05.01 Overveldende respons

Responsen på epileptiker-registeret har vært intet annet enn overveldende! Jeg har fått mange klapp på skuldra og mye positiv respons på «prosjektet» mitt. Jeg har fått tilbakemeldinger fra både Finland og Tyskland - om forskning som gjøres. I Finland tas det blodprøver av epileptikere og friske familiemedlemmer. Kanskje kan denne forskningen på sikt gi oss en gentest som forteller hva slags «epilepsi-status» et individ har.

Både valpekjøpere og oppdrettere gir tilbakemeldinger. Jeg føler at dette settes pris på. Og det gjør det verdt å bruke tid på. For det tar masse tid.

I tillegg til selve registeret fører jeg også et «skyggeregnskap» hvor jeg har en tabell med alle jeg vet om - som per idag er ca en tredjedel mer enn de som ligger i registeret. Det er nemlig ikke alle eiere jeg har klart å få kontakt med. Jeg vet f eks om enkelte kombinasjoner - altså at det finnes en epileptiker i et kull, uten at jeg vet hvilken hund eller hvilken eier.

Og ikke minst - jeg fører et stamtavle-register. For hver hund jeg får imformasjon om går jeg gjennom stamtavla og fører opp forfedrene i fem generasjoner. Det blir 62 individer per stamtavle. Excelark med alle forfedrene nedover, med linker til rasdata. Så har jeg epileptikerne i kolonner bortover. For hver epileptiker markerer jeg hvem som er på stamtavla. Merker av med symboler F= Forelder, BF=Besteforelder osv.

På den måten blir det oversiktlig om noen individer går igjen oftere enn andre.

For å si det sånn, - jeg er ikke arbeidsledig for tiden...

04.01 Publisering av epileptiker-registeret

Jeg har hatt det vondt etter at jeg måtte avlive Petra. Jeg hadde det vondt før jeg avliva henne også. Helt siden hun fikk den fryktelige epilepsi-diagnosen i september 2014. Da Petra måtte reise, satt jeg tom og maktesløs tilbake.

Jeg synes opplevelsen med en hund med epilepsi var fryktelig og jeg kjenner et stort behov for å gjøre noe positivt ut av en negativ opplevelse. Det kjennes som en oppgave jeg bare MÅ ta på meg, dette - å lage et register over jaktlabber med epilepsi. Hvem kan vel bedre argumentere for behovet for et register enn den som selv har kjent det på kroppen. Som har klappet og holdt om sin kjæreste hund i kramper. Som har tørka tiss og bæsj etter anfallet. Som har bekymra seg hver gang hunden har vært alene.

Dessuten vet alle som kjenner meg at jeg er litt mer enn middels glad i tabeller og oversikten, at jeg liker å systematisere og liste opp. Som sagt - denne oppgaven må være laget for meg :-)

Jeg fikk ideen i desember, og jo mer jeg tenkte på det, jo riktigere og viktigere synes jeg det ble. Helt i starten visste jeg om et par håndfull med jaktlabber med epilepsi. Så begynte jeg å spørre litt rundt, og fikk vite om fler og fler. Både oppdrettere, folk som selv har/har hatt hund med epilepsi og de som vet om andre som har hunder har villig delt av sin kunnskap.

Og idag var tiden moden - et register på 15 jaktlabber med epilepsi er nå publisert på bloggen min, og jeg har linka til bloggen fra diverse FB-sider. I tillegg til de 15 hundene vet jeg om 13 til med diagnosen. Men, der har jeg ikke kommet i kontakt med eier foreløpig, og informasjonen blir derfor ikke offentliggjort.

Klart jeg er spent på reaksjonen, men jeg føler meg sikker på at den hovedsaklig vil bli positiv. Jeg håper at også oppdrettere som har avla fram epileptikere kan se på dette som et positivt bidrag til kunnskap. Selv om jeg selvsagt forstår at det kan være litt kinkig med denne type åpenhet. At kanskje avlsarbeidet for noen kan fremstå som masse godt arbeid i åresvis som nå kritiseres.

