25.10 Hotell-hund

Carmen er virkelig enkel å ta med seg på hotell-overnatting. Og det passer jo bra siden jeg har en jobb som gjør at jeg av og til må overnatte på hotell. Gjennom årene er det kun to hoteller i Oslo-området som ikke har tillatt hund - SAS Radisson Plaza i Oslo sentrum og Park inn by Radisson på Gardermoen. Radisson skårer med andre ord lavt hos meg.

Nå for tiden er dessuten Carmen enda med tålmodig og fredelig enn vanlig, takket være at hun er så mye i ro pga potekuttet.

Hun slo seg som vanlig fint til ro på hotellrommet. Bare hun har med biabedden og dyna si, så er hun liksom ”hjemme” overalt. Veldig tilpasningsdyktig. Klart det hjelper at hun har vært vant til å være med sånne steder fra hun var helt liten.

I jobbsammenheng forbinder nok folk meg med ”hun som alltid har med hunden på hotell”, og Carmen fikk også denne gangen nyte godt av hundeinteresserte kollegaer som ville hilse på henne.

24.10 Været?

Ja, med Carmen sykmeldt blir det jo ikke så mye hundetrening å blogge om nå for tiden.

Jeg fant ut at det var litt moro å gå inn på Yr.no og se på ”været som var”. Her vises diagram over været, f. eks. på Ås for ett år tilbake i tid.

Ingen bombe at gjennomsnittstemperaturen var lavere enn normalt fra oktober til januar sist vinter. Eller at gjennomsnittstemperaturen var høyere enn normalt i april.

Og at det har regna omtrent dobbelt så mye som normalt i juni og august og omtrent 80 % mer enn normalt i september har vel også de fleste fått med seg.

Så langt er det altså grunn til optimisme hva gjelder temperaturer i høst, - de er vesentlig høyere nå om dagen enn de var i fjor på samme tidspunkt. Og så langt har det ikke kommet noe av det ekle, hvite stoffet….

Nedenfor følger forklaringen til tabellen:

Den svarte streken viser normalen (både nedbør og temperatur).
Den røde/blå streken viser middeltemperatur over døgnet (som er utjevnet over 30 dager for å kunne sammenlignes med normaltemperaturen). Streken er rød ved plussgrader, blå ved minusgrader.

De røde/blå feltene viser temperaturvariasjonene gjennom døgnet, med maks- og minimumstemperatur som endepunkter. Feltene er rød ved plussgrader, blå ved minusgrader.

De lyseblå søylene viser total nedbør denne måneden. De svarte strekene som krysser dem er nedbørnormalen.

23.10 Geografisk spredning

Det er moro når Østfold kaller inn til jakttrening, og de kommer både fra både fjern og nær på trening.

Vi var faktisk 9 ekvipasjer i dag, og 3-4 stk kom ”utenfra”. Opplegget var å legge ut noen områder, så gå på linje og veksle på å sende ut og hente markeringer med apportkaster og kasta apporter.

Carmen er som kjent sykemeldt og fikk tidenes passivitetstrening. Bare være med å få på linje og ikke hente noe som helst. Hun var nok ikke helt happy for det arrangementet og hadde noen ytringer om det innimellom. Men, vi jobba med ro og passivitet. Det heftigste for henne var apportkasteren og det var ikke en eneste apport hun ikke fikk med seg. Hver gang håpa hun nok at det var HUN som skulle få hente.

Nå viste det seg at jeg nok en gang gjorde den kardinalfeilen og ikke gå å lufte henne når hun ble urolig - hun måtte nemlig drite. Argh! Kryss i boka på meg!

Uansett - det er altså sånn at det å ligge i sekken sin mens ting foregår takler hun bedre enn å være med på linja. I førstnevnte tilfelle kapitulerer hun jo bare og skjønner at det ikke ”angår” henne. Hun er jo vant til at den sekken betyr passivitet. MEN, å være med å gå på linja gir henne selvsagt forventninger om å få jobbe.

Nå skal det sies til prinsessens unnskyldning at hun ikke har fått lov å løpe på snart 2 uker, så det MÅ jo være fryktelig mye opplada energi i den lille kroppen. Vi skal vel være glade både Carmen og jeg når stingene er ute og poten grodd!

22.10 Selvsagt jakttrening!

Selv om Carmen er sykmeldt må vi jo være med! Så jeg pakka sekken i dag, og kjørte av gårde til jakttrening i flott høstvær.

Det var et stykke over litt gjørmete vei, så der bar jeg Carmen. Har endelig funnet ut en måte å løfte henne på som fungerer uten at hun får ”fnatt”; - hun henger faktisk ganske så rolig i armene mine. Ellers hadde hun plastpose og potesokk på utsiden av bandasjen sin, så den skulle holde seg tørrest mulig.

Carmen fikk ligge i Jervensekken sin på stamplass mens de andre trente på sidedirigering og fremmadsending. Sidedirigeringen ble gjort ved at hunden ble plassert i sitt og bli og de la ut to stk dummier til høyre og to stk til venstre. Så var det å stille seg foran hunden og dirigere til begge sidene. Blant annet var det an av førerne som utfordret hunden ved å peke til høyre, så til venstre, så til høyre igjen. Flere ganger, inntil hunden til slutt fikk kommando om å løpe.

Utfordringen viste seg å være at hundene ikke nødvendigvis husket så godt at det var lagt ut dummyer på linje, noen forsvant inn i skogen bak på søk. Her gjelder det vel å øke avstanden gradvis.

Fremmadsendingen ble trent ved å legge ut noen dummier i skogen og i retning myra. På første utsendingen fra jordet fikk hunden fritt finne dummyen. Neste gang gjaldt det å stoppe hunden ved terrengskiftet og sende den videre ut. Vi diskuterte dette med å trene stoppsignal. Blant annet å benytte diverse hverdagssituasjoner på å få inn stoppen.

