10.05 Dag 2 på Birgitta-kurs: Unghunder og elitehunder

Hva gjør en når en hund søker videre med apport i munnen? Lar vi være å korrigere, er vi passive, så oppfatter hunden at vi aksepterer atferden, og vil repetere atferden. Sånn er det i hundeflokken og med tispa med sine valper. Ignorering er å akseptere.

Vi tobente har mye å lære av hundeflokken på å reagere kontant og være ferdig med det. Ikke forbli sinte. Ignorering ev feil atferd har ingenting for seg ovenfor en hund. Heller ikke aggresjon og skuffelse.

Generelt med trening - ikke trene inn ritualer som ikke kan anvendes i en praktisk jaktsituasjon. I en praktisk situasjon har en det travelt, kan ikke bruke all verden av tid på å stille opp hunden, få den til å sitte der ute, se i den retningen vi peker før den sendes osv… Alt dette blir for teknisk. Fjerne unødvendige kommandoer.

Forvente øyekontakt og riktig holdning hos hunden, og så sende raskt videre.

Hun trener også side- og utdirigering, én ting av gangen. Først høyre en uke, så venstre en uke osv. Så sette ting sammen. Ikke trene med flere ting som har hendt før hunden virkelig kan dette, og det er gjennomarbeida.

Etter hvert kan man sette hunden i bilen og legge ut en skjult til siden. Hente hunden, sette den ned, kaste et par til den andre siden. La den hente den ene den så, for så å sende på den skjulte til den andre siden. Da får en svar på om dette sitter. Hvis ikke, gå tilbake i treningen.

Kvalitetssikring!! Har hunden forstått signalet hvis det hender noe annet..? Ta et skritt tilbake og legge til et forstyrrende moment til grunnøvelsen.

Kan trene langs et naturlig hinder, f. eks et gjerde, for å få rette linjer.

Litt om stoppsignal. B trener stoppsignal uavhengig av apportering lenge, til hunden kan stoppe fint på lang avstand. Vil for all del ikke få en treg hund, fordi den forventer et stopp på vei ut til oppgaven.

Under innlæring med valper trener hun IKKE med tennisball, bare belønning med ros og kos. Først ved fot, så på lenger avstand.

Kan hunden stoppe på 10 meter, så kan den stoppe på 100. Hunder som ikke stopper på litt lenger avstand har nok en lat fører, som ikke gidder å løpe ut i terrenget og “ta” dem. Hvor strengt en må korrigere, kommer selvsagt an på hunden.

Når så stoppsignalet skal tas ut i settingen, kan en ha en medhjelper og legge ut 5-6 apporter i et område. Så kan en bruke de innlærte “back” og “ut” til området. Så få medhjelper til å kaste forstyrrelse - og sende hunden ut og stopp. Så vider ut til området. Og dette er ikke det vanskeligste for hunden. Det vanskelige kommer neste gang når hunden skal sendes fra fot og nok en gang ut til området, og altså ikke hente markeringen.

Ny utsending, stopp og denne gangen til siden. Aldri hente forstyrrelsen fra fot. Først når hunden har “sluppet” forstyrrelsen, kan den få hente den. Men, altså som en sidedirigering.

Hele tiden flere rette utsendinger enn stopper underveis.

Man ønsker seg ikke en treg hund, men en hund som viser stor glede ved å apportere og hvor apporteringen er selvbelønnende.

Hvordan var så våre unghunder….. de jakta jo ikke… B fortalte at med sine unghunder lot hun de løpe løs, og skjøt gjerne med apportkaster når hundene var på avstand og lot de knallapportere. MEN, ikke fra fot! De ble fantastiske markører, og veldig oppmerksomme på at det kunne skje noe der ute. Gode på å følge opp vitring og søke, jobbe selvstendig,

Vi har vært altfor forsiktige, med mye dressur. Manglende jaging - konsekvens av for mye kontroll. For at det skal være noen vits i å kontrollere, må det være noe å kontrollere. En må ikke ha tatt livet av hundens initiativ og selvstendighet.

