25.3 Spørretime på Stortinget om statens ansvar for tilsyn med internatskoler drevet av misjonsorganisasjonene

 

Bloggen min er for det meste om hundene, men nå må jeg skrive om noe helt annet.

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før – vært observatør fra galleriet på Stortingets spørretime. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun fikk spørsmål fra Hege Bae Nyholt (R) om statens ansvar for tilsyn. Staten gav jo statstilskuddet i mange år til drift av de norske internatskolene, drevet av misjonsorganisasjoner i utlandet. Staten fulgte nemlig ikke opp med tilsyn (det eneste de kan vise er et par rapporter fra 2000-tallet).

Skuffende svar fra kunnskapsministeren, - staten tar ikke ansvar. Jeg var ikke imponert over svaret og bet meg merke i flere punkter som mangla logikk.

Dette skjedde for så lenge siden.

Eh..? Skolene var i drift til ut på 2000-tallet, med internat for barn ned i 7-årsalderen. Er det virkelig så lenge siden at ingen visste noe om overgrep og omsorgssvikt??

Staten gav bare tilskudd til skoledriften, ikke internatene.

Tror de virkelig at den kritikkverdige behandlingen av barn bare foregikk utenom skoletiden? Ser de for seg internat og skoledag som helt adskilt? Der jeg gikk på skole var det knapt mulig å skille internat fra skoledagen. Samme lokaler, samme personale. Vakthavende som hadde behandla deg dårlig kvelden før var kanskje samme person som hadde første skoletime dagen etter. Og med denne logikken, så burde det i det minste eksistert tilsynsrapporter om skoledriften….

Det var frivillig å sende barna på internat.

Tja, det kan diskuteres. For mange var virkeligheten at foreldrene bodde mange timer, kanskje dagsreiser unna. Og de lokale skolene gav kanskje ikke kompetanse til å fortsette i norsk skole når familien var tilbake i gamlelandet. Dessuten rådde en streng intern justis. Det var ikke akseptert blant misjonærene at foreldre unnlot å sende barna på internatskolen. 

Ingen varsla.

Ja, dette er det dummeste argumentet av alle. Hvem er det ministeren mener skulle ha varsla, egentlig? Førsteklassingen som ikke visste om noe annet liv enn å «bidra til det store misjonsoppdraget» ved å finne seg i hjemlengsel og omsorgssvikt? Barna som var indoktrinert til å holde kjeft og holde ut, ikke belemre foreldrene med informasjon som kunne ødelegge arbeidsroen for dem i verdens viktigste oppdrag – frelse hedningene? Eller er det foreldrene som skulle sagt fra. De samme foreldrene som vi var opplært til ikke å plage med brysom informasjon. Og forresten, - foreldrene var jo ikke der. Men, vi kunne vel ha ringt hjem eller skrevet brev? Der jeg gikk på skole fikk vi lov å ringe hjem en gang hver 14. dag. Og selv om ikke jeg opplevde det, vet jeg at mange opplevde brevsensur. De fikk ikke lov å skrive hva som helst hjem.

Var det internatpersonale, som var i foreldres sted, som skulle ha varsla? Altså de samme menneskene det var behov for å varsle om?

Og mener virkelig ministeren på alvor at det ikke var grunn til bekymring, uten formelle varsler, når den ene overgrepsskandalen etter den andre florerte i mediebildet på 80-90-tallet? Det må jo være så til de grader å sove i timen!!

Etterpå ble jeg og to andre intervjua av dagen. Tatt i betraktning null medietrening og at dette var helt på sparket, synes jeg ikke det gikk så verst. Men, det er selvsagt litt spesielt å se sine egne ord på trykk. “Staten kunne ikke forvente at barn skal varsle, og da er det en ulogisk argumentasjon for manglende tilsyn, tordner Winsevik” 😊

Vi i støttegruppa for misjonærbarn, Sendt Bort, gir oss ikke. Vi kommer til å fortsette å jobbe med å få staten til å ta ansvar!