Kvelden i går ble brukt til å dra rundt og bortplassere hunder, både lånehunden og mine egne to, - alle til hver sine hundevakter. Dagens første bilder viser litt stemninger fra hvordan det var å ha tre hunder. Skikkelig idyll, - særlig når de ventet på frokost på morgenen.
Så har jeg tatt med et stemningsbilde fra den ene hundevakten. Det var veldig hyggelig å få tilbakemeldinger om hvor godt Carmen slo seg til ro i familien med to små barn. Hun er veldig enkel å plassere bort. Og nå ser det også ut som om det med barn går veldig greit.
Tilbakemeldingen om lille Petra var at hun var snill og grei, og veldig aktiv. Hun har nok litt problemer med å finne roen raskt innendørs - det kan hun jo for så vidt slite med her hjemme også. Men, jeg synes det kommer seg stadig. Dette med bare å legge seg ned et sted og vente har ikke kommet like naturlig for Petra som det gjorde for Carmen. Lillegull trenger litt mer tid for å lære det.
...
Det siste bildet er fra soloppgangen i Bergen onsdag morgen. Jeg tror det er eneste gangen jeg har sett sola siden midten av desember - med unntak av den søndagen jeg var på hundekjøring med nevøen min. Det er vel unødvendig å fortelle at det gjorde godt for sjelen med vakre Bergen i sol og syv varmegrader. Våren var til å ta og føle på!
Noen ganger får en oppleve en trening hvor en liksom blir full av en “godfølelse”. En opplevelse av at dette går i helt riktig retning. At en har kontroll. At utviklingen går sånn som en vil.
En sånn trening hadde jeg med Petra i kveld. Det kan sikkert virke kjedelig å nærmest ikke ha apportering på agendaen med en jaktretriever på nesten et år. Det er jo ingen ting hun heller vil enn å apportere. Men, akk så nødvendig å ta det med ro med denne hunden.
Vi har altså plukket tingene fra hverandre. Trent fremmadsending på matskåler - inkludert signaler. Gå. Høyre Venstre. Ut ved å snu til høyre. Ut ved å snu til venstre. Stopp. Vi har trent opptak av dummy, avlevering av dummy, masse avlevering, - først med utgangspunkt i håndtarget og godbit. Innkalling. Fot. Bli, Ro og passivitet - masse av det.
Da er det bare SÅ deilig når en for en sjelden gangs skyld setter alt sammen og plukker fram dummyer. Etter å ha brukt to områder til matskål-trening tok vi en siste runde med dummyer på de samme stedene.
Og lille Gull apporterte som hun aldri skulle gjort annet. Fra å sitte dørgende rolig ved fot og sikte seg inn dit jeg pekte, til å løpe rett ut og komme rett hjem. For så å avslutte med en fantastisk avlevering. Hvis jeg skal plukke på noe som trenger å perfeksjoneres så er det opptaket og grepet på dummyen. Det bærer preg av litt for lite trening på momentet. Så, der skal jeg jobbe videre.
Men, totalt sett er jeg kjempefornøyd med hvor mye jeg har fått til med Petra uten egentlig å trene apportering. Og veldig fornøyd med at jeg har gjort mye riktig med denne intense skapningen. Hun kan faktisk klare å gå fot løs rundt på fellestrening mens andre driver med ymse trening, - og det uten å være stressa. Det hadde jeg vel knapt trodd var mulig for 2-3 måneder siden.
Jeg er ganske sikker på at vi hadde vært i et helt annet stresslandskap om jeg hadde kjørt på med apportering.
I dag gikk turen av gårde til Tønsberg og hundeutstilling med lille Gull. Carmen og Mio var selvsagt også med på reisa. Carmen fikk være med inn i hallen og ligge i stoffburet, og Mio fikk vente i bilen.
Det var en 7-8 hunder i juniorklasse tisper. Og så godt som alle fikk vel rød sløyfe, - ja, ikke Petra, da, men det hadde jeg jo ikke forventa heller!
Dommeren gikk ganske så rett på hunden og skulle se på tennene og kjenne på kroppen. Nå er jo Petra veldig trygg på folk, så dette var ikke noe problem for henne. Dvs utfordringen var vel igrunn at hun ble veldig begeistra over et fremmed menneske som kom bort og tok på henne.
Hun løp ganske greit rundt i ringen, men har ikke det samme elegante, flytende travet som det Carmen har. Kanskje kan vi få bedra på det når vi kommer i gang med sykkelturer i løpet av våren...
