16.8 Yndlingsjordet er treska

 

Det er selvsagt ikke godt å vite hvor lenge det varer. Eller for å si det på en annen måte. Tresker= BRA! Harv = ikke bra.

Vel, nå er det i hvert fall sånn at yndlingsjordet mitt er treska, og det gjelder å nyte det. Håper er at det blir som i fjor – ingen harving før våren. 

I dag ble det en kombinasjon av tur med begge og trening med Rakel.

 

15.8 Åpne jorder

 

Lykken er når lufta er full av motorlyder av en håndfull treskere i full aktivitet på flere av nærjordene (innen 1-2 km hjemmefra). Så, nå kan jeg glede meg over at to av treningsjordene «mine» er ferdig treska og ett til underveis. Og jeg venter spent på når de skal slå det digre jordet med gresseng.

Med et «trylleslag» blir verden ufattelig mye større når det gjelder treningsmuligheter. Det er til å miste pusten av hver eneste høst.

14.8 Tjerntrening og prøve-prøve

 

Et par vanntreninger de siste dagene. Rakel trener på fot ved vann og avlevering. Også litt feltsøk ved vann. Men, jeg har mer enn nok med Rakel, så bildene blir av de andre.

Dagens trening starta litt heftig for Rakels del, hun ble overbegeistra over vannet og spant i vei.

12.08 Oppfølgingssamtale

 

Jeg: Ja, nå har det jo gått en uke siden du ble bitt av huggorm, og du har vært sykemeldt. Nå tar vi en oppfølgingssamtale, la meg høre hvordan du har det?

Rakel: Sykemeldt? Det vet jeg ikke noe om. Jeg følte meg litt rar noen dager. Og det er ikke alt jeg husker, men jeg har mareritt om å være innestengt i et bur, bli holdt fast, fremmede hunder som bjeffer og at jeg lengter hjem. Også orka jeg ikke å ødelegge så mye, være slitsom eller å plage Joy så mye i starten, men det har gått over nå!

Jeg: Det største problemet var at du hadde diaré noen dager da du kom hjem, men i dag så det helt normalt ut. Så, nå blir det mat bare som vanlig, to ganger om dagen. Den hevelsen du hadde etter bittet er borte, ser jeg. Og merket etter selve bittet er ikke ømt lenger.

Rakel: Diaré er ikke noe problem for meg. Jeg bare piper hvis jeg må ut, også har jeg en tjener som plukker (skraper opp) når jeg gjør fra meg. Dessuten har jeg likt at jeg har fått mat fire ganger om dagen, jeg foreslår at vi fortsetter med det!

Jeg: Nå fikk du jo prøve å løpe litt i går, det så ikke ut som du hadde noen problemer med det. Du fikk også apportere noen små dummyer.

Rakel, avbryter: Mere, Mere!!!

Jeg: Ok, vil du si du har noen problemer i etterkant i det hele tatt?

Rakel: Jeg har blitt litt redd for håndtering og kan bli litt skremt av fremmede hunder, og sånne ting har jeg jo ikke vært redd for før i det hele tatt! Men, jeg er sikker på det går over, bare jeg får masse godbiter.

------

Hurra – i dag var det treskere i sving på mange av jordene rundt her. På kvelden ble det sesongens første jordetrening med Rakel og en annen unghund. Godt å være i gang etter sykemeldingen – med forstyrrelse (som det jo er når vi trener med andre). Det ble mye fot, noen fremmadsendinger langs åkerkanter og noen markeringer ut på der det var harva.

10.08 Sirkus Requiem

 

Selv om det er ganske «behagelig» med en litt redusert Rakel, er det selvsagt et sunnhetstegn at hun begynner å bli akkurat like slitsom som vanlig. Fordøyelsen hennes fungerte nesten normalt mesteparten av dagen, og jeg klarer ikke å se noe hevelse under haka hennes lenger.

Etter en vanntrening med Joy (og en kort tur i sele langs veien med Rakel), virka Rakel trøtt og avslappa da vi kom hjem. FOR FØRSTE GANG siden jeg henta henne, og i en alder av snart 1,5 år, tok jeg sjansen på å ta en dusj uten å stenge henne inne på hunderommet.

Vel, det skulle jeg ikke ha gjort. Stueskapet, som jeg har hatt i 25 år, og som har overlevd et par håndfuller med valper, blir nok aldri som før. Dette er noe hun aldri tidligere har tygd på, men det er jo aldri for sent med nye uvaner.

Den gode nyheten er altså at hun er mer seg selv igjen, etter huggormbittet. Tror det kommer til å gå dårlig med sykemeldingen hennes de kommende dagene.

