten skifta jeg ut den grinda hun hadde herpa.

Følte for å trene med Petra i dag etter all inspirasjonen fra helgen. Så gjorde jeg noe som jeg egentlig har erfaring for fra tidligere at ikke funker - nemlig tok henne med på et jorde hvor de pleier å få løpe løs og skulle i gang med litt jaktlydighet.

Det var IKKE lett med lille elektriske Petra. Bra jeg hadde henne i kobbel, ellers hadde hun forsvunnet fra foten opptil flere ganger.

Vel, hun roa seg noe etter hvert, og vi fortsatte med fot til vi hadde kryssa jordet. Så fikk hun sitte løs, mens jeg la ut godbitsøk. Og etter det ene søket ble hun veldig opptatt av om jeg skulle legge ut flere - noe jeg selvsagt gjorde.

Så prøvde jeg ut å legge en dummy som et minne og fortsette til et annet sted og legge ut en til. Mye fot før hun fikk hente inn de to, - prøvde å få til at hun hadde en slags ro i kroppen før hun fikk hente.

Litt stopptrening fikk vi også til og dermed hadde vi brukt 1,5 time på jordet.

Så var det slutt på dagslyset og jeg tok med sykkel og hunder til sykkelløypa mi. Dessverre viste det seg at jeg hadde glemt å lade hodelykta, så det ble en særdeles kort tur, - får bli en lenger tur i morgen.

02.03 Kursdag 2 Svedala

(Bildene er tatt av noen medkursister.)
 
Vi begynte dagen med en økt hvor alle sammen var med. Gikk fot i en ring, blåste stopp til hunden og de tobeinte fortsatte frem til neste hund og stoppa ved siden av denne. Og diverse andre fot og bli øvelser.

Så var det en liten utsjekk av stoppsignal. Det ble kasta en markering på den andre siden av jordet. Vi skulle sende hund, blåse stopp underveis og selv kaste en dummy til siden som belønning, som altså hunden skulle få hente. Og den fikk ikke hente den først kasta markeringen. Kasteren der ute stod for øvrig nærme nok til å kunne plukke opp dummyen hvis hunden ikke adlød stoppsignalet.

Et par førere sa fra om at hunden deres ikke kunne stopp og fikk da en noe annen og tilpassa oppgave.

Må innrømme at jeg hadde det litt morsomt akkurat da. Jeg kan jo tenke meg at de fleste, både instruktører og kursdeltagere, hadde gjort seg opp en mening om at Petra var lett i rumpa og ikke så enkel å få kontroll på. Så hvordan i all verden skulle denne stopp-øvelsen gå?! Ikke ba jeg om noen tilpassa oppgave heller…..

Skal passe meg for å være blærete, men altså Petra er ganske god på stopp. Jeg har nemlig “hjernevaska” henne på det siden hun var liten. Og det helt uten bruk av kast, bare med godbiter. Jeg var rett og slett ganske så sikker på at det skulle gå bra, og det gjorde det. Hun bråstoppa på signal, og var fullt på høyde med de hundene som hadde kommet lengst. Kunne formelig SE overraskelsen i ansiktet på instruktøren!!

Akkurat dette med stoppsignal var nemlig noe jeg angra bittert på at jeg ikke begynte tidligere med Carmen, så med Petra har jeg trent siden hun var 9-10 uker. Vi er ikke akkurat i mål når hun er på vei mot meg, da blir det fort sånn at hun fortsetter hjemover. Men, er hun på vei ut og jeg båser stopp, så adlyder hun så godt som 100%. Vel og merke har jeg ikke gjort det på de store avstandene enda, og selvsagt ikke umiddelbart før hun kommer fram til godbitskåla (som jeg jo bruker mye som alternativ til dummy). Bakgrunnen for mitt fokus på stopp er at jeg har hørt på instruktører jeg har hatt på kurs. Når jeg har spurt om hvor tidlig de begynner med stopptrening, så har de gjerne svart at det begynner de med det samme de har valpen i hus. Etter trening av Petra kan jeg bekrefte at det lønner seg å starte tidlig.

Ellers var den virkelig STORE opplevelsen denne dagen å introdusere Petra for feltsøk. En utrolig artig erfaring. Hun hadde aldri tidligere opplevd noe i nærheten av en sånn oppgave. Det meste av søk jeg har trent har vært nærsøk på godbiter. Og av og til en tennisball i en kvisthaug. Men, jeg har jo helt fra start sett at den lille hunden min er et søkstalent. Det så jeg allerede på valpetesten som ble gjort hos oppdretter.