Det selvstendige søket finner en i alle momenter i en jaktprøve, inkludert markeringene.

På en jakt er en dirigering alltid noe som gjøres i fm et skadeskutt vilt. Det betyr at man bare kan sende hunden til nedslagsplassen, og derfra må den jobbe selvstendig. En dirigering medfører også et stykke selvstendig arbeid på slutten.

En kan bruke en medhjelper til å kaste dummy som hunden ser, vende bort hunden, så drar medhjelperen dummyen med en snor 50-60 meter bortover. En snur seg og sender hunden til nedslagsplassen. Så stopper en hunden, blåser søk og lar den utrede og følge ferten.

Hundens hjerne og nese skal brukes, den skal ikke springe seg til eller dirigeres til en oppgave hvor den bør være selvstendig og søke. La hunden jobbe selvstendig på en markering lenge, og så lenge den jobber er det greit. Hvis den driver med noe annet må en kalle den hjem og gjøre det om igjen.

Hunden skal ikke spikre markeringer, den skal markere et område, og så bruke vinden. Et markeringssøk er ok!

B-prøver kan ofte være helt “feil” ift en virkelig jaktsituasjon.

Skille på markerings og dirigeringskommando, mente B. En markering er bare det som er direkte. Hm,.. Den evige diskusjonen, og motsatt av det jeg har lært på kurs hos Gjøtterud. Med Carmen har jeg jo prøvd begge deler.

Men, det er ikke tvil om at i den fasen Petra er nå, så er hun altfor lite fokusert utover og for mye på meg.

Den første markeringen nølte Petra på. Jeg prøvde meg fram med å bruke hennes “vær så god” - kommando “Pet” på nr to og da gikk det bra. Snudde igjen ryggen til på opptaket og da gikk det bedre. Men, så ble det litt surr etter avlevering, så da må jeg få henne hunder kontroll.

Til slutt fikk hundene en dobbeltmarkering. Da var det åpenbart at Petra var så sliten, at det ikke var noe vits i å la henne gjøre noe mer, så hun fikk gå i bilen.

Vi bør trene markering uten at de ser nedslaget. Men, se en høy bue. De skal ikke springe, men jakte.

Hundens avknapp= lederskap/relasjonen mellom hunden og føreren. Lyd har med frustrasjon å gjøre, og ikke kraft eller jaktlyst.

Kobbel på betyr ikke din tur. Kobbel av betyr vær obs.

Barn og unghunder skal være glade, ikke roboter. Om relasjonen er bra, behøver en ikke være så streng. Ikke gjøre en øvelse av alle ting. Ikke ha bare forbud. Tenk på hva slags sjefer en har trives med i arbeidslivet.

...

 

Etter lunsj var det tid for elitehundene. Vi begynte med en test på hundens dirigerbarhet. Det var kasta ut en dummy skjult på en øy i elva. Vi gikk fot med hunden langs stien, passerte elva/øya på venstre hånd og fortsatte et stykke før vi kasta ut en dummy.

Så var det å gå fot tilbake, sende hunden, stoppe og dirigere til venstre over vannet.

Carmen stoppa fint, men ville fortsette ut istedenfor å gå til venstre. Jeg prøvde en gang til med avstanddirigering, men når hun ikke hørte brølte jeg og løp ut til henne. Stilte henne opp og pekte ut på vannet før hun fikk sitt og bli og jeg igjen gikk tilbake til stamplass og dirigerte henne over. Da klarte hun seg fint.

Tilbake i gruppa så de andre himmelfalne på meg og lurte på om jeg hadde splitta personlighet. For, i motsetning til når jeg førte Petra, framstod jeg nå plutselig som en sikker hundefører med kontroll på situasjonen.