 

På kvelden var jeg så heldig at hundevakten hadde sagt ja til å stå ved avtalen om å passe Rakel, sykemelding til tross. Jeg kunne dermed dra av gårde til Oscarsborg på “Et Sirkus Requiem” en kombinasjon av klassisk musikk og ny sirkus. En scenisk versjon av Giuseppe Verdis "Messa da Requiem". Oslofilharmonien stod for orkester, kor og solister.  Og i tillegg var altså et antall sirkusartister i full sving med diverse akrobatikk. Blant annet balansering på en line som gikk rett over hodene våre, der vi satt på sjette rad. En veldig artig opplevelse under åpen himmel en varm og fin sensommerkveld.

Hjemme igjen var det “tilbake til hverdagen”, med den gamle hunden som hadde kasta opp flere steder mens hun var alene hjemme og ungdommen som fikk diare (IGJEN) etter å ha vært fin hele dagen. Livet som hundeeier.

08.08 Sykepleier

 

Jeg la meg med bange anelser i går. Heldigvis sov Rakel godt bortsett fra da hun måtte ut med diaré i 02 og 04-tida. Rakel er ikke typen til å lide i stillhet, og det er jo bra akkurat i dette tilfelle. Hun begynte dermed med små pipelyder lenge før det ble helt akutt, så vi rakk ut i tide.

Jeg tror dessverre ikke hun har glemt gårsdagens mislykkede forsøk på undersøkelse og blir veldig “lav” når hun tror jeg skal “gjøre noe med henne”. Men, ellers virker hun kvikk og seg selv når hun er våken, og matlysten er større enn noensinne.

Det har vist seg at den største utfordringen med Rakel ikke har vært at hun vil slikke på såret etter veneflonen på det ene forbenet (hun bryr seg heldigvis ikke om de andre to barberte bena), men at hun har diaré.

I dag prøver jeg meg med litt vom&hundemat i tillegg til gastrointestinal-boksemat, skummet kulturmelk og ZooLac. Jeg har hatt god erfaring tidligere på å bruke V&H ved diaré. Lite å lage statistikk på, men det ble i hvert fall ny rekord, hun holdt seg i nesten fem timer og så i ni timer. Og “resultatet” var litt mindre flytende. Suppe på vei mot stuing, kanskje.

Det blir altså ikke noe kurs i helgen. Spenningsmomentet nå er om jeg får gått på Oscarsborgoperaen, som planlagt, sent søndag kveld. Ikke så lett å overlate en hund til hundevakt hvis hun både har diaré, ikke skal slikke på en fot og heller ikke herje med husets andre hunder. Jeg håper de to første punktene er et tilbakelagt stadium innen søndag kveld.

Rakels aktivisering denne dagen var å sitte på et teppe på plenen ved fotballbanen og se utover jordene sammen med meg.

7.8 Pasienten er hjemme igjen

 

Én ting er å ha en hund på sykehus og være bekymra og tenke på hvordan det går. Om hunden er redd for å være på et fremmed sted, blant fremmede folk. Men, å få hjem en pleiepasient er en annen ting. Det er faktisk ganske krevende å være sykepleier. 

Nå har jeg vært og henta huggormbitt-pasienten på NMBU. Hun ligner vel litt mer på en blodhund og litt mindre på en labrador akkurat nå. Stakkars Rakel har fått diaré (vanlig konsekvens av huggormbitt), så det blir Zoolac og skånekost flere ganger daglig, pluss at hun skal få smertestillende Paracet. I tillegg til diareen er det to utfordringer.  

Den ene er at hun gjerne vil slikke på såret etter veneflonen på benet. Rakel er faktisk barbert på tre ben, og jeg oppdaga at det var massevis av limrester flere steder på disse tre bena. Hun er en sånn hund som slikker på alt fremmed, hudkrem, solkrem, Centaura, parfyme osv. og selvsagt også limrester. Dermed ble det en runde med plasterfjerner for å vaske vekk limrestene. Det er jo ikke så greit å sette på en krage rundt den hovne halsen hennes. Og hun blir nok heller mer opptatt av benet om jeg tar på bandasje. Så, løsningen i dag har vært å ha henne i nærheten og holde øye med at hun ikke slikker. Det virker som det er et forben hun er opptatt av, og ikke de andre to som er barbert. 

Den andre utfordringen blir å holde henne i ro, hun skal jo liksom være litt sykemeldt et par uker. Men, i dag har ikke det vært noe problem. Hun har sovet veldig mye, antagelig har hun underskudd på søvn etter oppholdet på NMBU i tillegg til at hun sikkert har vondt og kjenner seg slapp. 

Jeg tror i hvert fall hun syntes det var veldig fint å komme hjem til kjente omgivelser. 

Hun måtte ut i full fart med diaré hver andre til tredje time fra kl 12 til kl 22. Siden jeg syntes hun kjentes varm ut, prøvde jeg å ta temperaturen på henne. Det var et feilgrep, jeg burde heller prøvd å ta pulsen hennes. Hun ble altså SÅ redd, stakkars! Og etterpå var det selvsagt meningsløst å ta pulsen hennes. Hun er sikkert mer enn lei av undersøkelse og behandling etter et par døgn på sykehus. 

Vel, jeg la meg med forventninger om en urolig natt.