Først forklarte instruktøren litt om hvordan han trente søk. Aldri i motvind, men helst med sidevind. Målet er å trene hunden til å søke innenfra og ut. Er vinden riktig og dummyene lagt ut i et sikk-sakk-mønster, OG en sende hunden opp mot vinden, vil den først ta fert av den nærmeste dummyen.

Vi la ut en 8-9 dummyer, brukte merkebånd, så vi kunne legge ut på samme sted, og fikk prøve oss én etter én. Først skulle vi ta med hunden og dummyene, slik at den fikk se at vi la dem ut. Gå fot løs eller i kobbel og være med oss hele veien. Så skulle vi altså sende hunden opp mot vinden. Dette betydde at vi IKKE skulle sende hunden rett ut i midtområdet av feltet, men vinkle den ut mot et område helt uten dummy, men hvor den kunne ta ferten som kom fra siden. Lære hunden å hente vind.

Videre var det viktig med oversiktlig terreng, sånn at vi kunne se hunden hele tiden. Selvsagt viktig å observere hunden når den var i nærheten av en dummy og være forberedt sånn at vi unngikk at den søkte videre med apport i munnen.

Ja, så ble det Petras tur. Hun skjønte først ikke helt oppgaven. Siden jeg sendte henne i en retning, løp hun rett ut og stoppa opp og kikke på meg - lurte på hva jeg mente. Jeg gjentok søk et par ganger og instruktøren hjalp også til med å gå ut i feltet. Og så var hun i gang. Du verden, som hun søkte. Ingen rask springing rundt i terrenget som en så ofte ser på de kjappe jaktlabbene. Enda så glad Petra er i å springe, så var det tydelig at nå var det søk hun drev med.

Hun var vanvittig nøyaktig, fulgte opp hver minste lille vitring. Nesten som å se en spaniel i arbeid. Halen gikk intens når hun fikk fert og hun lette og lette på et lite område til hun fant dummyen.

Etter hvert som hun hadde henta noen, ble det liggende dummyer i en haug oppe på stamplass. De brød hun seg ikke om i det hele tatt. Det så ut som hun skjønte at de var hun ferdig med - oppgaven var der ute.

Så mangler hun jo selvsagt rutine, så hun lette litt på dødvitringer etter tidligere dummyer. Blant annet var det ett sted hvor sløyfa var bundet fast i en kvist nær bakken. Der kunne jeg observere at hun tok ferten av sløyfa og lette seg fram til den. Men, liksom vurderte at nei, det var nok ikke en sånn hun skulle ha tak i.

Gøy å høre instruktøren si at han syntes det var kjempebra og at dette var riktig godt retrieverarbeide. Og jeg tenkte for meg selv at ja, dette er hundens iboende egenskaper. Dette har hun jo ikke blitt trent på, utover at hun har trent nærsøk. Hun har fått bruke nesa si, men det å søke opp mange dummyer i terrenget har hun aldri prøvd før.

Dagens siste øvelse var for de mer viderekommende med launcher ute på jordet. Det vurderte vi som hadde de to yngste hundene som altfor heftig, så da fant vi på noe annet. Vi holdt oss et annet sted på jordet og trente godbitsøk i det visne gresset. Men, hundene våre hørte jo skuddene og kunne se hunder som løp. Godt å se at det de ikke brød seg så mye om, de var travelt opptatt med å finne godbitene.

　

Ja, hva skal en så oppsummere etter helgen. Jeg har vel fått bekrefta det jeg visste fra før - at jeg har en heftig og talentfull ung jakthund. Jeg kan tydeligvis være litt strengere med henne enn det jeg har vært så langt.

Ellers kunne jeg se at opptakene hennes bedra seg utover helgen, når hun fikk mengdetrening på det. Hun har jo litt tendens til å nøle når hun kommer ut til dummyen. Muligens fordi hun er mest vant til å bli sendt på godbitskål. Avleveringene hennes er veldig fine. Der har jeg mye igjen for at jeg begynte avleveringstrening uten dummy, - ved å bruke håndtarget.

Vi trenger fortsatt å fokusere masse på basic. Mye fot og sitt og bli. Og jeg skal IKKE falle for fristelsen til å gå ut og kaste masse. Men, bruke tid på dette med minne i form at å sende til områder.

