17.01 Tur i snøen

I et desperat forsøk på å unnslippe skiløyper la jeg i vei opp bakkene i retning av en uframkommelig skogsvei og et tett skogsområde idag. Tenker at det ikke kan finnes skiløpere som er så dumme at de lager løyper der. Sånn at jeg omsider skal få ha i fred stien jeg tråkker opp.

Søndag og nydelig vintervær - så jordene var forurensa så langt øyet rakk i alle retninger - skiløyper og skiløpere. Huffameg!

Men, vi kom oss altså til et området uten noen andre enn oss og sola. Og de firbente stilte opp som fotomodeller.

På kvelden hadde jeg komitémøte hos meg, faktisk. Etter flere år med fri fra komitéarbeid har jeg sagt ja til å være leder av jaktcupkomiteen. Så, nå skal vi lage cup 7 ganger i løpet av året som kommer. 

16.01 Felles tur i kulda

Av og til må en se seg slått av “overmakten”. Mange minusgrader og mye snø vanskeliggjør jakttrening. Så, i dag var vi en gjeng som møttes til felles tur. Traska i vei gjennom marka i en opptråkka sti, på tvers av et par skiløyper hvor hundene fikk gå et kort stykke i kobbel.

Ellers var gjengen på fire labradorer og fire golden fri og løp og koste seg. Carmen fikk ha på seg potesokker, siden det altså var sånn ca 15 minus. Petra klarer seg tilsynelatende fint uten - hun viser ingen tegn til å fryse noe sted så lenge hun er i aktivitet.

Vi hadde pause på toppen, et flott utkikkspunkt over sjøen. Der ble det bål og kakao. Og mine frøkner fikk slappe av i Jervehiet sitt, - varmt og godt.

Resten av dagen holdt vi oss inne ved den varme vedovnen.

15.01 Nok en femtende

Nok en gang skriver vi historie, Petra og jeg. 8 (åtte!!) måneder og noen timer har gått siden Petra sist hadde epilepsianfall. Vi har klart det igjen - enda en måned lagt til rekorden.

Som noen sikkert har fått med seg har jeg i de siste ukene hatt bekymringer med at Petra har kasta opp. Det kan nå se ut som diettforet (id) og Diarsanyl har roa det ned. Hun får de vanlige to måltidene om dagen, men da med id og ikke Vom og Hundemat. Dessuten en liten dose Diarsanyl. Planen er å holde på en tidagers tid med Diarsanyl, for så å kutte den ut, men forsette enda en stund med diettforet. Jeg er optimistisk ift å få orden på magen...

MEN, det som bekymrer meg er opptaket av epilepsi-medisinen. Dette fordi Diarsanyl jo nettopp skal lage en slags beskyttende hinne som kler fordøyelseskanalen. Hvordan blir opptaket av Pexion med en slik “hinne”? Ja, dette har jeg spurt både nevrologen og Boheringer Ingelheim (som produserer Pexion) om, men ikke fått noe svar foreløpig.

Jeg løser det ved å gi tabletten i forkant av måltidet (og altså Diarsanyl), og håper at opptaket av Pexion blir bra nok.

Som om det ikke var nok med bekymringer om Petra, er det  igjen usikkerhet ift jobb og kontorplassering. Den gamle sannheten om at livet ikke er rettferdig viser seg nok en gang å stemme. Vi har mange slags tilsyn og kontrollorganer her i landet. Men, det er ingen som griper inn når noen liksom har fått nok av elende og kanskje burde behandles ekstra pent til en forandring.

Heldigvis går det an å kanalisere energiuttaket til mine firbente samboere. Tenk å bli satt så stor pris på bare fordi jeg kommer hjem hver ettermiddag! Ingen bebreidende spørsmål om hvor jeg har vært hele dagen eller hvorfor jeg er sen. Tenk å bli så utrolig glad for et måltid! Ja, de er lette å glede disse hundene.

Og de lever i nuet. I motsetning til meg er de ikke bekymra verken over hva de tidligere har blitt utsatt for eller hva de kan komme til å utsettes for i framtida. De bare lever her og nå. Derfor er de mine store forbilder.