I pausa hadde vi skikkelig luksuriøs pausemat; - marsipankake! Nam-nam!

Etter pause ble det en liten walk-up. Tok sjansen på å ta med Carmen, så fikk hun trent fot og sitt og bli. Hun henta selvsagt ikke noe. Måten vi gjorde det på var at vi først gikk til den ene siden av jordet og la igjen en del dummier. Deretter snudde vi og gikk på linje i motsatt retning. Det gikk en kaster på hver side av linja og kasta forstyrrelser, som de så plukka opp igjen. Hver gang det ble kasta, stoppa linja opp. Og hundene ble sendt tilbake til området.

Synes Carmen klarte seg bra på både fri ved fot og sitt og bli. Dvs med unntak av én episode hvor hun fikk øye på noen kjempeskumle padlere ute i vannet. Da MÅTTE hun bare løpe ut og si fra at de ikke hadde noe der å gjøre. Det er vaktlabradoren sin, det!

Vel hjemme fra trening var det en rolig og fornøyd frøken. Hun blir i hvert fall ”frakta” rundt og får oppleve noe, da, selv om hun er sykmeldt…

21.10 Veterinærbesøk og annet besøk

Tid for en kontroll av Carmens pote i dag. Jeg foreslo at de dopet henne ned først som sist, siden jeg ikke trodde det ville bli noen stor suksess at veterinærredde Carmen skulle ”utsettes” for undersøkelse og berøring av den skadde poten i våken tilstand.

Dermed fikk frøkna en sprøyte i låret og var snart i drømmeland. Blodforsyningen til fliken er heldigvis ok, så det ser ut som mesteparten av tredeputen klarer seg veldig bra. Men, det var en liten glipe i en øvre delen av såret, rett og slett fordi den tykke huden ytterst i tredeputen ikke gror sammen, men må dannes på nytt.

Dermed brukte veterinæren lim på tredeputen, for å få tredeputehuden til å slutte litt tettere sammen. Kult! Og nå ligger altså sårflatene bedre mot hverandre.

Vi fortsetter med antibiotika og smertestillende og kommer tilbake til uka, altså når det har gått drøye to uker, og tar stingene.

Nok en gang fikk Carmen være med på kontoret, selv om det strengt tatt er hundeforbud. Vel, nå er det jo litt ekstraordinært, med en skadet hund, så da får det gå. Jeg tør ikke la henne være alene hjemme og risikere at hun slikker på såret.

På kvelden dro Carmen og jeg på besøk. En såkalt hund-og-vin-kveld. Jeg har vel nevnt det noen ganger før, men er bare SÅ fornøyd med å ha venninner med hundedilla som bor like i nærheten. Skikkelig luksus! Dermed er det jo bare å pakke sekken og begi seg av gårde på besøk.

20.10 Status på potekuttet

Foreløpig ser potekuttet bemerkelsesverdig bra ut. Stingene sitter fint, og jeg kan ikke se at såret spriker i det hele tatt. Det jeg i midler tid lurer litt på er hvordan blodforsyningen til den løse fliken er. Jeg synes kanskje jeg aner en antydning til fargeforandring, at poten ikke er fullt så svart der, som ellers. MEN, jeg håper jeg tar feil!

Såret væsker litt, sånn at det trekker gjennom gasbindet som ligger nærmest såret. Men det ser ikke hovent eller betent ut. Carmen går jo på antibiotika, i første omgang i 10 dager, men kanskje skal hun fortsette litt til.

Synes hun halter mindre enn i begynnelsen, så det gjør nok mindre vondt enn det først gjorde. Hun får fortsatt smertestillende/hevelsesdempende.

Ellers har hun blitt kjempeflink til å finne seg i at jeg legger på bandasje. Hun ligger så rolig, så rolig på bordet. Og hittil har hun ikke gjort noen forsøk på å slikke på poten, verken med eller uten bandasje.

Jeg prøver nå å få tatt av henne bandasjen så tidlig som mulig på kvelden, altså så fort vi har kommet hjem for kvelden og hun har fått kveldsmaten sin. Da skal hun jo kunne ligge i ro etterpå, og da er det greit at såret får litt luft.

Dette er hun kjempeflink til. Ikke så rart, siden hun generelt er veldig flink til å slå seg til ro og ligge stille innendørs. Så, hun gjør i grunn bare som hun pleier.

Jeg observerer at det er kjempestor forskjell på hvordan huden rundt såret ser ut etter en dag med bandasje og etter en natt uten. Når jeg tar av bandasjen er hun irritert og rød i huden, og den er fuktig og illeluktende. Det er altså i området mellom den store tredeputa og de små at huden er mest påkjent. Når jeg ser på poten hennes etter mange timer uten bandasje ser den tilnærmet normal ut.

19.10 Onsdagstrening på Stikka

Ja, vi som er instruktører og en del av miljøet på Stikka, vi bytter på å ha ansvaret for de såkalte onsdagstreningene. Det er altså et ansvar ikke hvem som helst får, og en tillitserklæring. I dag var det min tur.

Klart jeg hadde forberedt et opplegg, men likevel, en vet aldri hva som møter en på en sånn kveldetrening. Det er på mange måter enklere å holde kurs, da har en kunnet sile deltagerne på forhånd, og det er de samme som kommer hver gang.

På kveldens trening var det både nye folk og gamle kjente. Vi hadde mye vekt på sitt og bli i alle situasjoner. En veldig viktig kompetanse for en jakthund, men også for en hver hund som skal være hverdagslydig.