Og, jeg er glad jeg tok sjansen på å gå på kurs. Greit å få sett hvordan Petra takla en sånn setting.

　

　




　

　

01.03 Kursdag 1 Svedala

Vi var til sammen ti stk på kurs i dag, fem flatter og fem labradoren. Hunder i varierende aldre og på varierende nivå.

Jeg var veldig spent på det å skulle ta med Petra på kurs
…

Jeg har jo vært så forsiktig med min lille Petra, og sortert nøye hva jeg har
“utsatt” henne for av jaktlig aktiviteter. SÅ forsiktig har jeg vært at jeg har fått mang en kommentar fra folk jeg har snakka med. Når jeg har sagt at Petra knapt har sett en markering, så lurer folk på hvor gammel hun er, og blir overraska når jeg sier hun er over et år.

Men, jeg er helt overbevis om at det har vært et riktig valg. Med en hund av den intensiteten som jeg har, så lurer jeg på hva folk mener de vinner ved å begynne med heftig trening tidlig….. For det kan jo ikke bare være at det er gøy å trene unghund som gjør at en begynner tidlig? Det må jo være at en tenker at det er lurt - på lang sikt.

Altså, - hvorfor tidlig trening av valpen/den unge hunden.? Er man redd hunden ikke skal bli kjapp nok med mindre den får løpe etter dummyer når den er et halvt år? Eller er det at den ikke skal bli flink nok til å bruke nesa? Eller kanskje ikke god nok på rette linjer? Terrengskifter? Hva med markeringsevnen?

Dette var noe av det jeg tenkte på gjennom helgen, når jeg observerte min egen og andres hunder. Akkurat HVA er det kjempeviktig å begynne med i treningen av en ung hund? Og hva er det kjempeviktig å vente med?

Må innrømme at jeg følte meg litt urolig når vi skulle stille opp på linje og gjennomføre en enkeltmarkering på hver enkelt hund - de skulle sjekke ut nivået på hundene. Petra er trent mye i setting med andre hunder - i fm jaktlydighet. Men, hun har knapt opplevd at det kastet og andre hunder skal hente.

Mens vi venta på tur drev jeg med litt avledning med konsentrasjonsøvelser og godbiter. Og jeg holdt henne i bånd til det ble hennes tur. Petra gjorde en grei markering. Men, så skulle vi prøve å selv kaste apporten og da knalla hun så det sang!

En runde med jaktlydighet og sitt og bli. Petra klarte seg bra lenge, men plutselig ble det liksom for mye for henne og hun spant rundt mellom de andre hundene. Joda, selvsagt litt flaut, selv om hun var kursets nest yngste.

Så ble vi delt i to grupper. I vår gruppe konsentrerte vi oss om jaktlydighet. Det var jo ikke bare min hund som trengte det… Mye fot og sitt og bli. Vi stod i en firkant og forlot hunden i sitt og bli, gikk over til det andre hjørnet til en annens hund. Vi gikk fot i diverse vendinger. Forlot hunden sittende, løp i fra. Løp forbi. Endra tempo mens vi gikk fot.

Petra hadde et par ganger hvor hun brøt sitt og bli, men responderte bra på at jeg var litt streng med henne. Hun er jo egentlig en ganske myk hund, det er bare at det er så veldig mye energi og intensitet som skal ut. Og hvis jeg prøver å stramme inn all den energien på feil måte, blir hun rett og slett kjempefrustrert, tror jeg.

Jeg kunne særlig se det i sitt og bli situasjoner på kurset. Når hun begynte å snuse i bakken og vise interesse for pinnene rundt seg, var det like før hun løp av gårde. Hvis jeg da kjefta på henne, løp hun garantert av gårde. Hvis jeg derimot fikk hennes oppmerksomhet ved å snakke til henne, skryte av henne, og gikk tilbake med en godis, så klarte hun å bli sittende.

Litt utfordrende å finne akkurat den rette balansen mellom passe streng/forlange noe av henne og lese når hun trengte litt oppmuntring. Men, alt i alt var det forbløffende hvor bra hun reagerte på at jeg var litt streng. Jeg synes å ha observert tidligere at hun har blitt mer stressa av krav. Antagelig smitta noe av instruktørens trygghet over på meg, sånn at jeg utstrålte en forventning om at Petra skulle gjøre som hun fikk beskjed om. At hun altså oppfatta meg som trygg.

