8.12 Fridag

Bildene er tatt av Anna.

Vi hadde en skikkelig shoppingdag i dag. Og fortsatt blåste det.

Hva kjøper man så med seg hjem fra England? En av de kuleste butikken jeg var i solgte bare kalendere. Og de hadde sikkert minst 10 forskjellige labradorkalendere.

I det hele tatt var det ofte labradorer å se, både på kjøkkengeråd og tekstiler.

På kvelden lagde Bruce mat til oss - gryte og bakt potet.

7.12 The Championship dag 3

I dag var det altså 16 hunder som starta. Og vi starta på samme måte som de forrige dagene, til det kun var 9 ekvipasjer igjen.

Noe jeg la merke til alle de tre dagene jeg stod og venta sammen med de deltagerne som ikke var på linja, var hvor utrolig tyste og kule hundene var. Ikke så mye som et aldri så lite pip fra noen av dem. Ikke peste de og stressa heller. Men, det er klart, dette var Englands beste hunder, så de som har problem med stress kom jo ikke så langt som til denne konkurransen…

Helt til slutt hadde de en såkalt Drive. Alle ekvipasjene stod samla og de skjøt en hel haug med fugl. Så skulle alle de 9 hundene hente hver sin forholdsvis enkle apport, noe alle klarte. Jeg ble forklart at for at konkurransen skulle være ”gyldig” måtte hundene vise at de klarte å være i passivitet under en slik øvelse.

Dermed var det klart for premieutdeling. Dvs at de gjorde det litt annerledes enn jeg er vant med fra Sverige og Norge. De leste rett og slett opp vinneren. Og etterpå leste de opp nr 2-5.

Vinneren ble Kaliture Black Spruce, født i januar 2009. Med andre ord bare 3 måneder eldre enn Carmen. Du verden, så imponerende!

På kvelden dro vi inn til Market Harboroug og spiste.

6.12 The Championship dag 2

Ny utedag i dag, altså. Temperaturer rett over null, sol og sterk vind = skikkelig kaldt. Det var altså 27 hunder med videre fra i går. Konkurransen foregikk på akkurat samme måte som i går.

Et fascinerende landskap vi bevega oss i. Det var liksom en uendelighet av stadig nye jorder, omgitt av hekker. Så kryssa vi altså det ene jordet etter det andre. Og det var et skikkelig rikt dyreliv. Det var i grunn bare å gå over jordet, så lette det massevis med fugl.

Selvsagt var det jo gjort et stykke arbeid for å få det sånn. Én ting var at det var satt ut foringsstasjoner med jevne mellomrom, og jordbruket var tilrettelagt fuglens behov. Dessuten var det 3 ekvipasjer med spaniels som altså støkka opp fugl. Dessuten drivere med hvite plakater som også hjalp til å få fuglen i riktig retning. For det meste skjøt de fasaner, men også noe rapphøns.

Også i dag fikk jeg være med å gå på linja. Noen mennesker var for øvrig så viktige at de ble kjørt rundt i et par biler og fikk beste tilskuerplass.

Jeg observerte også at de tok det svært alvorlig dette med at en fugl som var skutt på ingen måte skulle røres før hunden ble sendt på den. Ved en anledning landa det en rapphøne under den ene bilen. Da satte de i gang en voldsom aktivitet for å manøvrere unna bilen uten at de kjørte over fuglen. De fikk rygga bilen unna noen meter, slik at fuglen lå fritt til.

Etterpå fikk jeg høre at bakgrunnen for dette var at hundene kan reagere på menneskelukt på fuglen, og oppfatte at viltet alt var funnet og tatt hånd om, og sånn sett ikke ville apportere den.

Også i dag så vi eksempler på det som blir kalt Eyewipe; - altså at en hund finner viltet etter at forrige hund ikke har klart det. Noe som gir den første hunden et svært dårlig utgangspunkt og den neste hunden et svært godt utgangspunkt. Hvis ingen av hundene kunne finne viltet gikk dommerne ut i feltet og lette. Og hvis de fant fuglen lå alle hunder som hadde lett uten å finne dårlig an.

Ellers var det interessant å observere hvordan hundene søkte og hvordan førerne styrte dem. Det var jo vanskelig å vite akkurat hvor fuglen lå. Selv om vi kunne se hvor den falt, kunne det jo være at den var skadeskutt og løp videre i den høye vegetasjonen. Dermed kunne en se hvordan hunden, med hjelp av føreren søkte av ett og ett område.

Imponerende å se hvor lydige og styrbare de var!

Etter denne dagen var det 16 hunder som var med videre til neste dag.

På kvelden var vi invitert til å spise middag sammen med en del svensker som bodde et annet sted enn oss. Vi var vel til sammen en gjeng på mellom 20 og 30 skandinaver som var ute og spiste.

Inspirert av dagen valgte jeg fasan til middag - kjempegodt!

5.12 The Championship dag 1

Dagen starta med english breakfast, - med stekt egg, bacon og en ubestemmelig engelsk pølse, i tillegg til stekte tomater og sjampinjong.

