20.04 Ordentlig søkstrening

Heldig er jeg som har treningskompis like i nærheten. Vi tok oss en tur på jordet i dag. Utrolig nok har vi fortsatt steder som ikke er pløyd. Min tanke var å sette ut i livet det vi lærte om søkstrening på Birgitta-kurset.

Jeg gjemte fire kamuflasjefargede dummier i noe kupert buskas, og så var det unghunden (som for øvrig fylte ett år i dag!) som fikk være først ute med å søke. Interessant å se hvor utrolig riktig den jobba, absolutt ingen tendens til å springe rundt. Hun bare søkte av området, nøye og effektivt. Og fant tre av fire.

Treningskompisen la dummyene ut igjen til Carmen, og det ble vår tur. Carmen starta opp med å rase rundt i terrenget, og fant (dessverre?) en dummy. Etter at hun prøvde på nytt å styrte av gårde, kalte jeg henne rett og slett hjem og fikk henne interessert i bakken ved føttene hennes. Flott å se at det faktisk gikk an å få henne til å sette ned tempoet. Hun gikk i gang med å søke ordentlig. Så forflytta jeg meg gjennom området, og hun fant de tre gjenværende.

For øvrig kom det et og annet pip fra Carmen i dag. Jeg tror hun opplever trening sammen med ”venninne” Wilma som konkurranse. Birgitta sa jo det i helgen at hun ikke trodde Carmen var stressa, Men, at hun har stor byttebevissthet. Og derfor slår konkurranseinstinktet til.

Neste ”post” på programmet var å befeste et par områder. Vi brukte to stolper langs grusveien over jordet til dette. Ettåringen fikk et par kast til den ene lyktestolpen, før jeg gikk over til bare å legge ut. Interessant å merke seg at på den første markeringen stod eieren på ”feil” side av veien, og da ble oppgaven for vanskelig pga det lille terrengskiftet. Det gikk utmerket bare ekvipasjen flytta seg til samme side av veien som apporten landa.

Også var det moro å se hvor mye unghunden fikk til, bare det ble lagt opp riktig. Vi bygde på øvelsen, og til slutt fikk hun først se en markering til den ene stolpen. Deretter ble hun sendt til den andre stolpen (der det var lagt ut på forhånd). Og til slutt til den stolpen hun hadde sett det ble kasta til. Innlagt litt ”forsikring” ved at de gikk fot litt nærmere de to stolpene, så fungerte dette helt perfekt. Og eieren var strålende fornøyd med at hunden fikk til så mye!

Carmen, da? Ja, hun fikk gå på mer skjulte i dag. Dvs den som ble lagt ut ved stolpen var jo for så vidt ikke veldig skjult, hun hadde jo sett at det ble kasta for unghunden.

På slutten av økta tok vi fram viltet - en and og en due. Ettåringen fikk først hente ved hver av stolpene (uten at hun hadde sett de bli lagt ut). Så var det Carmens tur å hente på et helt ukjent sted, - forbi en av stolpene. Dette viste seg å være litt vanskelig, siden hun hadde området ved stolpen friskt i minne. Så jeg kalte hjem, flytta med litt og prøvde på nytt.

Var ikke fornøyd med stoppkommandoen, så vi gjentok øvelsen, men på et nytt sted. Og da huska jeg endelig på hva vi terpa på i helgen. Sende hunden og løpe etter slik at en er mye nærmere i det en må begynne å blåse og dirigere.

Dermed fikk vi til flere stopp, høyre og venstre, og klarte som et team o få hjem viltet. Synes hun adlød signalene bra.

En superduper trening et par timers tid i det nærmeste nabolaget, uten å måtte kjøre bil langt av gårde - veldig bra!!

19.04 NLM-laget

Tid for trening med laget - i dag møttes vi i et spennende terreng med kupert eng/vegetasjon og en bekk med en kanal. Mulighet for vanntrening, altså.

Først en liten ”testrunde” med markeringer ute i den kuperte enga - det viste seg ble altfor vanskelig for hundene å markere, så vi skifta retning. Sendte altså hundene fra enga og mot et referansepunkt i overgangen eng/jorde. Dette var et par hauger og en gjerdestolpe. Dvs før vi gjorde det kasta vi noen over kanalen, som fikk ligge og vente litt.

