16.04 Hager, templer og tårn i Tokyo

 Ja, så er vi altså på plass i hovedstaden for noen dager. Her er det merkbart høyere temperatur enn vi har hatt på en stund. Deilig å slippe å bekymre seg for at det skal bli for kaldt.

Vi begynte dagen med en drosjetur til en berømt hage, - Hama-rikyu Gardens. Jammen blomstra sakuraen - selv om det var litt på hell for den lyseste typen. Og ellers blomstra asalea og pioner. Og det var et veldig flott syn å se de grønne områdene mot en bakgrunn av enorme og stillige skyskrapere. En ganske så annerledes skyline enn vi så langt har hatt i de hagene vi har vært i andre steder i Japan.

I hagen rådde fred og ro, selv om vi hørte trafikken som et sus i bakgrunnen. Fuglesang og humlesurr. Og som sagt masse blomster. Dessuten furuer, stenformasjoner og også her en del gamle trær.

Etter en runde i hagen tok vi den såkalte elvebussen nordover på Sumida-elven mot et området av byen som heter Asakusa. Dette er et veldig bra alternativ til å ta T-bane. Fantastisk utsikt fra dekket på båten og utover byen. I grunn er Tokyo en penere by enn mange av de andre byene vi har vært i på denne turen.

Fra båthavna i Asakusa gikk vi i retning av det kjente templet Sensoji. Det eldste i Tokyo og visstnok bygget i Edo-perioden. På lunsj-restauraten var det en serveringsdame av det  uhøflige slaget. Dama nærmest snappa pengene til seg og slang vekslengengene til meg på disken. Dette i veldig stor kontrast til den vanlige og høflige måten å overlevere penger, ting en har handla osv - nemlig med begge hender. Også skal en ta imot med begge hender. Når en oppfører sg uhøflig i et land med SÅ mange superhøflige folk, skiller en seg jo veldig ut...

Etter matpausa tok vi oss en tur til Tokyo Skytree - dette to år gamle enormt høye tårnet. Blant de aller høyeste i verden med sine 634 meter. To høyderedde damer, men vi syntes jo vi måtte opp i dette.. Heisen brukte ca 40 sekunder på å komme opp til 350 meters høyde hvor det var bygget noen etasjer med gulvplass og glassvegger, - og utsikt i alle retninger.

Hadde det vært klart, ville vi kunne sett Fuji, men smog, eller tåke, eller hva det var, gjorde at vi ikke så så veldig langt utover i byen. Ellers føltes det veldig godt å være nede på bakkenivå igjen!

Vi valgte å ta elvebussen tilbake også. Men, så var det å finne hotellet, da... Må innrømme at vi klarte å rote skikkelig, og til slutt ikke skjønte hvor vi var. Dermed ble det drosje den siste biten "hjem".

Kveldens middag ble i nærområdet, vi hadde liksom fått litt nok av "ekspedisjoner" uten å vite hvor vi var. Det var nok ingen matopplevelse som går inn blant de store på denne turen. Verken hva gjaldt interøret eller maten. Men, en kan jo ikke treffe blink hver gang når en skal velge restaurant sånn ca 50-60 ganger i løpet av en måned...

15.04 Lang togreise mot Tokyo

Husverten vår var så snill å kjøre oss til togstasjonen i dag etter en nydelig frokost. Et hyggelig opphold her på Iwataki So, hvor vi betalte ca 450 kr per natt per rom inkludert frokost og middag. Og fri skyss fram og tilbake til byen. Dvs - på veien kjørte han faktisk via det mest berømte lokale templet her. Og det viste seg at de nettopp i fjor hadde fått bygget en ny port og en lang flott trapp opp til templet. Han kunne fortelle at han hadde laget denne trappa.   

I dag var en av de lange reise-etappene. Ca 4,5 times togtur fra Takayama, via Nagoya til Tokyo. Togturen fra Takayama og sørover er kjent som en av Japans vakreste. Det var tydelig at vi etter 20-30 minutter på toget hadde kommet til et varmere område, antagelig ikke så høyt over havet. Her var nemlig sakuraen i full blomst. Et bratt og villt landskap, med fosser, demninger, og dalsider. Grønne fjellvann og små bekker, og masse, masse sakura innimellom cypresser og furuer, - virkelig fargesprakende.

Vi kjørte også gjennom en by med en haug med store hoteller. Et sted som antagelig er bygd opp ifm de berømte "verdens-arv-fjell-landsbyene" som vi altså ikke fikk tid til å dra til. Det får bli på neste tur....