Likevel - helse må trumfe eget renomé, og jeg håper at kjærligheten til rasen og tanker for rasens beste og framgang er det som dominerer når labrador-folket vurderer om de skal være åpne om sykdommen.

01.01 Nytt år - nye muligheter

Så er det blanke ark igjen!

Håper at 2018 blir et langt bedre år enn 2017. I år er det to store prosjekter som gjelder. Det som skal skje først er å få et epileptiker-register på lufta. Jeg ser for meg at det blir en del arbeid og mye kommunikasjon ifm dette.

Det som forhåpentligvis skal skje i løpet av våren er ny valp i hus. Jeg har vært i kontakt med noen oppdrettere. Har også vært på besøk og hilst på tispa som kanskje blir mor til valpen min. Men, som alle vet, som har vært på valpejakt - det er mange nåløyer som skal passeres.

Ikke overraskende er det ENDA vanskeligere enn sist å finne noe jeg synes virker bra nok. Jeg får flere krav som skal tilfredsstilles for hver gang. De åpenbare kravene er en god jakthund med bra helse. Når det gjelder helse er jeg spesielt opptatt av ledd, epilepsi og gemytt. Joda, gemytt regner jeg som en del av helse - psykisk helse :-)

Så er det jo biologi, dette, så ingen vet på forhånd om tispa tar seg eller hvor mange valper det blir. Dessuten er det oppdretternes suverene rett å velge valpekjøpere. Og helt fram til kullet er født kan det jo dukke opp intetressante valpekjøpere. Så akkurat hvor i «køen» en befinner seg som valpekjøper er ikke godt å vite.

Det blir en slags balansegang av å være kresen, men ikke for kresen. Når det gjelder ledd-resultater er det jo mye informasjon tilgjengelig på rasdata, særlig om foreldrene har kull fra før som er røntga. Når det gjelder epilepsi har jeg vel bedre oversikt enn de fleste. Gemytt synes jeg er vanskelig å vite noe om via internet. Og det er jo ikke mulig å dra på besøk til alle. Men, jeg prøver i hvert fall å formidle hva som er viktig for meg når jeg tar kontakt og forhører meg.

Nå i starten av året er jeg litt i ventefase - kommer ikke tispa i løpetid snart, da.....

31.12 Godt Nytt År!

Dagens bilde er 7 år gammelt - altså av Carmen som unghund

Et tilbakeblikk på året hører vel hjemme idag. Jeg kan vel ikke akkurat påstå at 2017 har vært noe godt år, det preges av triste ting på hundefronten på slutten av året.

Det begynte med erkjennelsen om at Carmen måtte pensjoneres som jaktprøve-hund, hun ville rett og slett ikke gå noe mer på jaktprøver, og det fortalte hun meg igrunn veldig tydelig. Når Carmen på årets siste B-prøve var totalt ute av hånd, og langt om lenge omsider kom hjem med kumøkk langs ryggen - og et eple (!!) hun avleverte pent i hånd, ble hennes gjentatte søknad om AFP bare så altfor god.

Jeg kan trygt si at jeg sørger over at Carmens B-prøve-karriere er over. Jeg synes jeg har jobba beinhardt. Jeg har brukt 5 år og 46 EK-prøver på å oppnå én av de nødvendige tre førstepremiene som kreves for championat-tittelen. Og det hele kjennes dypt urettferdig. Både hunden og jeg er bedre enn som så. Langt bedre! Med tanke på innsats og kompetanse står vi ikke tilbake for veldig mange av de ekvipasjene som får det til....