I testrunden gikk det ikke noe bra med Carmen, men du verden så bra det gikk når vi fikk et referansepunkt å forholde oss til. Vi stod for øvrig like ved den nevnte kanalen da markeringene ble kasta.

Og etter to runder med markeringer var det tid for å sende hundene over kanalen (med ganske kaldt vann). Carmen lot seg greit sende over etter et par kommandoer, og kom samme vei tilbake. MEN, så gikk vi lenger unna, og da tok den lille kråka landeveien hjem - selv om det betydde at hun måtte løpe en ganske lang runde rundt. Og jeg stod rett og slett for langt unna, og terrenget var for ulendt til å løpe i - så jeg fikk ikke korrigert det.

Videre bevega vi oss ut på jordet og skulle sende hundene på skjulte, hvor de måtte løpe over det tidligere markeringsområdet. Da var jeg veldig fornøyd med dirigeringen av Carmen. Hun sakka nemlig farta og viste interesse for nedslagsfeltet fra forrige runde, men et kraftig ”nei”, med påfølgende ”ut” gjorde susen, og hun lokaliserte greit apporten.

Tid for en liten kaffepause i regnet. Og fikk tørka frøkna og lagt henne i posen sin, noe hun syntes var helt greit.

Så la vi ut to nye områder, det ene oppe ved et jakttårn, og ett som var enda lenger ut ift det nevnte tidligere markeringsområdet. Vi stod altså på linje og skifta på å sende forover og bakover. Det gikk veldig greit å sende Carmen begge veier.

Lurte litt på oppgaven ved jakttårnet. Hun hadde bare delvis fra en slumre-posisjon i sekken sin observert at det ble lagt ut noe der. Og jeg lot henne løse oppgaven fritt på første utsending. Bare sendte henne rett fram og hun lokaliserte apporten. På den neste blåste jeg stopp (tipper hun var 80 meter unna eller noe sånt). Hun stoppa finfint, og det var jeg veldig fornøyd med. Hun hadde jo da allerede vært der én gang og var utmerket godt klar over at det var apporter der ute. Nærsøk og funn.

Rundt halv ni var vi alle fornøyd med dagens økt, og tok kvelden. En veldig fin trening, hvor hundene lyktes med til dels vanskelige oppgaver, fordi de ble lagt opp på en riktig måte.

18.04 Generalprøve

Gjengen som skal til Danmark på jaktprøve samla oss til en generalprøve på Bogstad i dag.

Været viste seg ikke akkurat fra sin beste side, og jammen var jeg glad jeg hadde med sekken til Carmen. Så kunne hun få krølle seg sammen og få igjen varmen mellom ”slaga”.

Vi gjennomførte et opplegg med to hunder fram ”til prøve” ad gangen. Carmen var i par med Spike.

Vi starta med en enkeltmarkering, - den lokaliserte Carmen ganske kjapt. Deretter fulgte en dirigeringsøvelse som var helt skjult, og også uten skudd. Fuglen lå på andre siden av en liten vik - hunden måtte altså svømme over. Dette viste seg å være litt vanskelig for flere - de hadde ikke så lyst til å gå i vannet.

Jeg forventa at Carmen også skulle være litt tvilende til å gå ut i vannet, men nei, da! Hun lot seg dirigere rett ut i den gjørmete vannvegetasjonen og videre ut i vannet. Bare en liten antydning til nøling på bredden, også la hun på svøm - i en litt feil retning. Jeg fikk ”snudd” henne der ute på vannet, og dirigerte henne til venstre inn på bredden. Må innrømme at jeg lurer litt på om vi hadde flaks. Eller om hun virkelig er så retningslydig at hun adlyder ”venstre” mens hun svømmer. Det så i hvert fall veldig elegant ut! Og på land lokaliserte hun viltet uten min hjelp. Hun tok en litt annen vei hjem.

Deretter fulgte en dobbeltmarkering. Jeg bestemte at hun skulle ta den først kasta først, men ble etterpå minnet på at i Danmark er det vanlig å få velge rekkefølge på apportene selv. Selvsagt brukte jeg ikke fløyta - hun fikk klare markeringene på egen hånd.

Til slutt var det felt på hogstfelt med kaniner, duer, sortender og vanlige ender. Carmen klarte seg vel rimelig greit, men hun har jo altfor mye spring i bena, så det gjelder å komme i gang med den type søkstrening som vi lærte i helgen.