Etter hvert var det slutt på det fantastiske landskapet og utsikten og vi begynte å nærme oss Nagoya. Rundt oss i vogna kunne vi observere, akkurat som på vei opp til Takayama, at det var fullt av utlendinger. Jeg så også en dame som håndskrev dagbok. Eller reisememoarer, kanskje. Og misunte henne ikke blokka og blyanten.

Så veldig mye enklere med nettbrett, da gitt! Nettbrettet mitt må jeg si virkelig har innfridd forventningene. Jeg fikk Samsung Tab 10 til jul, bare et par-tre måneder før vi skulle reise. Og har i grunn blitt veldig godt kjent med det på reisa. Ved å innstallere en App for Blogger, er det veldig enkelt å blogge. En kan sitte, som jeg nå gjør, uten nettkontakt og skrive innlegg, som kan lagres til en senere anledning. Så kan en publisere når en får nettkontakt. 

Dette med bilder har for så vidt vært en utfordring å finne ut av. Før vi dro fra Norge brukte jeg masse tid på å prøve å finne ut av hvordan jeg skulle få lagra bilder undeveis, Og hvordan jeg skulle få publisert dem på bloggen. Jeg prøvde i Norge å bruke mikrominnekort. Altså med adapter, slik at jeg tok minnekortadapteren ute av kamera og putta det bittelille minnekortet inn i nettbrettet, men det ble bare masse knot. Alt for smått å holde på med.

Henvendelser til både Samsung (nettbrettet) og Nikon (kameraet) førte ikke nærmere noen løsning. Nei, ingen av dem hadde noen "dings" for å få bildene fra kameraet og over på nettbrettet. Men, Nikon-fyren var i hveret fall lur nok til å henvise meg til å ta kontakt med Foto-Video i Oslo.Og DER fikk jeg endelig hjelp. Han ba meg kontakte Teknikmagasinet.se og spørre om de hadde en ledning som kunne forbinde stor hannkontakt av USB med liten hunnkontakt av USB. Og det hadde de på Teknikmagasinet til 79.90.

Ikke mye jeg betalte, altså, og den gikk jo også i stykker underveis på turen. Heldigvis lot det seg gjøre å få tak i tilsvarende, - her i teknikk-landet Japan. Så, nå kan bildene enkelt overføres via kabel, fra kamera til nettbrettet. Og jeg kan lage egne mapper for hver dato. Selvsagt er det begrensa med lagringskapasitet på brettet, men foreløpig går det bra.

Når det gjelder lagring av bilder, så har jeg oppretta en Dropbox-konto. Når jeg overfører bildene fra kameraet til nettbrettet OG har nettkontakt, overføres bildene automatisk til Dropbox. Dermed burde bildene være trygge i cyberspace hvis jeg skulle ha uflaks og noe skjer med brettet. Så er det også sånn at alle bildene jeg tar med mobiltelefonen automatisk overføres til Dropbox når mobilen har nettkontakt.

Jeg har brukt litt tid underveis på å organisere bildene i Dropbox etter dato, og dette har jeg ikke funnet noen annen måte å gjøre på enn fullstendig manuelt, - ett og ett bilde. Det går altså litt tid på blogg og bilder. Vet likevel at jeg har en stor bildejobb å gjøre når jeg kommer hjem. Redigering og laging av album...

Vel, så langt om blogg og bilder. Vi kom etterhvert fram til Tokyo stasjon og tok en drosje til hotellet. VI har jo etterhvert hatt ganske så mange drosjeturer, og de aller, aller fleste med  hyggelige sjåfører. Men, denne karen her viste seg å tilhøre det uhøflige slaget. For det første gjorde han ikke mine til å hjelpe til med bagasjen, bare satt i drosja si og lot oss bakse de store koffertene inn i bagasjerommet. Og adressen rista han på hodet av. Han skjønte ikke romerske bokstaver, sa han, når jeg viste ham adressen til hotellet. Heldigvis fant reisefølget mitt et visittkort fra hotellet, som vi hadde fått sist vi var i Tokyo. VI bor altså på samme sted nå, Villa Fontaine.