14.01 Innetrening i kulda

Bilder av Tone H og Rønnaug

Med sånne temperaturforhold som vi har nå, er det gull å kunne komme inn i et parkeringshus med høyere temperatur. Det pleier å være plussgrader, men i dag tror jeg kanskje det så vidt var på minussiden der inne.

Petra og Carmen klarte seg som vanlig bra på fellesøvelsene. Og Petra fikk deretter være med rundt og gå fot mens Carmen venta på teppet sitt. Idag var det også artig å se hvordan Petra satt tålmodig og rolig med en valp på 3-4 måneder som romsterte like i nærheten.

13.01 Terrenget er forurensa

Jeg tror det er tre år siden sist det var så mye snø på Ås i januar. Det har vel rett og slett ikke vært noe særlig med skiløyper de siste par årene. Men, nå... nå er det plutselig blitt skiløyper over alt.

Mange er kjempefornøyde med skiføret. For meg er det sånn at alt terrenget rundt her er forurensa med skiløyper. Ble ganske oppgitt idag, da jeg fant ut at stien jeg møysommelig har tråkka meg over jordet var gjort om til maskinoppkjørte skiløyper. Og da er det jo tilnærmet dødsstraff å gå der på bena. Så, da må jeg begynne på 0 og tråkke nye løyper.

Jeg husker vel ikke detaljert tre år tilbake - hvor på jordene det ble kjørt løyper, men jeg er temmelig sikker på at det ikke var der jeg hadde tråkka meg stien min. Likevel burde jeg kanskje ant uråd da jeg i høst la merke til en «praktisk» stripe med ikke-pløyd jorde langs kanten. Noen har kanskje hatt en plan hele tiden - om å lage skiløype nettopp der.

I skogen er det jo ikke å tenke på en gang å bevege seg inn. Jeg har sett hva folk skriver på Ås-siden på FaceBook. Og vet av egen erfaring at en får huden full av kjeft for å bevege seg i disse hellige løypene. Problemet med skogen er for det første at alle adkomster fra veien og inn i skogen blir skiløyper, sånn at en ikke får kommet seg inn for å gå videre uten å altså gjøre en dødssynd. For det andre er det ikke så lett hvis en har litt dårlig stedsans og ikke er lommekjent - å skulle klare å ta seg fram innimellom der det er laget løyper og fortsatt finne veien hjem.

Derfor jordene, altså - men nå har det dessverre kommet snø nok til løyper der også.

Ja, det er ikke annet å gjøre enn å bite tenna sammen og vente på at det går over. De kan smile nå, skientusiastene, men det er heldigvis (!!!) et forbigående fenomen, dette med snø. Den kommer til å smelte i år også.

12.01 Petra på klinikken

Søndag kveld tok jeg sjansen på å droppe Diarsanyl til Petra. Hun hadde jo gått hele helgen uten å kaste oppp, og jeg tenkte at hun vel var på bedringens vei.

Men, i går morges kasta hun opp gult slim før frokost. Jeg tok henne med på kontoret, og ca kl 14 kasta hun opp gult slim igjen. Første gangen i løpet av denne sykdomsperioden at hun har kasta opp mer enn én gang i løpet av dagen.

Nå kjente jeg at jeg ikke ville gå sånn og lure lenger, - på tide å søke eksperthjelp. Så, etter jobben bar det avgårde til klinkken. Petra syntes som vanlig det var helt strålende å være på klinikken og senter for oppmerksomheten.

Den kliniske undersøkelsen viste ikke noe galt. Ingen kuler eller ømhet av noe slag å kjenne i Petras mage. De tok blodprøver for å ta en generell sjekk, og spesielt med tanke på pankreas (bukspyttkjertelen). Petra var som forventa en kjempegrei pasient og fant seg i alt som skjedde med stor ro.

De generelle blodprøvesvarene viste seg å være helt normale, men den spesielle blodprøven på pankreas får vi ikke svar på riktig enda.