Ellers er det det å si at viltbehandlingen hennes i dag var suveren. Mykt og fint grep, fine avleveringer, mindre stress og mer respekt, kanskje, enn jeg har sett i det siste. Noe viktig skjedde med relasjonen vår i helgen, det er helt klart.

Har en god følelse innfor de kommende prøvene i Danmark. Den lille hunden min KAN jo en hel del - godt grunntrent, i følge Birgitta. Og når relasjonen kommer på plass, så er det altså masse vi får til i fellesskap.

17.04 Fellestrening med markering

Jammen er det fortsatt kaldt! I natt hadde det til og med snødd littegrann!

Vi dro av gårde på klubbens fellestrening i kveld etter den sedvanlige sykkelturen.

Etter litt jaktlydighet i skogen, ble det markeringer. En ganske stille og rolig trening, uten så mange oppgaver for Carmen. Men, det ble tid til litt prating, blant annet med en av kursdeltagerne fra gårsdagen, som altså dukket opp på fellestrening.

16.04 Valpekurs

Carmen hadde fri i dag, etter helgens strabaser. Men, hun fikk være med når vi fra jaktkomiteen skulle ha demonstrasjon av retrieverjakt på klubbens valpekurs.

Vi hadde ført litt teori inne, hvor jeg snakka om terskelverdier, motivasjon, sinnsstemning, funksjoner og momenter i apporteringen. Og da lå Carmen i en krøll og sov på teppet sitt - selve bildet på den avslappa retrieveren!

Så gikk vi ut en halvtimes tid, og Solveig demonstrerte noen øvelser med sin hund. Fire retrievereiere var det på kurset. Får håpe på at noen av dem synes dette med retrieverjakt virker spennende, og har lyst til å møte opp på jakttrening.

14. - 15.04 Jaktkurs med Birgitta Staflund-Wiberg

Noen av bildetneer tatt av Ann Kristin og noen av undertegnede.

Tenk at det allerede har gått et år siden sist Carmen og jeg var på kurs med Birgitta! Forrige gang vi var på et nybegynnerkurs hos henne, og Carmen var flink og grei. Men, jammen lærte vi mye mer denne gangen hvor både Carmen og jeg starta med å gjøre mange feil.

Denne gangen hadde vi fått til et Åpen klasse kurs, hvor kun én av hundene hadde premiering i EK og så godt som alle hadde debutert i AK. Til sammen var vi åtte ekvipasjer; - 3 Golden, 3 Labradorer og 2 Flatter.

Dette kurset var en skikkelig ”eye-opener” for meg som har en forsiktig hund med et visst "skuespiller-talent". Kult å se hva som skjedde når den tobente ble tydelig ovenfor hunden. Tenk, - da kunne hun jo alle jaktøvelsene så bra som bare det! Ikke tok hun noen kenguruhopp, heller.

Nå som jeg har satt meg ned for å skrive i bloggen er hodet veldig fullt av tanker som må ned. Og planer for treningen framover. I morgen skal Carmen få fri. Men, så - fra tirsdag.........

Jeg forsøker å sortere det jeg skriver/det Birgitta sa i det vi tok opp som handla om relasjonen til hunden, de enkelte momenter vi trenger å trene på og diskusjonen rundt dem, og så de faktiske ”øvelsene” vi gjennomførte i løpet av helgen.

Relasjon og generelt om trening
Det er viktig å ha en sånn relasjon til hunden at den ønsker å gjøre noe for oss. Og vi må jobbe med å finne årsaker til at den f eks ikke stopper på signal. Har den ikke forstått oppgaven eller skiter den i å høre på oss på tross av at den forstår…?

En må unngå å få konflikter med hundens egne apporteringsegenskaper. Særlig viktig i innlæring - å jobbe MED og ikke MOT hundens egenskaper. Noe som f. eks. betyr at stopptrening med en valp foregår helt uten apportering.

Oppdragelse er noe annet enn (jakt)trening. Atferden til hunden er det viktig å ta tak i i hverdagen - altså når man driver oppdragelse. Det blir lite konstruktivt å utsette oppdragelsen til en er på jakttrening. Respekt for føreren må en jobbe med utenom apporteringssituasjonen.

Videre kan det være fort gjort å ”overhandle” hunden; - noe som er egnet til å ta fra hunden selvtillit.