Det er ingeting galt med Carmens innsats. Hun er en helt fantastisk fin hund! Det eneste som er galt med henne er at hun kom inn i livet mitt på galt tidspunkt. Hadde jeg fått henne nå, hadde hun vært jaktchampion for lenge siden, det er jeg faktisk helt sikker på! Nå har nemlig den tobente opparbeida seg bedre kompetanse på å håndtere den vanskelige bagasjen som prega Carmens første par-tre år i livet. Jeg skjønner veldig godt at hun har opparbeida seg noen atfersmønstre for å takle nettopp det. Og jeg skulle virkelig ønske, for Carmens del, at hun hadde møtt meg litt senere i livet mitt. Da hadde jeg klart å gi henne mer trygghet i de første årene.

Noen får uker etter å ha pensjonert Carmen fulgte den forferdelige opplevelsen med Petras epilepsi som ble så altfor vanskelig å takle, så hun måtte få reise. Min fantastiske og utfordrende Petra ble knappe 5 år gammel. Når jeg nå skal minnes henne ved årets slutt triller tårene nok en gang. Jeg kan ikke lenger klappe den myke pelsen hennes, kjenne hun lene seg tungt og avslappa inntil meg sånn som bare hun kunne kose, ikke lenger se hennes artige oppsyn eller hennes glede over å bade uansett temperatur på vannet.

Som om ikke dette var nok, er ikke Carmen i form. Hun sliter med en eller annen slags skade i nakken og har vært sykemeldt i lange tider. Og vi har dessuten ingen klar diagnose på problemet, og dermed heller ingen prognose. Vet ikke hvordan dette skal gå.

Jeg innser at denne oppsummeringen er i ferd med å bli gørtrist for å si det på Østfoldsk.

Så, jeg skal gjøre et forsøk på å avslutte med noen lyspunkter for 2017. Jeg har holdt to valpekurs - apporteringsforberedende valpekurs. Det har vært fine kurs, om jeg skal få være så ubeskjeden å si det selv. Godt planlagte og gjennomførte. Det har vært mange fine hundeopplevelser med venner i miljøet. Og sånn helt utenom hundhobbyen - jeg har fått laget meg en fantastisk fin hage. Masse jobb å opparbeide, men noe jeg kan ha glede av så lenge jeg bor her.

Dermed gjenstår det bare å ønske alle blogglesere et Godt Nytt År! Og for egen del håper jeg 2018 blir langt bedre enn 2017!

27.12 Romjulstrening

Idag var vi som har vært på kurs i løpet av året invitert på romjulstrening hos Trond og Åse. Dvs treningen ble gjennomført som en WT med tre poster.

Carmen gjorde det vel ikke så veldig bra, men jeg var fornøyd, siden Carmen så ut til å stortrives og ikke ha noe vondt.

24-26.12 Så ble det jul igjen

Tre dager med familieselskaper og julemat. Og jammen ble det litt tur med Carmen også.

I grunn er det ganske deilig når julehelgen er over. Jula er og blir en sånn kjerne-famile-greie.

23.12 Tur i skogen

Fem dager etter jeg forstua foten tok jeg idag for første gang sjansen på å begi meg ut i skogen. Siden jeg var redd for hålke gjorde jeg et forsøk på å tre på superbroddene mine på de digre støvlettene, men det gikk dårlig og broddene falt av. Heldigvis var det lite med is, så det gikk greit å holde seg på bena. Skrekken er selvsagt å falle på nytt og slå den skadde foten (eller den friske foten!).

Ikke helt enkelt å være hundeeier når både eier og hund går på redusert fart. Testa altså ut skogen idag med foten i ankelskinne og «stappa» ned i en kraftig støvlett. Fort gikk det IKKE, men jeg klarte å forsere nedfallstrær og tre bekker. Har fått tilbud om å plassere bort

Carmen, men det er ikke så fristende å være alene i heimen i juleferien. Carmen syntes nok det gikk fryktelig sakte, men hun var fornøyd over å være på tur og kom heldigvis ikke med noen smerteklynk i dag. Min vakre veteran!