Ellers ble vi oppfordra til å snakke mye med hunden når vi gikk fot. Prate og skryte av den hele tiden.

　

Etter en del jaktlydighet ute på gressmatta flytta vi oss opp i skogen ved en grusvei. Et herlig terreng med store trær og hvor bakken var dekka av løvet fra i fjor. Vi skulle teste ut innlæring av dirigering langs veien. Én og én ekvipasje gikk ut og la to dummyer på linje. Petra klarte seg bra, men lette litt på dummy nummer to. Ikke så rart, siden hun er uvant med en sånn oppgave.

I neste runde gikk vi ut i terrenget istedenfor langt veien. Instruktøren forklarte at han ganske kjapt begynte med å legge ut i terrenget, og ikke langs en vei.

Vi brukte det samme treet alle sammen. Her fikk vi forklart at vi kunne bruke sånne referansepunkter i treningen og endre avstand, og hvor vi sendte fra, men sende til samme sted hele tiden.

Neste trinn blir at hunden får en annen oppgave før den sendes på dirigeringen. Og etter hvert legge ut i forkant, sånn at det blir skjult for hunden.

Etter en deilig varm lunsj med Thaimat, ble gruppene endra litt, og min gruppe skulle til et annet skogsområde og trene markeringer. Her var det litt bakkete terreng og en del kvist og kvast i hundens linje ut til der markeringen falt.

Ja, her kom min hunds manglende rutine til syne. Hun skjønte rett og slett ingenting av markering. Og et øyeblikk rakk jeg å tenke at Dette er det jeg har mista, ja, - min hund kan ikke markere i en alder av ett år, mens andre som har trent fra de var yngre kan dette. Men, jeg resonerte kjapt annerledes når jeg også tenkte på hvor utrolig lite stress den lille hunden min viste fram i en nokså stressende setting. Hun har jo ikke disse oppbygde forventningene til kast, som de lett får med mange markeringer.

Hun hadde absolutt ingen knallforsøk på markeringer i en setting hvor andre enn meg kasta dummyen. Venta pent ved min side til hun fikk beskjed. Som vanlig fullstendig tyst. Dessuten verken pesa eller skalv hun. Men, som sagt skjønte hun lite av å markere nedslaget. Jeg gikk nærmere et par ganger, så klarte hun til slutt oppgaven.

Kasteren flytta seg og vi tok en ny runde med markeringer. Denne gangen var det ilagt et terrengskifte i form av en gjørmete dam som lå i linja de skulle løpe ut. På de første par forsøkene løp Petra ut i riktig linje, men siden hun ikke var riktig langt nok ut, fant hun ikke noe der. Dermed skar hun over mot høyre til det forrige området vi hadde vært. Jeg måtte altså også her korte inn på avstanden.

Gjorde meg en betraktning om Petras personlighet der jeg observerte henne lete etter dummyen - hun har ingen betenkeligheter med å forsere terreng. I motsetning til Carmen, som helt fra hun var liten har valgt, og fortsatt i dag velger “minste motstands vei”, så plasker Petra rett ut i gjørme og vann, når hun tror at det er rette stedet å lete. En egenskap jeg nok skal sette stor pris på når vi kommer videre i treningen.

Vi gikk videre til enda et nytt området - et jorde med litt vissent og glissent gress og med traktorspor/vei som slynga seg som en S. Kastet landa sånn at hunden måtte forsere jorde, fortsette over veien og ut på neste jorde. De aller fleste hundene fulgte veien, med unntak av kursets yngste deltager - Flatten på 8 måneder. Han løp fint i en rett linje helt ut.

Petra fulgte veien et stykke og begynte intenst å lete på jordet på hitsiden av veien, - feil sted, altså. Det gikk fint å kalle henne hjem selv om hun ikke hadde funnet dummy. Så gikk vi nærmere, og enda en gang nærmere. Da vi stod sånn at hun kun fikk kun ett terrengskifte, nemlig fra veien og ut på jordet, - ja, da klarte hun oppgaven.

Nok en gang skifta vi terreng, denne gangen ble det kasta i et gammelt hogstfelt, med masse kvist og kvast. Petra og jeg måtte gå ganske nærme for å få til dette.

Dagens siste post var ute på jordet med vissent gress og med lange markeringer. Her klarte faktisk Petra seg bra, - hun løp langt nok ut og lokaliserte apporten.

Det var noen slitne både tobeinte og firbeinte som tok en rolig kveld etter en innholdsrik dag.