Ellers stilte hun seg opp veldig fint. Jeg kunne til dels stå med slakt kobbel og hun stod med blikk-kontakt, men uten å logre så mye. Vi har jo trent en del ro-trening i det siste, når hun har sittet. Da har greia vært ikke å logre, ikke å pese og ikke å bevege seg. Ikke så rart at hun sikkert tror det er det samme som gjelder når en står pent på utstilling.
Vel, det ble altså en grønn sløyfe i dag, eller fjerde premie. Sufficient som det heter. Det samme som Carmen har fått før. Det betyr at Petra har gjort unna den første av i alt fem premieringer som må på plass for å få et jaktchampionat. De andre er "bare" tre førstepremier i elite og godkjent praktisk jakt. Det betyr også at Carmen og Petra har blitt bedømt til å være like pene ift standarden for labrador (vel og merke av forskjellige dommere) - noe som vel ikke stemmer helt... Men det KAN jo også bety at premeiingen Sufficient rommer ganske vidt.
Og her er dagens kritikk (så godt som jeg klarer å lese skrifta):
"Noe lett type. Feminin, godtagbar type. Feminint hode, kunne hatt bredere hode/snute. God hals, skulder fremskutt, rett overlinje. Fallende kryss, rett vinklet (eller rettvinklet???). Kunne hatt mye mer kroppsvolum/tønneformet bryst/utfylt buk. Kunne hatt bedre kraft i frasparket fra siden. Ønsker bedre pelskvalitet."
Første februar betyr 1 måned til første mars. Og første mars starter våren. Selve februar er jo en drittmåned, men heldigvis er den kort!
Siden treningsansvarlige avlyste treningen idag (pga snø) måtte vi finne på noe annet. Snø eller ikke snø, - hundene skal jo ativiseres. Siden vi var to stk som begge passer hver vår hund i helgen, ble løsningen felles tur for hele flokken. De seks hundene koste seg veldig i snøen og med å løpe løse og leke, evt bølle litt med hverandre.
Etter turen var det tid for litt passivitetstrening. Dermed oppsøkte vi starten på en skiløype i nærheten og slo oss ned med hele gjengen, - noen i og noen utenfor Jervehiet. Synes det var artig at det gikk så greit å putte Carmen og Petra i et felles Jervehi. Den ene lente hodet på den andre og det så riktig så idyllisk ut.
Etter litt kaffepause for de tobente og ro for de firbente pakka vi sakene våre og dro.
Tror faktisk det er første gang jeg passer en hund etter at Petra kom i hus. Og altså første gang jeg har tre hunder i husholdet. Ja, det er definitivt annerledes enn å ha to, men ikke like stor forandring som fra én til to.
Frøknene fikk som vanlig være alene i bingen mens jeg var på jobb. Så fikk Mio være på kjøkkenet. For første gang kunne jeg observere at hundene mine lå inntil hverandre i biabedden, og ikke bare i hver sin ende av den. De er tydeligvis mer og mer fortrolig med å være tett på hverandre. Fordi rampegullet har blitt litt mindre rampete, og bare ligger stille inntil Carmen uten å orme seg.
På ettermiddagen ble det tur med hele gjengen. Var litt spent på hvordan det skulle funke, men det gikk fint. Hadde vel litt flaks også, og møtte ingen på turen vår.
Etter turen ble det ganske fort het stemning i heimen når alle tre venta på mat, - ikke fullt så enkelt å få til en slags ro, som med bare to. Gjestehunden nøyde seg dessuten ikke med å ligge og se anklagende på meg, eller tusle rundt. Nei, han kom bort og sutra! Og det ble jo ikke frøknene akkurat mindre sultne av.
Vel, roen senka seg igjen etter kveldsmaten.
Lille Petra fikk være hos hundevakt i dag, siden arbeidsdagen min var litt for lang for henne. Rapporten lød på at hun hadde vært rolig og fin, og ikke ødelagt noe!
Kvelden ble på senteret, med inne-trening. Herlig å slippe å være ute i vinteren. Begge frøkenen fikk bli med inn. Carmen lå hovedsakelig bundet, mens Petra fikk gå fot, sitt og bli. Og jammen fikk hun også trene på avlevering og også løpe ut og hente noen dummyer.
Tydeligvis en slitsom dag, for hun sov tungt da vi kom hjem.