Dermed kunne han i alle fall lese adressen, men det gjorde ikke at han skjønte hvor han skulle. Det er en underlig ting dette med adresser i Japan. Ikke en gang drosjesjåfører vet å finne ut av adresser, og det selv om de har GPS. Helst bør du som pasasjer kunne hjelpe til med en forklaring. Vel, noen runder, en ekstra stopp og en forespørsel til en fyr på gata gjorde at sjåføren til slutt fant fram.

Sist vi var på hotellet bodde vi i første etasje. Nå ble vi plassert i 9. etasje. Dermed ingen nettkontakt på rommet, kun i lobbyen.

Vi gav oss ut på vandring for å finne et sted å spise middag. Endte opp på et lite spisested. I det vi kom inn døra, hørte jeg kelneren utbryte litt forferda på japansk "Daijobu kana...kotobaga...?" - Noe sånt som - "Går dette bra mon tro, . med språket..?". Jeg kunne ikke dy meg for å vente noen sekunder med å replissere og sa så på japansk at "daijobu". Det går helt fint!

Så kom menyen, da, - og det er jo litt værre, for lesekunnskapene mine er altså så som så. Men, vi fikk nå bestilt oss noe kylling og drikkevarer og var i grunn fornøyd med serveringen.

14.04 Takayama - 800 meter over havet

Ja, nå er vi altså skikkelig til fjells. Ryokan som vi bor på ligger på 800 meter over havet. Husverten kunne fortelle at her kan det bli ned i 10 minus og en meter snø om vinteren. Faktisk ligger det fortsatt igjen noen snøfonner. Byen Takayama ligger på 6-700 meter, også er det fjell i området som er på over 3200 meter. En ganske så naturskjønn del av Japan.

Vi spiste frokost kl 08 i dag, og fikk nok et herremåltid. Så viste det seg at husverten var så grei å skysse oss fram og tilbake til byen ikke bare en, men to ganger i løpet av dagen. Først dro vi altså ned på formiddagen for å være der hele dagen - og hadde avtale om å bli plukka opp igjen kl 17.

Været var nydelig, og det var fullt av folk. I følge husverten var det svært sjeldent med så godt vær på disse tider, som regel pleide det å regne. Denne matsurien, festivalen, er blant de mest kjente i Japan og drar masse folk. Så den vanlige befolkningen på 50.000 innbyggere blir til det mangedobbelte disse dagene.

Vi gikk rundt i byen og kunne se "garasjene" til de berømte "flåtene". Eller rettere sagt kjærrene med tårn på. Altså disse som dras rundt i gatene når det er festival. Selve flåtene var samla på en åpen plass i byen. Og her var det "show" med dokketeater og musikk fra toppen av dem.

Ikke lett å finne ledig sted på noen restaurant i sånt et folkehav, men vi klarte faktisk å dumpe inn på noe som nærmest så ut som en finere fransk restaurant. Vi så bare ett menneske der inne, - kokken var visst både serveringspersonale og oppvaskhjelp. Bestilte "set menu" og fikk blant annet smake det berømte kjøttet deres. Og for andre gang (i løpet av ca 40 måltider på restaurant på turen) fikk vi utdelt kniv og gaffel. VI har jo nå blitt så vant til å spise med pinner at det kjentes helt merkelig å skulle spise med kniv og gaffel.

I gatene gjorde handelsstanden seg klar til kveldens storinnrykk, - massevis av boder med alt fra spunnet sukker og kandiserte epler til risboller og salt kjeks.

Det som derimot glimret med sitt fravær var blomstrende sakura. Eller dvs - den er så vidt kommet igang. Ligger altså et par uker etter f. eks. Kanazawa, men vi er jo som sagt høyt til fjells, med senere vår.

Kl 17 bar det tilbake til ryokan til enda et fantastisk måltid. Så ble vi kjørt tilbake til byen for å oppleve festival-paraden, hvor de altså kjørte alle "flåtene" rundt i byen. I tillegg var det opptog, musikk og dans. To og to menn inne i en kostyme og med en maske som så ut som et slags fabeldyr - blanding av drage og løve? Veldig tett av folk på fortauene og ikke så lett å få tatt bilder.

Nok en gang henta husverten oss på avtalt sted, denne gangen med enda et par gjester i bilen. Et par jenter fra Island, faktisk. Opp i fjellet igen til vår siste natt på ryokan. Og siste natt før Tokyo.

Nå går vi inn i siste etappe av denne reisa. Tilbake til Tokyo blir litt som å begynne på hjemreisa....