He-he! Dette var litt av en a-ha-opplevelse. Jeg har jo liksom tenkt at Carmen med sin personlighet er vanskeligere å føre for meg enn trygge Petra. MEN, med Carmen har jeg jo vært gjennom mye og vi har funnet team-følelsen sammen. Jeg kjenner henne godt nok til å vite litt om hva jeg kan forlange.

Også er det jo helt utrolig at jeg ikke har klart å overføre kunnskapen om at det må en trygg fører til, også med Petra. Hun har jo hatt tilnavn som “Lillegull” og “Rampegullet” - jo da, det blir for mye dill - med et sånt syn på hunden.

I sin tid opphørte Carmen å være “prinsessen”. Og herved er også “lillegull” “død”! Heretter er det “Petra jakthund” som gjelder!

Videre ble det kasta ut en dummy til hver hund over elva. Så gikk vi over et gjerde (det var plass for hunden å smyge seg under) og langt opp i hogstfeltet og stilte oss på linje. Det ble kasta en markering langt ute som hund nummer 1 skulle hente. Så ble hund nummer 2 sendt på dirigering ned til elva, osv. Sånn at alle fikk hver sin markering og hver sin dirigering.

B understreka at en ikke vil få så vanskelig dirigering på en B-prøve. Men, vi må trene vanskeligere enn det vi får på prøve. Så blir det lett når vi skal på prøve!

Carmen måtte styres en del for å hente markeringen. Men, på dirigeringen var hun kjempeflink. Jeg kommanderte “over” tre ganger.

Før vi gikk ned fra hogstfeltet igjen ble det kasta ut en dummy til hver hund der oppe.

Nede ved elva igjen ble det kasta ut dummyer i to områder - et i buskas og ett over elva. Så skulle vi sende hunden til et “stopp-punkt” og derfra videre ut til buskaset eller til høyre over elva.

Carmens ut-oppgave gikk greit, men når hun skulle over elva ble det “øy-hopping” av det hele. Det var nemlig flere øyer i elva og hun var stadig på feil øy ift dummyen, så det ble en del handling.

Vi gikk tilbake til skogkanten før hogstfeltet og det ble skutt og kasta ca 45 grader ift retningen på hogstfeltet. Så skulle altså hunden sendes opp i hogstfeltet. Markeringen skulle ikke hentes. Dette klarte Carmen greit.

Vi ble minna på at det er bra om hunden gjør feil, så får vi en anledning til å fortelle den hva vi vil den skal gjøre. Og vi må bli flinkere til å bruke skudd på treningene våre, sånn at dette blir helt dagligdags.

Til slutt skulle hundene få en lett enkeltmarkering opp i samme område som vi hadde vært tidligere (forbi søksfeltet til unghundene og op på jordet). Av en eller annen grunn løp alle hundene for langt og havna bak steingjerdet på toppen, og måtte kalles hjemover.

Slitne hunder og førere. Godt for de firbente å få sove på rommet mens vi tobente koste oss med felles middag - koldtbord. Vi hadde tatt med oss én rett hver og hadde massevis av mat.

Nok en hyggelig kveld med masse hundeprat.

09.05 Dag 1 på Birgitta-kurs: Unghunder

Birgitta begynte med å snakke om feiltrening av unge hunder ved trening på lange linjetag og masse springing. Istedenfor å lære dem søk og selvstendig arbeid.

Det er negativt med all denne trening med at hunden skal måtte jobbe for maten, sending på matskål. En tvinger jo ikke et barn til multiplikasjonstabellen før kveldsmaten

….

Legge på signaler først når hunden har lært selvstendig arbeid. Til valp - legge ut tennisballer uten kommando - bare la den finne selv. Utvikle søkslysten og selvstendig arbeid. Ta tak i dressuren senere - først etter tannfellingen - med ordentlig apportering.

Fot-trening, gjerne bruke et gjerde å gå langs, sånn at hunden lærer å gå nærme. Det skal være hyggelig å gå fot, gi mye ros.

