Etter
gårsdagens fine trening med Rakel, hadde jeg håpa på at hun skulle være seg
selv igjen på prøve i dag, men dessverre var hun fortsatt «av».
Hun henta
markeringer, men det gikk i tusletempo. Underveis i walk-up snuste hun i bakken
og ble hengende litt etter og måtte lokkes med.
Litt
omstendelige dirigeringer der ute på jordet og når hun var på vei hjem med en
dummy fikk hun øye på en medhjelper som stod på siden. Dermed slapp hun dummyen
og ville gå mot medhjelperen. Jeg fikk henne til å plukke opp, men måtte ta en
ekstra innkalling siden hun hadde fokus på tilskuerne (blant annet yndlings
«tantene» hennes.
Hun ble veldig
lenge borte på en dirigering, men kom hjem med dummy da dommerne gikk ut for å
se hva hun drev med.
Så var det over
på det andre jordet. Mens vi stod der, hørte Rakel lyden til en baby og forlot
foten for å undersøke. Og da oppdaga hun kjente blant tilskuerne. Senere tok
hun en ny tur bort til tilskuerne. Det ble mange signaler og styr for å få hjem
en markering, Dirigeringen gikk enklere.
Hun satt pent
under driven, men førerfeil gjorde markeringen vanskelig. Jeg sendte henne på
en markering, men det hadde jo hendt så mye oppe i skogen. Jeg burde ha sendt
på en dirigering.
På søket brukte
hun litt tid, men kom hjem med dummy.
Ja, hva skal en
si. Jeg har aldri tidligere hatt en hund som har vært psykisk prega av innbilt
drektighet. Carmen var jo plaga, men det var hovedsakelig med melkeproduksjon.
Rakel har også
tidligere har vært litt av og på, men jeg har ikke tenkt over om det har hatt
noe med hormoner å gjøre.
Men,
når det ikke går bra med egen hund, er det hyggelig å kunne glede seg med
treningskompisene, som kom hjem med hver sin excellent. Gratulerer.
Så
går det jo an å glede seg over hagen, når jaktprøveresultater uteblir. For tiden
er hagen i overgangsfase. Om et par uker er det meldt kuldegrader, så
sommerblomstene er i siste fase, og lyngen er i ferd med å overta.