13.04 Langt ut på landet i Takayama

Idag var det tid for eventyr...vi forlot det travle og urbane Kanazawa sånn ved lunsjtider og tok tog til Takayama, med ett togbytte underveis. Det var bare 6 minutter fra Kanazawa-toget kom til Toyama til toget til Takayama gikk videre. Litt "giri-giri", som japanerne sier. Knapt med tid.

Det KUNNE ha gått helt greit hvis bare informasjonen om heis og tilgang til perrong 1 (hvor toget vi skulle rekke gikk ifra) hadde vært litt bedre. Men, vi stressa litt med å finne riktig vei å gå for å komme oss til perrong 1. Endte med å halvløpe ned en trapp MED koffert, siden perrongmannen stod klar til å vinke toget avgårde.

Litt høy puls, altså, men vi kom oss om bord på rette tog og fant plassene våre. Vogna var helt påfallende full av utlendinger. Jeg så vel knapt japanere. Mange andre enn oss som skulle opp i fjelheimen på Matsuri (festival).

Toget kjørte gjennom et vakkert landskap, med snødekte fjell i horisonten. Etter hvert var det faktisk snøfonner langs husene vi passerte. Litt andre klimatiske forhold her, altså, enn de vi har møtt så langt. i følge værmeldingen skal det bli 0 grader i natt, så det er bra jeg ikke har sendt alt ulltøyet hjem til Norge. Vi fikk for øvrig litt assosiasjoner til Norge av å se på landskapet - og snøen.

Ute av toget kunne vi konstatere at vi hadde kommet til en by ned et yrende liv. En liten turistinformasjonsbu var det første som møtte oss når vi kom ut av stasjonsområdet. Vi tok med oss et kart,  handla litt i dagligvarebutikken og fant oss en drosje. Drosjesjåføren var veldig i tvil om han virkelig hadde forstått det  riktig hvor vi skulle, - om det var riktig ryokan (japansk stil overnatting) - dette som lå 12 km på utsiden av byen. Han syntes nok det hørtes for øde ut til å være sant. Men, etter å ha kikka på adressen nok en gang, konkluderte han med at vi virkelig skulle til denne øde plassen.

Ja, vi var helt klart var for sene med å bestille overnatting til Takayama, - akkurat som vi var med Kyoto. Når de har sin vårfestival her, skal jo "alle andre" hit også. Så, dette øde ryokan var alt vi klarte å finne på nett når vi satt hjemme i Norge og skulle bestille for over 3 måneder siden. Vi hadde rett og slett valget mellom å bo langt utenfor sentrum, eller ikke dra hit i det hele tatt.

Sjåføren kjørte avgårde, og ganske snart var vi langt utenfor folkeskikken, - oppover i dalen. Så ble vi sluppet av og meldte vår ankomst i gangen på overnattingsstedet med et "gomen kudasai". Ingen reaksjon i starten, men etterhvert dukka det opp noen folk,  mor og sønn, kunne det se ut som. Akkurat som på forrige ryokan, hadde de ikke helt fått med seg at vi hadde bestilt to rom, men det var visst ikke så mange andre gjester, så det gikk uansett greit.

Her består rommet av kun et soverom. Felles do og bad, - på forrige ryokan hadde vi eget do og en håndvask. Reisefølget mitt har fått det største rommet og hun har faktisk en "kotatsu" hos seg - et bord med en varmekilde under. Så ligger det pledd oppå   bordet, slik at en kan sitte rundt bordet med bena innunder pleddet. Oppå pleddet igjen ligger en plate, sånn at bordet kan brukes f eks til måltider.

Middagen skulle serveres kl 18, fikk vi beskjed om, og var ganske spente på hvordan den ville bli... Den ble servert på et rom nede og viste seg å bli helt fantastisk! Rå fisk, tempura (frityrstekte grønnsaker), misosuppe, grilla fisk, kjøtt og bønnespirer som ble kokt på bordet foran oss, scampi, bleksprut, den sedvanlige melkepuddingen, og faktisk jordbær til dessert.

Det virker som vi er de eneste gjestene her, og vi hadde badet for oss selv. Du verden, så varmt vannet i badekaret var!! Vi måtte rett og slett på ekte "utlendingvis"  feige ut ved å helle ut varmt vann og helle på kaldt vann. Følte meg gjennomvarm tvers gjennom etter noen minutter i det badekaret.

Bortsett fra bekken utenfor er det helt stille her. Ganske så deilig etter all lyden vi har vært "utsatt for" siden vi kom hit til landet.