Markeringer
Så lenge hunden bare tar feil på dybden, og jobber fint, må en unngå å gripe inn (på trening, vel og merke, - på en A-prøve blir det jo noe annet). Avviker hunden mye i sideretningen, derimot, må en gripe inn. Har en i utgangspunktet kun en enkeltmarkering er det greit å kalle hunden hjem og prøve på nytt. Har en to markeringer, slik at hunden har alternativer, er det greit å fullføre dirigeringen.

Lyd
Nulltoleranse for lyd betyr at vi korrigerer uavhengig av setting. Altså ikke bare når vi står på linja på en trening, men også hjemme i stua hvor hunden ytrer utålmodighet over et eller annet.

MEN, - lyden er jo bare sluttproduktet av noe som starter før det kommer lyd. Birgitta sammenligna med det med en kjele med pasta på ovnen. Griper vi ikke inn når dampen står og det bobler høylydt i kjelen, så koker det over. Det gjelder altså å gjenkjenne tegnene på at hunden er i ferd med å ”koke over”, og gripe inn FØR lyden kommer.

Stopp
Stoppsignal er noe hunden må hjernevaskes på. Lurt å bruke det i hverdagen kombinert med hopp og lek.

Markering
Markering er kun når hunden får gå med én gang. Så fort noe annet har skjedd i mellomtiden er det en ”memory”. Og da skal en ikke gamble med å satse på at hunden husker, men bestemme i hvilken retning hunden skal gå.

Markering er at hunden går rett til ønsket område for så å søke, - det er ikke å ”spikre” nedslaget. Hvis vi trener i et terreng hvor vi virkelig hadde trengt en jakthund, er jo ikke nedslagsfeltet så oversiktelig at det er lett for hunden å spikre markeringen. På et åpent jorde kunne vi jo ha henta apporten selv….!

Her er det bra å ha en apportkaster. Da har ikke hunden mulighet til å ”jukse” ved å ta sikte på kasteren. Ikke kan de følge spor der ute heller. De må rett og slett lære seg å konsentrere seg og følge med og markere for å ha en sjanse til å finne apporten.

Hvis hunden søker ukonsentrert der ute, kaller en hjem, og lar heller en annen hund hente denne. Så kan hunden få en ny sjanse til å markere. De skjerper seg gjerne når de skjønner det er konkurranse. Så markerer de kanskje bedre på forsøk nummer 2.

Dirigering
Hva når en står ute på et åpent jorde og får vite at apporten ligger inni skogholtet der et sted…. Hvordan fortelle hunden fra fot at den skal søke inni skogen. Der bruker Birgitta en ”terrengskifte-kommando” - Get over! Det kan en også bruke ved hinder eller om hunden skal i/over vann.

Jeg husker jo at Roger Philips snakka om dette på kurset i fjor våres.

Bedre å minske avstanden hvis det ikke funker, enn å blåse diverse ganger i fløyta. Så kan en også være flink til å følge etter hunden når den er sendt, slik at en kommer ut i området, får kortere avstand til sin hund, og lettere kan ”nå gjennom”, evt korrigere. Det gjelder altså å ikke bli stående på samme flekken, men ta beina fatt, og komme atskillig nærmere hunden før en blåser.

Ellers ble vi anbefalt å la være å bruke nei-apporter. Nei er en streng kommando, og noen hunder kan oppfatte at da skal de ikke hente denne apporten i det hele tatt.

Når det gjelder sidedirigeringer, så skal det ikke være nødvendig å sende hunden så langt til siden, - da har den jo kommet helt feil ift retningen den skal sendes i. Bedre å skrå hunden bakover enn å dirigere den vinkelrett. I det sistnevnte tilfellet må det nemlig veldig mange kommandoer til….

Ut-trening kan en gjøre ved å legge igjen flere apporter på et område. Sende ut hunden, ta imot den. Kommandere sitt og bli og bevege seg enda lenger unna området, og fortsette videre på denne måten.

Så kan en øke vanskeligheten ved å sende ut hunden og blåse stopp. Og ha en medhjelper der ute som kaster én eller flere dummyer til siden for hunden. For så å kommandere hunden ut.

Det er mye vanskeligere å lære en hund ut enn sidedirigering, så vi bør bruke mye tid på utsignalet. Ellers er det viktig å tenke på å ”reparere linja”, altså at en skifter mellom å sende hunden rett ut eller å stoppe den underveis.