Én og én hund skulle testes på enkeltmarkering. Vi gikk fot ut selv og kasta dummy, - snudde og gikk fot tilbake og sendte hunden. Petra hadde mye større forventning på vei bort fra dummy og gikk da dårligere fot. Dette henger selvsagt sammen med at hun som oftest ikke har fått hente markeringer direkte, men at vi først har snudd oss og gått fot i motsatt retning. Sånn at hun vet hun må gjennom det først, før hun kan få hente.

Fikk tips om ikke å se så mye på hunden og gå med bedre holdning, og da gikk Petra mye bedre fot (ja, det burde vel ikke overraske noen…).

Neste oppgave var et feltsøk hvor B gikk ut og skjøt med startpistol og la ned tre dummyer, - et skudd per dummy.

Petra skjønte først ingenting og fikk en markering. Da gikk det bra. Og hun henta fint to som lå ute.

Ofte oppfører vi oss som om hunden er dum og viser veldig tydelig at vi legger ned dummyen. Hundene må få lov å jobbe selvstendig og de har jo tross alt god luktesans - som de skal lære seg å utnytte.

Deretter utnytta vi det samme området, - hvor målet altså var at hundene først måtte løpe gjennom feltet de hadde søkt på. Først gikk vi ut i feltet et stykke med hunden og fikk en markering, så skulle vi flytte oss lenger unna og fikk en ny markering på samme sted.

På det første kastet skjønte ikke Petra så mye, så hun løp inn i skogen. Vi fikk kastet om igjen og da gikk det bedre. I andre runde løp hun mer direkte.

Snakka om at det var bra å kombinere og bytte på det med å trene synspåvirkning og luktpåvirkning - markeringer og søk.

Etter lunsj gikk vi tilbake til samme området og hadde lange markeringer. Da løp Petra veldig rett og fint og hadde bare en liten stopp ved steingjerdet og kikka på meg før hun løp videre ut.

I andre runde hadde B lagt ut en dummy og skjøt.

Vi fortsatte ned til en smal elv. Vi fikk med oss to dummyer, skulle gå fot og kaste ut på to forskjellige steder på land, med ca 90 graders vinkel. Deretter kasta B en markering over elva.

Hundene skulle først hente de to dirigeringen, så skulle den sendes over elva.

Vi ble påminnet om at fotgåing i fm apportering er å være på jobb, være skjerpa. Ikke bare gå og sulle. Er hundene på jobb vil de også markere bedre.

Hundene henta de to utlagte greit på land, men alle strevde med å klare å gå direkte over elva, hvor det var litt strøm. Det var nok uvant for de fleste hundene med strøm og de ville helst lete langs elvebredden på hitsiden. Og lette kanskje etter en vei rundt.

Petra stoppa også på bredden og jeg måtte gå ned til kanten for å få henne over.

Litt om dette med dårlig grep - en kan “jage på” hunden litt når den er på vei hjem. “Håpe” at hunden mister den, sånn at den lærer seg å holde ordentlig fast.

Petra hadde for øvrig fine linjer på land, men dårlig opptak, - litt nølende.

Vi testa ut at jeg snudde ryggen til i det hun drev å skulle plukke opp dummyen, og da var hun mer spontan i opptaket. Hm. Det er altså noe mellom meg og henne, når jeg står og ser på at hun skal plukke opp.

Petra har en tendens til å se på meg i markeringssituasjonen og ikke få helt med seg det som skjer. Jeg fikk tips om IKKE å se på henne, men fokusere framover, for å få henne til å følge med utover.

Snakka litt om kommandoen “get over” for å få de til å forsere hinder, f eks vann.

Siden alle strevde med å gå over vann, tok vi en økt med direkte markeringer over elva. Hundene fikk lov til å knalle. Men, Petra knalla ikke og måtte få kommando for å gå av gårde.