Så var det å reise av gårde til Neville Holt Estate i Leicestershire, et par mil unna. Siden jeg skulle skrive til Retrievernytt fikk jeg skaffet meg et merke med “presse” på, noe som viste seg å bli svært nyttig i den trengselen som rådde for å få en god tilskuerplass.

Det var nemlig et par hundre tilskuere, i tillegg til de 44 deltagerne og enda flere medhjelperne (skyttere, drivere, nummervisere, dommere). Ja, også oss pressefolk, da.

Av de 44 deltagerne var det en knapp håndfull med Golden, ellers var det bare labradorer, flest svarte og noen gule.

Som andre engelske jaktprøver var dette arrangert som en såkalt Field Trial. En jaktprøve som foregikk som en jakt. Men, i motsetning til en “vanlig” jakt ble det bare skutt det antall fugler og i de retningene som “passet” ift konkurransen. Dvs at det høyden falt 2-4 vilt omtrent samtidig.

Videre foregikk jakta som en såkalt Walk up, altså at man gikk på en lang linje og krysset over felt med forskjellige slags rotvekster, og også noe gresseng. Vegetasjonen varierte fra bare noen cm høyt gress til rotvekster på 50-60 cm.

På det meste gikk det over 40 personer i linja. Det var til en hver tid fire ekvipasjer med og konkurrerte, to i hver ytterkant av linja. Og tidvis gikk det også et par ekvipasjer i midten med hunden koblet, slik at de var klar til å gå inn i konkurransen. I tillegg var det 4 dommere, 8 skyttere, 4 “skiltbærere” (som viste hvilket katalognummer som var i sving)s, viltbærere, diverse andre funksjonærer og pressefolk.

Så var det en gjeng med deltagere og pressefolk som gikk samla litt bak og på den ene siden av linja. Og 50-150 meter bak kom alle de ca 200 tilskuerne. De hadde for øvrig 3 gubber med røde flagg som gikk først og passa på at de ikke kom for nærme linja. Og de gubbene var skikkelig strenge, og kjefta høylydt hvis noen snek seg litt for langt fram.

Vi fra pressen hadde en egen dame som passa på at vi fikk hver våre tilmålte halvtimer på linja, Hun hadde altså en liste med alle sammen og sendte oss inn på linja etter tur.

Det var rett og slett utrolig kult å få være med å gå på linja. Glad jeg “kan” det fra før, etter diverse jakttreninger. Og må jo si jeg skjønte veldig godt poenget med å gå på en rett linje og stoppe i det øyeblikk de begynte å skyte. Én ting var fuglene (skjønt de holdt ikke akkurat noen 45 graders regel ift hvordan de skjøt der heller). Noe annet var de mange kaniner og harer som spratt opp og løp av gårde. De skjøt jo dem også. Ganske heftig opplevelse når skytteren som stod 4 meter til høyre for meg skjøt en hare ca 10 meter foran oss.

Uten å gå inn på detaljer i regelverket for Field Trial kan jeg si at systemet går ut på elimineringsmetoden. Hunder som gjorde feil, ikke fant vilt osv ble slått ut av konkurransen etter som dagen gikk. De fulgte katalogrekkefølge og tok stadig nye hunder inn på linja. Og når de begynte på nytt i katalogen var det altså bare med de som gikk videre. På den måten ble det færre ekvipasjer for hver ny runde.

Og sånn fortsatte det altså de tre dagene konkurransen gikk.

Etter at jakta var avslutta leste de opp de 27 som gikk videre til dag 2.

Etter en dag ute i mye frisk luft var det godt å komme seg i hus. På kvelden hadde vi fått Bruce til å bestille plass til oss på en pub i Market Harboroug.

4.12 På tur til England

I dag dro vi av gårde en gjeng på 11 stk til The Championship - arrangert av The Gundog League Retriever Society. Reisemålet var altså England.

British Airways-flyet gikk fra Arlanda 11.45 og landa på Heathrow engelsk tid 14.10. En grei tur, uten noen værmessige problemer.

Så var det å plukke opp de tre leiebilene og få på plass folk og bagasje for å begi oss ut i trafikken på ”feil” side av veien. Så absolutt en overgang å skulle kjøre på venstre side av veien, ja, men det gikk greit det også.

Vi hadde leid nesten et helt motell i Leicestershire. Nærmere bestemt bodde vi på noe som het Dingley Lodge, et tre etasjes hus med overnatting helt opp på ”kvisten”. Jeg var så heldig og fikk et rom for meg selv på toppen, mens de fleste andre delte rom.

På kvelden ordnet husverten Bruce middag for oss - kyllingfilet. Til middag møtte vi et svensk par til, som hadde reist før oss til England. Dermed ble vi altså 13 stk i reisefølget.

3.12 På tur til Sverige

I dag starta den store reisens første etappe, nemlig turen til oppdretterne Anita og Jörgen. I fjor var jeg vel noe sånt som 15 ganger i Enköping, mens denne reisen ”bare” er årets tredje.

Carmen syntes som vanlig det var litt voldsomt å møte den store flokken med hunder, og søkte litt støtte hos meg. Blir veldig spennende å se hvordan hun takler å være her en uke mens jeg er i England!

1.12 FRIHET

”Det fødtes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,
så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt... Vi vil ikke dø en slik død!”