Ellers har vi vel lett for å slurve med dirigeringstrening i skogen. Nei, i SKOG - der trener vi jo bare søk, for der er det så vanskelig å markere, både for hunden og for oss. Og når vi da i tillegg har trent søk av typen - løp rundt alt du kan på et stort område i skogen…… Ikke så rart, da, kanskje, at hundene så fort slo over i et søk når de kom inn i skogen. Og at det søket de gjorde var veldig mye spring i bena…

Her er det et tips å trene firkanten i skogen, med at to av hjørnene er på enga og to i skogen. Så får en trening på terrengskifte i dirigeringen.

Søk
En stor pollett som trillet ned hos meg i helgen var dette med søk og søkstrening. Jeg må si meg enig i det som en av de andre kursdeltagerne sa - en er jo litt redd for å trene søk (ja, rent bortsett fra såkalt nærsøk, da…) fordi en ofte erfarer at hunden bare raser rundt i terrenget…

Den fasiten jeg sitter igjen med etter helgen er at søk, enten en kaller det nærsøk eller annet søk, ikke handler om størrelsen på området, men om hundens søksmønster!! Faktisk handler det heller ikke om å finne en apport! Søkssignalet betyr å lete/søke, ikke nødvendigvis apportere. Er det ikke noe å finne får en stoppe hunden, sende den videre for å søke på et nytt sted. Hunden må lære å være kjempenøye og ikke lære å løpe rundt omkring.

Antagelig er det den tradisjonelle ”søksøvelsen” på våre B-prøver som forvirrer oss litt. Da er det snakk om et stort område, store dummyer/vilt, og vi får ikke lov å forlate vår henviste plass. Nei, vi må stå på avstand og se at hunden løper rundt i terrenget. Og sånn foregår det jo IKKE på et ettersøk etter en jakt. Da går man selvsagt rundt sammen med sin hund! Visstnok er det tanker om å endre på dagens B-prøve søk for å få det mer ”jaktlig”.

Men, så er det hva vi gjør på trening. Og på trening må det jo være om å gjøre å lære sin hund hvordan den skal søke. Noe av fasiten er å bli med hunden ut, lære den å søke til høyre og venstre (litt som en rundering). Videre bruke noen få og små dummyer med lite synlige farger, og ikke minst: Få en av treningskompisene til å gjemme dem, sånn at en som fører selv ikke aner hvor de er. Da kan man nemlig ikke få styrt hunden. Og en blir nødt til å holde rede på hvor en har søkt av og hvor en ikke har søkt av. Også må en huske på at alle apportene jo faktisk kan ligge i samme område…. Dessuten viktig å bruke terreng som ikke er lettsprunget, altså heller terreng som er vanskelig å bevege seg i. Det er jo da vi trenger hund! Ellers kunne vi gått og funnet fuglen selv!

For øvrig var ikke Birgitta redd for dødvitringer, - det gjorde ingen ting at apportene ble liggende på forskjellige steder for hver gang en la ut søket.

Hundene lærer aller best av selv å finne fram til en måte å løse problemet på. Ved at de erfarer ikke å finne noe ved å rase rundt, synker tempoet naturlig. Ved å erfare at de må slå på nesa og virkelig lete, er det sannsynlig at de vil gå fram på samme måte neste gang.

På et ettersøk skal hunden jobbe i sakte fart, i motsetning til på en dirigering på en skadet fugl, der hunden skal jobbe kjempefort.

Når en trener søk kan en vitre inn et lite område ved å ”strø” med duefjær, sprette en tennisball og gjerne også skyte, sånn at det blir kruttlukt.

Birgitta nevnte i forhold til bytteproblematikk, at det var sjelden en hund bytta hvis den virkelig hadde måttet lete etter apporten. Det var heller noe som viste seg hvis apportene var for lette.

Så var det dette med bruk av søkssignal - skal en blåse hele tiden? Her mente Birgitta NEI! Det blir et voldsomt mas på hunden; - omtrent som sjefen til en bibliotekar skulle stille seg opp ved vedkommende og repetere ”lån ut bøker, lån ut bøker, lån ut bøker, lån ut bøker, lån ut bøker, lån ut bøker osv osv”! Til å bli gal av for en stakkars hund, med andre ord. Blåse nærsøk for å sette hunden i gang, og så holde kjeft. Heller gripe inn med stopp og sidetegn hvis hunden avviker fra området.