Til slutt gikk vi tilbake til området med feltsøk og lange markeringer. Vi hadde en kaster som stod bak noen graner til siden og lagde mye lyd og kasta en forstyrrelse. Denne skulle de ikke hente. Et poeng at hunden ikke etterpå heller skulle hente denne forstyrrelsen.

Etter det forstyrrende kastet stod B ute på den tidligere markeringsplassen og skjøt et skudd. Så var det spennene om hunden ville løpe mot markeringen eller lot seg sende på dirigering rett fram.

Jeg måtte gå nærmere flere ganger med Petra, - hun ville helst mot markeringen. Det som var bra var at hun lett lot seg kalle tilbake og lett lot seg sende på nytt uten å miste motet. Til slutt løp hun rett fram.

I innlæring med forstyrrelse kan en bruke “leave it”. Etter hvert kan en fjerne dette.

Anbefalte å trene dette masse.

Etter denne herlige kursdagen ble det samling i “Snekkersua” med deilig grønnsakssuppe og hundeprat.

07.05 Fellestrening på myra

Som vanlig skulle gjengen møtes til onsdagstrening. Jeg dro litt før og fikk en liten time med Petra på myra. Trente på markeringer og fot. Og hun var faktisk ganske så kul, selv om hun ikke hadde fått noe som helst fysisk mosjon i forkant.

Så var det Carmens tur. Vi la ut seks synlige områder, i tillegg til at vi la ut et lite nærsøk på vei ut til ett av områdene.

Så stod vi på linje og kombinerte å sende hundene på forskjellige områder og på markeringer med tennisball i myra. Aldri samme område to ganger på rad. Ganske så fornøyd med Carmen.

05.05 En gang må en jo liksom begynne....

Jeg har jo vært veldig forsiktig med å gjøre noe som helst med lille Petra, men nå er hun blitt 15 måneder, og en eller annen gang må en jo liksom i gang med apporteringstrening, selv om hunden er av det intense slaget.

Etter dagens sykkeltur med en runde på hver hund, møttes vi to ekvipasjer til unghundtrening. Siden jordene nå har blitt utilgjengelige, satsa vi på litt skog og hogstfelt.

Men, først hadde vi en transportetappe til området, langs en sti. Synes Petra klarte seg ganske så bra med å gå pent i bånd/fot.

I hogstfeltet hadde vi lyst til å prøve ut markeringer til samme sted, og at fører gikk lenger og lenger unna.

Først var det min tur til å kaste. Jeg tok med Petra og bandt henne til et tre i nærheten mens jeg kasta noen ganger til den andre hunden. Så bytta vi på.

Konstaterte at treningskompisens hund var langt bedre på å markere enn Petra, - ikke så rart, siden Petra er veldig lite trent på markeringer. Men, hun kom seg etter hvert. Og det gikk fint å øke avstanden.

Det er nok litt utfordrende for Petra å sitte passiv mens jeg kaster til en annen, men hun må jo lære seg å takle det. Ikke det at hun piper, men hun følger litt (for?) intenst med.

Vi forflytta oss litt opp i skogen og til et område med fjellknauser, gress og litt trær. Gjorde også her noe lignende som på hogstfeltet. Petra satt bundet i noen busker litt skjult for der jeg stod og kasta.

Her tok vi i bruk et par “rare” dummyer også, - en med pels og en “and”. Petra brukte litt tid på opptaket av anda - hun har aldri henta denne rare dummyen før. Pelsdummyen havna nede i en kløft, så hun måtte lete litt for å finne den.

Vi hadde flere pauser underveis - ro ved sekken. Da imponerte Petra med å roe seg helt ned. Slappa av, krølla seg sammen og ville gjerne ligge langflat i fanget mitt og bli klødd. Sånn type avslapping er hun kjempeflink til! Og det har jeg jo også trent henne mye på fra hun var bitteliten.

Til slutt fikk de prøve seg på nærsøk og stopp. Fornøyd med lillegull der.