Etter litt venting var det tid for et røntgenbilde. Også her var Petra veldig samarbeidsvillig og lå stille og fint på bordet. Bildet viste muligens litt "rufsete" overflate i magesekken, men ikke noe åpenbart feil som var røntgentett. Men, det er vanskelig å se detaljer, så jeg fikk med kontrastmiddel hjem.

Hjemme igjen, etter kveldsdosen med epilepsimedisinen, fikk Petra kontrastmiddel som jeg hadde fått med hjem fra klinikken. Dessuten fortsetter vi med id-for og Diarsanyl for å beskytte mageslimhinna. Litt skummelt å "beskytte" mageslimhinna med Diarsanyl mtp hvordan opptaket blir for epilepsi -medisinen. Kanskje blir det dårligere opptak av medisinen.....

På morgenen idag var det tilbake på klinikken for å få tatt et nytt bilde av Petra - altså med kontrast i fordøyelseskanalen. Snek meg til å ta et bilde at bildet, der det hang på skjermen. Det var altså ikke noe galt å se. Kontrastvesken hadde forlatt magesekken uten å etterlate “spor”, noe den ville gjort hvis det hadde vært noen fremmedlegemer eller svulster å “henge seg fast i”. Det kritthvite på bildet er altså kontrastmiddel i avføring på vei gjennom tarmene hennes.

Selv om vi fortsatt venter på den siste blodprøven, så er det stor sannsynlighet for at vi ender opp med den nåværende diagnosen - magekatarr. Og, ja, det er vel DET som har vært mest sannsynlig “hele tiden”, men det var veldig greit å få utelukket at det ikke var noe mer alvorlig på gang i magen hennes, av typen kreft eller noe hun hadde spist som måtte opereres bort.

Nå må jeg ta i bruk en stor porsjon tålmodighet. Planen er å gi henne diettfor og Diarsanyl framover, og se at det stabiliserer seg uten oppkast. Kanskje bør det gå 1-2 uker, tenker jeg, før jeg fjerner Diarsanylen.

Akkurat i sånne sammenhenger som dette er det klønete med ferskforing. Jeg har jo delt opp og lagt mine Vom og Hundemat-porsjoner i fryseren ut fra at både Carmen og Petra fores med dette. Så, da er det litt vanskelig å få til å bruke de store pakkene bare til Carmen. Foreløpig har jeg tydd til den dyre versjonen, med å kjøpe 05 kgs pølser til Carmen. Men, jeg får jo se om jeg kan få til å bruke 1kgs pakkene mine uten at de blir dårlige før de blir spist...

Vel, det dreier seg om annet enn Petras oppkast også. I dag var en sånn dag da jeg ikke var spesielt imponert over min egen art. Etter en ganske så nedslående dag var det veldig godt å komme seg ut med mine fine frøkner til en trim-tur på jordet. Trimmen bestod i å ta seg fram i snødybder til midt opp på leggen. (Bildene er fra forrige vinter.)

I know I´m just a dog, but
If you feel sad I´ll be your smile.
If you cry I´ll be your comfort.
And if somebody breaks your heart,
we can use mine to live.
I´ll always be by your side.

10.01 Besøk med tur og litt trening

Vi fikk besøk i dag av en ung Goldenhann (og eieren). Avtalen var gjort en ukes tid tilbake, og da var det jo bare et fint snødekke. Men, fra igår kveld har det bare snødd og snødd, så nå er det definitivt lenge til noe sykkelføre. Og jakttreningsføret står også i faresonen..

Men, vi ble enig om hovedsaklig å gå tur, og legge inn litt jaktøvelser underveis. Goldenhannen syntes nok frøknene mine var fine og spesielt prøvde han å sjarmere Petra. Carmen var som vanlig bestemt mot frimodige hannhunder og kjefta skikkelig på ham. Så lenge vi bevega oss framover gikk det veldig greit, hundene løp og koste seg.

En liten økt med et områdesøk kombinert med markeringer ble det, men de yngste tøysa litt med opptak og grep på de snøfulle dummiene, så det er ikke det enkleste å trene med nysnø...

Etterpå ble gjestene med inn til litt middagsmat.

Det fortsatte å snø utover kvelden og nå er det mengder med snø her...