Ift ettersøk bruker en ikke nærsøkssignal. Men, det er nødvendig å holde hunden ganske nærme for å ha oversikten. En kan jo ikke vite hvor hunden har funnet vilt, hvis den finner noe på lang avstand fra oss.

Det vi gjorde på lørdag
Vi begynte med en individuell søksøvelse hvor en av kursdeltagerne la ut tre mørkegrønne dummyer for en av de andre. Innenfor et visst område riktignok, men altså ukjent for hundeføreren hvor apportene lå. Så ble det skutt et skudd inn i området, og hunden ble sendt.

Dette viste seg å være en vanskelig øvelse for mange av hundene våre. Den som kom fra det med æren i behold var Blodsporchampionen vi hadde med oss. Den var nemlig trent på å bruke nesa nøye og i sakte fart.

Carmen gjorde som flere andre - raste rundt i terrenget i stor fart i starten, og fikk noe lavere tempo underveis. Hun strevde med å finne noen, og fant til slutt en dummy etter at Birgitta hadde lagt ut en tennisball (siden Carmen tross alt etter hvert søkte fint i en periode, ønska vi jo å belønne det).

Etter lunsj var sannhetens time kommet ift å teste ut hvordan hundene lå an hva gjaldt markeringsevne og dirigerbarhet. Birgitta gikk langs kanten av enga, slapp diskret en dummy bak seg, gikk videre, kasta en dummy framover, og skjøt bakover mot dirigeringen. Så skulle altså hunden først sendes på dirigeringen, og så markeringen.

Jeg begynte med å kløne det skikkelig til, siden jeg helt glemte å vente på skuddet på dirigeringen. Det ble mye surr, og vi fikk vel vist instruktøren at dirigerbarheten til Carmen var ”så der”, og at Carmen ikke så ut til å respektere meg i noen særlig grad.

Dagens siste øvelse gikk på sidedirigering. Birgitta hadde gjemt noen dummyer i det visne gresset i kanten mellom eng og skog. Så gikk man fram med hunden, satte den med ryggen mot skogen, kasta en dummy til hver side og sendte den til høyre (i den retningen de nedgravde lå). Hunden ble plassert der på nytt, dummy kasta til venstre og hunden sendt til høyre.

Til slutt ble det kasta over hodet på hunden, og den skulle fortsatt gå til høyre.

Dette klarte Carmen greit. Vi har jo trent på noe av det samme.

Det vi gjorde på søndag
Vi var to og to hunder på linja og det ble skutt med apportkaster inn i skogen. Vanskelige enkeltmarkeringer, altså.

Carmen hadde vel en grei markering. Men, når jeg skulle gripe inn og styre henne ble det ikke fullt så greit.

I runde nummer to ble det skutt to stk, og Birgitta bestemte hvem som skulle hente hvilken dummy. Denne doble øvelsen ble en blanding av markerings- og dirigeringstrening. Carmen viste nok en gang ulydighet.

Deretter gikk vi alle ut og gjemte hver vår apport langs kante av enga. Denne skulle vi huske og instruere en av de andre kursdeltagerne, på en senere dirigering. Vi hadde en runde med både markeringer og dirigeringer.

Pga ulydigheten måtte Carmen og jeg ta en liten alvorsprat. Veldig greit å ha en erfaren instruktør, med både god kompetanse på å lese hund og folk, og kunne få veiledning på håndtering av Carmen. Denne myke ”prinsessen” av en hund, som samtidig har funnet ut hvordan hun skal unnslippe å måtte gjøre som jeg sier. Da kan hun jo bare late som hun dør av skrekk, så tør jeg ikke drive gjennom det jeg har bedt henne om.

Vel, etter alvorspraten skjedde noe som aldri har skjedd før, så lenge jeg har hatt Carmen. Hun skulle altså ut på en dirigering, hvor to hunder hadde vært før henne uten funn. Og hun var i utgangspunktet temmelig lav og lite energisk. Dermed ville hun jo ikke ut i terrenget. Hun prøvde seg med gamle takter, kom krypende bort til bena mine og ba så pent om å få slippe.