Ellers er det fortsatt sånn at jeg må være veldig oppmerksom. Skal hun være løs ved fot må jeg følge med hele tiden. Særlig i settinger når vi er ferdig med oppgavene. Følger jeg ikke med da, stikker hun av gårde for å undersøke der det lå noe.

Det går greit å kalle henne inn igjen, men vi har altså mye å lære på å beholde roen når jeg står rett opp og ned og hun er løs. Hun skjønner vel ikke helt om vi er ferdig med å jobbe eller ikke. Når jeg setter meg ned kjenner hun mer igjen at nå skal vi slappe av.

Klokka ble nesten 21 før vi begav oss ut av skogen. Og de unge hundene gikk vakkert fot tilbake til bilene.

En fin kveld, både litt skummelt og litt beroligende på én gang å starte opp med “ordentlig” trening….


 

04.05 Nok en herlig hundedag

I dag ble også en todelt dag, med én økt med hver hund. Først var det avtalt trening med Carmen i nabolaget, sammen med et par andre ekvipasjer.

Vi fant oss et området i skogen som var litt åpnere enn den tette granskogen rundt. Trente på markeringer over trestammer kombinert med fremmadsendinger vi hadde lagt ut i en annen retning.


..

Så var det hjem til Petra for å ta henne med ut på tur. Vi dro av gårde til et tjern. Siden vi kom på ettermiddagen var det få folk ute. Som sist gikk det fint å få henne til å gå pent i bånd opp til tjernet.

Vi slo oss ned i sola og jeg venta til hun hadde krølla seg sammen og slappa av ved stolsekken.

Så la jeg ut et par dummyer på land og gikk litt fot mellom dem. Det gikk bra en stund, men så knalla hun.

Hm. Jeg har jo vært redd for at denne hunden skulle bli helt sprø av å være ved vann, siden hun helt fra hun var bitteliten har elska vann og bada i hver en grøft hun har funnet, selv vinterstid. MEN, det er ikke vann som er problemet, det er den generelle lydigheten ved fot.

Tendensen til å knalle har altså ingenting med vann å gjøre. Og når jeg har trent ved vann disse par gangene har hun ikke hatt noen som helst tendens til å velge vann framfor oppgaven. Og heller ikke til å gå ut i vannet på vei til eller hjem med dummyen.

Mer ro og ny runde, denne gangen uten å knalle. Så fikk hun belønning ved å gå fri og la lykkelig på svøm. Men, etter noen runder ut i tjernet oppsøkte hun meg med forventning om å få noen oppgaver. Spratt rundt meg og så vekselvis på meg og på vannet.

Siden dette tjernet er ganske rundt, er det ikke så lett å lage oppgaver for å få hunden til å gå over vann etter dummy. Med mindre en har en medhjelper på andre siden, da, og det hadde vi jo ikke.

Jeg prøvde likevel å stå med henne på bredden og kaste der det var en liten bukt. Men, da valgte hun landveien. Den vanngale hunden min er altså ikke SÅ gal etter vann at hun velger å svømme når det er såpass enkelt å løpe langs land.

Dermed fant jeg altså ut i dag, at Petras vannpasjon er helt normal. Ingen grunn til bekymring for akkurat DET. Derimot er det selvsagt litt bekymringsfullt at hun er så intens at hun ikke alltid klarer å la være å løpe av gårde.

Jeg trente for øvrig på stoppsignal også. I den forbindelse erfarte jeg nok en gang at det ikke er så lett å huske på mer enn én ting av gangen for en liten hund. Har hun først hentet noe ett sted, er minnet borte hvis det andre som har skjedd er i nærheten.
Får vel bare trene med progresjon, på at de to oppgavene som finnes kommer nærmere og nærmere hverandre.

Vi gikk ned fra tjernet igjen - en tur på nærmere en time.

Hadde to godt slitne hunder på kvelden, ja.