　

28.02 På Sverige-tur

Ved lunsjtider i dag gikk ferden sørover. Vi var to stk med hver vår unge hund som hadde meldt oss på kurs. Og vi dro faktisk helt til Skåne!

Omsider skulle jeg altså gå på kurs med Petra. Ellers har jeg nemlig ikke vært heldig med kursene denne våren. Ett kurs ble avlyst pga av snø, så var det ett som bare var for Golden, og ett som er akkurat mens jeg er på ferie. Videre var det ett hvor jeg ikke kom med pga mange påmeldte, og ett det ikke ble noe av pga få på meldte.

På kurs med Petra… må innrømme at det kjentes ganske så skummelt, og jeg kjente at jeg ikke helt visste hva jeg gikk til.

Vel, med noen stopp underveis var vi framme i 21-tida. Siden det ikke var lov med hunder inn på Kvarnhuset Bed&Breakfast, måtte hundene tilbringe natten i bilen. Jeg var litt spent på akkurat det, siden jeg aldri tidligere har hatt noen av mine hunder i bil over natta.

Heldigvis var de jo to til å holde hverandre selskap.



 

27.02 Kvalifiseringsprøven i boks - hurra!

I dag hadde jeg altså meldt på Petra på kvalifiseringsprøve i Oslo. Må innrømme at det ikke akkurat var den beste oppkjøringen på forhånd. Jeg måtte på møte et stykke fra Ås og siden jeg var usikker på kø og trafikk, fikk Petra bli med i bilen. Dermed ble det mange timer i bil.

Rakk bare så vidt hjemom og hente Carmen og en superkjapp tur på jordet med begge før jeg måtte dra av gårde mot Bogstad.

Det var med andre ord lite av energien som hadde fått slippe ut av lillefrøkna. Og det merka jeg jo når jeg skulle gå med henne, litt som å balansere på kanten av stupet. Den fri ved foten stod helt klart ikke til 20, litt hopp og sprett underveis.

Men, overraskende nok gikk sitt og bli kjempebra. Hun virka veldig stødig og trygg der hun satt på 50 meters avstand.

Innkalling og det å få henne inn ved fot gikk også flott - akkurat det momentet har vi jo faktisk ikke trent på i det hele tatt, - altså innkalling fra sitt og bli…

Så var det apporteringen, da - det var jeg også litt spent på, siden vi har gjort lite av det. Og siden det på Bogstad, i motsetning til på Ås var is, slaps og snø på banen. Dermed ble dummyen våt og isete. Dessuten landa den like ved kjegla.
Lille Petra strevde med å opptaket, men fikk tak i den til slutt. Dommeren ville gjerne se en ny apportering. Nytt kast, altså (det er vel første gang i livet Petra har fått to påfølgende markeringer - vi tar det jo med ro med sånt, vi…). Men, hun satt superstødig og venta på kommando. Og nå landa dummyen litt enklere og hun fikk ganske kjapt tak i den.

Fin avlevering, og pent inn på plass. Ingen tendens til å ville løpe av gårde og lete etter mer. Jeg var jo forberedt etter treningen for en uke siden.

Skudd til slutt. Jeg hadde innbilt meg at hunden skulle være i kobbel under skuddet, men det skulle den ikke. Hm. Også et spenningsmoment siden hun ikke har opplevd å sitte løs ved fot under skudd. Men, det gikk helt greit, hun bare strakte hals og så seg om.

Dermed bestod vi altså - hurra! Veldig godt å være ferdig med dette nåløyet. Nå behøver jeg ikke tenke mer på å trene momenter til kvalliken, men kan trene for virkeligheten. Dessuten er vi ikke bare kvalifisert for en gang å melde på jaktprøve. Men, det hender jo også rett som det er at det annonseres kurs hvor det er et krav om å ha godkjent kvalifiseringsprøve.

26.02 Litt innetrening

Siden det bøtta ned i dag, droppa jeg tanken på ny sykkeltur, men begrensa meg til tur på bena med de firbente.

Etterpå ble det litt innetrening med Petra på senteret i fm at jeg skulle kjøpe fór og sykkel-sele til henne.

Synes hun klarer seg riktig så bra i en setting med mange hunder rundt og hvor folk driver med ting hver for seg i hjørnene av lokalene. Belønning med både leker, godbiter og høye stemmer.

Blant annet trente jeg sitt og bli med dummyer liggende rundt henne. Avdramatisere tøyposene, altså