Ikke snakk om, sa jeg, du skal løpe ut i den skogen. Du skal, du skal, DU SKAL!!! Jeg bare fulgte etter henne og kommanderte henne ut, og jammen liksom oppgav hun ”stakkars meg-faktene” (og DET har altså ikke skjedd før) og spant ut i terrenget. Riktignok måtte hun ha litt hjelp der ute, men hun gikk altså ut og søkte. Hurra!

Så skulle hun sendes på den som en av de andre kursdeltagerne hadde lagt ut på andre siden av jordet. Skal si hun gikk spikrakt i den retningen jeg pekte, stoppa suverent og var styrbar som bare det.

Skikkelig moro å se hva for slags endring som kom etter at jeg ble tydelig for henne.

Helt til slutt tok vi en liten runde med Walk up, hvor samtlige hunder lyktes i å få inn sine markeringer.

Vi fikk også tid til litt prat på slutten. Blant annet om trening av den såkalte firkanten.

----------------------------
Her er forklaringen jeg skrev på bloggen i fjor om firkanten:

Man lager seg en firkant og tråkker spor. Setter evt. pinner i hvert hjørne - NB! IKKE hvite ”lysende” gjerdestolper, men bruke noe hunden ikke ser, f. eks. i grønt eller rødt. Og denne firkanten må legges på forskjellig sted og i forskjellig terreng, gjerne med terrengskifte midt i firkanten, f. eks. halve på jordet og halve i skogen. Vanskelighetsgraden på terrenget må en øke etter hvert.

Trinn 1) Synlig apport på spor. En starter i et hjørne og legger ned en dummy så hunden ser, går fot med hunden til neste hjørne og sender hunden tilbake. Slik fortsetter en til en har gått hele runden rundt.

Trinn 2) Usynlig apport på spor. Her bruker en tennisballer som en diskret slipper bak seg. Nå kommer ”kvitteringen” på om hunden har skjønt ut-tegnet.

Trinn 3) Synlig apport av spor. Etter å ha gått runden rundt og lagt ned dummy, går en inn i midten og sender mot hjørnene.

Trinn 4) Usynlig apport av spor. En legger altså ut uten at hunden ser, og sender fra midten. For øvrig fikk vi det tipset at vi kunne legge tennisballer i te for å få de til å lyse mindre opp, og altså bli mindre synlige for hunden.
-----------------------------------------------

Det som er viktig å huske på med firkanten er å øke vanskelighetsgraden. Først kan en kanskje bruke et åpent jorde, og korte avstander, Men, så må en få inn terrengskifte i firkanten, og øke avstandene. Birgitta fortalte at hun la inn både ett og to terrengskifter og avstander opptil 300 meter før hun gikk fra trinn 1 til trinn 2.

------------------

Dermed var et fantastisk kurs over. Jeg har vel sjelden eller aldri lært så mye om meg selv og hunden min som på dette kurset. Viktig lærdom å ta med seg videre i treningen. Jeg fikk beskjed om at Carmen er godt grunntrent - hun kan signaler og kommandoer. Men, relasjonen mellom Carmen og meg trenger å bedres.

Jeg tenker at Carmen må få mer tillit til og respekt for meg. Og at jeg må jobbe med ikke å bli ”satt ut” når hun svarer med ”stakkars meg”.

13.04 Carmen er ett år!

Ja, det er helt utrolig, men den sorte prinsessen har altså rukket å bli 3 år! Så utrolig fort som tiden har gått. (Bildet er tatt av Kari Hansen for 2 år siden.)

Jeg hører ikke til dem som gjør masse ut av at hunden har bursdag i form av spesiell mat eller bekledning til hunden, gaver eller spesialkomponert ”kake”.

Det jeg derimot synes er bra å bruke en slik hundebursdag til er å reflektere litt ekstra over hvor Carmen befinner seg modningsmessig.

Ellers ble det både trim og trening i dag også. Sykkeltur først, og så en liten tur på jordet. Utrolig nok har de nemlig fortsatt ikke pløyd det nærmeste treningsområdet mitt.

Planen for kveldens trening var å avstemme lydigheten litt innfor helgens kurs. Dermed ble det små kontrollerte dirigeringsøvelser på Carmen. Terping på høyre og venstre på flate kjedelige jordet etter at det hadde blitt kasta en bak henne ned en spennende skråning.

Hun bestod testen - var veldig flink til å motstå fristelsen bak henne, og gjorde som jeg sa med høyre og venstre.