Og til slutt i dag en liten smakebit fra informasjonsbrosjyren vi fikk utdelt da vi kom: "Please inform destinations tomorrow because you send it to the high mountain. The bath is the first floor left depths"

12.04 Strålende vær i Kanazawa

Vi har hatt varierende temperaturer på denne turen og er nå i en litt kjøligere del av landet. Men, været har vist fra sin beste side med strålende sol, og også ganske så varmt - i sola.

I dag brukte vi tida rundt i de gamle kvartalene for samuraier og geishaer. Det er mange gamle hus fra den tida her i Kanazawa - byen blir gjerne kalt for Little Kyoto. Men, i motsetning til Kyoto er det faktisk en ganske pen by, også det som finnes av moderne bebyggelse.

Med dagskort på bussen kom vi oss rundt. Og det ble også tid til litt shopping, blant annet i et par lakk-butikker. Så, nå har jeg fått med meg i kofferten en fin lakkvase - nok et minne fra turen.

Ellers var vi innom jernbanestasjonen og kjøpte billett til morgendagens togtur til Takayama. Nå er det nemlig slutt på vårt tre uker lange Rail Pass. Vi fant ut at det ikke var verdt å kjøpe pass for en uke til sammenligna med hva det ville koste for enkeltbilletter på de par togstrekningene vi har igjen.

To stopp til igjen på reisa nå, altså, når vi går inn i den siste uka i Japan. Først to netter i Takayama, så de siste fem nettene i Tokyo.

11.04 Budhisme på alvor i Eiheji og vakker park i Kanazawa

Vi kom såpass sent til Fukui i går at vi altså utsatte besøket i Budhisttempet i Eiheji til i dag. Begynte med å oppsøke turistinformasjonen og spørre om enkleste måte å komme seg dit på. Dama svarte høflig og tydelig og hadde fine kart og oversikt over busstider.

Da jeg fortalte at jeg hadde vokst opp der, gikk høfligheten over i stor begeistring, - artig å observere.

Sammen med noen få andre tok vi buss en halvtimes tid oppover i fjellheimen til dette templet som altså fungerer som et "levende" tempel i betydningen at det er et lærersete for munker og nonner. De viser det fram til publikum, men som det stod i de "Rules for visitors" som vi fikk utdelt så tas alle besøkende imot og forventes å oppføre seg som deltagere i relegiøs opplæring.

Vi ble først vist inn i et rom hvor en munk fortalte litt om templet (på japansk, så jeg fikk jo ikke med meg riktig alt, men ganske mye). Så kunne de besøkende gå rundt omkring iht visse regler. Ha på seg moderate klær, være stille, ikke ta på ting, ikke røke, ikke være berusa, ikke ta bilder av munker og nonner, gå med tøfler som vi måtte ta av når vi gikk på stråmatter.

Dette ble litt som på Ise - relegion på alvor, og ikke bare en turistattraksjon. Selsvagt likevel annerledes fordi dette er buhisme i motsetning til shintoismen på Ise. Mer verdenskjent relegion, ikke så mystisk som shintoismen, mye nedskrevet og i bunnen en filosofi, selv om japanerne selvsagt har sin versjon av det. Eller kanskje rettere sagt sine versjoner av det, for det er jo ulike retninger her også.

Vi gikk nedover gjennom shoppingområdet for å finne veien til bussen tilbake til Fukui. Henta bagasjen på hotellet og de bestilte drosje for oss, til togstasjonen. Sjåføren som kom ble kjempefornøyd når jeg snakka japansk. Han hadde bekymra seg da han hørte det var utlendinger han skulle kjøre. Men, så bra japansk som jeg snakka, kunne vi jo bare dra hvor som helst og klare oss bra, mente han. Enda mer artig syntes han det var når jeg kunne fortelle at jeg hadde vokst opp i Fukui.

Vi tok altså tog til Kanazawa hvor vi sjekka inn på nok et Toyoko-Inn-hotell, det tredje vi bor på. Det var litt igjen av ettermiddagen, så vi rakk en tur i det vakre Kenrokuen - en av japans mest berømte hager. Mamma og jeg var her på turen for drøye 20 år siden, men jeg huska parken helt annerledes. Ikke så rart siden det var i juli og derfor en helt annen blomstring enn nå.

Sakuraen står nå kjempeflott her i Kanazawa, og jeg er fornøyd med at min plan om å reise sammen med sakurablomstringen så til de grader har slått til.

10.04 Barndommens rike og sterke følelser

På morgenen i dag fikk jeg høre noe som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg. Den japanske dama som hadde jobba som evangelist sammen med mine foreldre ønska å formidle noe til meg. Det hun ønska var å be om unnskyldning. Unnskyldning fordi vi barna måtte ofre så mye, som hun sa, for at våre foreldre skulle kunne misjonere for japanerne.

Hun hadde observert hvordan vi gråt når vi måtte tilbake til internatskolen etter en helg hjemme, og hvor triste vi var når vi måtte reise fra foreldrene våre. Og hun håpa at det kunne gi noe trøst å vite hvor mye det hadde betydd for henne og andre japanere at misjonærene kom. Hvor takknemlige de var.

Jeg sa selvsagt til henne at det jo ikke var hennes ansvar og noe hun hadde skylda for. Dessuten kunne jeg berolige henne med at jeg elsker både Japan og japanere, og det tror jeg gjelder for de fleste av oss "barna" som vokste opp her. Det i midlertid mange sliter med er at vi ble bortsendt på internat og ikke fikk vokse opp hos våre foreldre. Men, det har ikke noe med japanrne som folk eller Japan som land å gjøre.

Etter denne lille og gripende samtalen var det tid for frokost og etter hvert farvel. Eller, dvs vi ble enige om å si "på gjensyn", for farvel liker vi ikke vi som har tatt litt for mye farvel i livet.

Ferden gikk videre nordover i dag - til mitt barndoms rike Fukui. Landskapet endra seg og ble mye mer fjell og daler, og noe av strekningen var ordentlig på landet. Det var rart å komme til togstasjonen, - et sted med mange gledestrålende møter når vi kom hjem fra skolen. Og et sted med mange triste farvel når vi skulle ta toget sørover til Kobe og skolen.

Jeg registrerte kjapt at folk rundt meg snakka Fukui-ben, altså dialekt, - og temmelig annerledes enn "riksmåls-japansk". Vi fant hotellet vårt Ace Inn Fukui - nok et av de veldig billige hotellene, men som vanlig rent og pent. Satte fra oss bagasjen og bestilte en drosje.

I Fukui bodde familien min i to omganger, i ca 70-72 og 78-80. Den første gangen vi bodde her gikk jeg på japansk barneskole, - Haruyama Shogakko. Og det var dit jeg ba sjåføren om å kjøre. Måtte jo forklare ham at jeg hadde gått der i min barndom, noe som selvsagt avstedkom stor interesse.

Som andre barndomssteder en kommer tilbake til, virka også dette stedet veldig mye mindre enn jeg huska det. Den enormt store skoleplassen var ikke så stor som den hadde vært inni mitt hode. Og skolebygningen var heller ikke så enorm som jeg huska den. Skolen var over for dagen, så det var bare noen få barn som lekte der, og vi tusla rundt og tok litt bilder.

Så gikk vi den veien jeg hadde hatt som skolevei - altså til der familien hadde bodd - Tawaramachi. Kunne vel dreie seg om en drøy km. Og jeg fant igjen huset eller rettere sagt stedet vi hadde bodd. Huset var veldig ombygd og hagen  var forsvunnet. Nabolaget så også ganske så annerledes ut, men jeg kjente meg likevel igjen.

Kveldens middag ble på et sted hvor de hovedsaklig grilla maten på spid. "Vår" serveringsdame  var av den typen som fullstendig mista munn og mæle og verken klarte å kommunisere på engelsk eller japansk. Ikke en gang de enkleste spørsmål av typen "Er dette kyllingkjøtt?" gikk gjennom. Mulig det var veldig skummelt å snakke med utlendinger eller at hun bare var fryktelig sjenert... Vel, vi fikk nå bestilt litt av hvert, uten alltid å vite helt hva vi hadde bestilt.

Jeg har kost meg i dag med å høre på den syngende dialekta de bruker på denne kanten av landet. Dette er jo mitt barndoms japansk. Det språket jeg beherska flytende den gang jeg gikk i 1. og 2. klasse på barneskolen. Den gang jeg ikke skjønte vistsen med å lære norsk og alltid slo over i japansk hvis jeg var sint eller opprømt. Og selvsagt drømte jeg på japansk.

Språket har virkelig kommet mer og er fram underveis i denne turen. er positivt overaska over hvor mye jeg faktisk husker.