Årets siste dag viste seg fra sin beste side med sol og et tåkeslør over jordene. Petra fikk bli hjemme mens Carmen og jeg tok en liten økt på jordet, før det ble Petras tur til å få springe litt. Sår eller ikke sår, hun må jo få lov å bevege seg litt, stakkar.
På kvelden var det som vanlig flere retters middag hos gode venner i Sarpsborg. Og med hundene (som heldigvis ikke er redd for raketter) trygt ”forvart” i bingen sin på et rom.
2014 er altså over, og det er tid for et lite tilbakeblikk. Sånn resultatmessig kan jeg vel ikke skryte av noe ”stort” år på jaktprøvefronten. Carmen har fortsatt andre premie i EK som personlig rekord. Årets ambisjon om å få henne fram til jaktchampion klarte vi altså ikke å oppnå på de syv startene vi hadde i løpet av året.
Men, hun klarte seg bra på et par uoffisielle prøver - både klubbmesterskapet til Oslo og på kennelmesterskapet nå i desember. Begge deler såkalte mock-trials som altså etterligner en A-prøve.
Petra har liksom ikke kommet helt i gang enda. Både høstens epilepsi-diagnose, og den påfølgende steriliseringen har preget de siste tre månedene. Og en god del problematikk rundt grunnapporten har begrensa treningen vår. Jeg har vel sagt det før, - Petra er ingen barnestjerne. Hun har fortsatt masse modning som gjenstår før hun lander og har blitt helt tam. Tålmodighet og mer tålmodighet er nok det som må til.
For øvrig har jo selvsagt året vært prega av at jeg har fylt 50, og ikke minst av tidenes tur, - nemlig Japan-ferien på våren. En fantastisk tur, men som også gav et avbrekk i hundetreningen og en del som måtte ”tas igjen” når jeg kom tilbake.
Jeg satser på at 2015 blir et større ”hundeår” enn det 2014 var. Og ønsker med dette alle hyggelige lesere et Godt Nytt År!
Det har ikke blitt noe særlig trening denne jula, verken alene eller sammen med andre. Men, i dag ble det jammen en liten økt med fellestrening. Jeg tok sjansen på å la sykmeldte Petra være hjemme i selskap med mitt nye webkamera. Fortsatt er hun flink til å la såret og også bodyen sin være helt i fred, så jeg regna med det skulle gå bra.
Mitt nye webkamera er for øvrig ganske så kult. Med appen på mobilen kan jeg styre hvilken vei det peker, sånn at det går an å ”sveipe” over rommet. Dessuten ”ser” kameraet i mørket, så det er ikke nødvendig å la masse lys stå på for å kunne se hunden.
Carmen var for øvrig temmelig så svimete i dag på treningen. Akkurat som hun mangla motivasjon og dermed også mot og selvtillit. Kanskje hun er en sånn hund som trenger jevnlig trening for å holde det indre trøkket oppe? Hun har jo også måttet ”lide” under at Petra har gått med sting, siden jeg ikke har turt å la Petra være for mye alene.
Minus 9 i dag og gnistrende vakkert vintervær. Siden Petra ser ut til å ha liten interesse for såret, og det gror fint, fant jeg ut at det var tid for å ta en økt med hver av hundene.
Tok først med Petra på tur til jordet. Og for første gang siden operasjonen fikk hun lov til å løpe løs. Håper det går bra! Tydelig at hun nør friheten!
Etterpå fikk hun være hjemme mens jeg tok med Carmen en tur. Hun fikk også løpe løs. Og så fikk hun hente noen dummyer på det fine jordet i nærheten. Spratt over den frosne bekken som en gaselle og spurta av gårde på fremmadsendinger.
Hjemme igjen kunne jeg konstatere at begge hundene så lykkelig og slitne ut. Særlig Petra var ganske så trøtt, selv om det bare var en drøy time vi var ute. Hun har jo ikke vært så godt vant den siste uka.
Jeg var så heldig å ha Petra-vakt i dag, og kunne trygt ta en skogtur med Carmen. Vi var tilbake på gamle trakter i en flott skog i Sarpsborg. Helt fritt for julesnø, og knapt noen andre turgåere å se.
Carmen var kjempefornøyd med å løpe rundt og til og med få hente noen dummyer. Skulle selvsagt gjerne ha trent masse med Carmen nå som det er fridager og til og med bra vær, men tør foreløpig ikke gå fra Petra uten tilsyn, så da blir det som det blir.
Vanligvis ville jeg på julaften tatt en skikkelig tur og/eller trening med hundene for å slite dem ut før kveldens langvarige ro-tilstand, men siden Petra er nyoperert er det jo litt andre ”tilstander” i heimen nå for tiden.
Så, med to helt ikke-aktiviserte hunder ankom jeg familie-feiringen i kveld. Hundene fikk være med inn, - det var jo tross alt diverse minusgrader ute og dessuten måtte Petra holdes under oppsyn. De fikk ligge i inngjerdingen sin og slappe av - noe de virkelig klarte med glans. Ikke en lyd fra noen av dem. - de oppførte seg i det hele tatt helt eksemplarisk!!
Også fikk de jo besøk i bingen sin av tantebarn som mer enn gjerne koste med dem.
Pasienten fikk være med på jobben i dag. Som vanlig syntes hun det var helt storveis og tok gladelig imot all kos hun kunne få av folk som passerte kontoret mitt. Det virker ikke som hun har vondt i såret, hun har ikke kommet med noen flere lyder etter i går kveld.
Hjemme var det tid for pynting av juletre, men først måtte det monteres - trinn for trinn. Og, ja da, jeg VET at det ikke er "korrekt" med plastjuletre. Men, ikke alle har en familie å dra på "juletrehogst" med eller noen til å hjelpe seg å sette et ordentlig grantre rett i foten (denne "operasjonen" er mye enklere med plasttre). Selv et plasttre krever ommøblering når en bor på 70 kvm, men det er ikke så farlig om det kommer inntil møbler og gardiner. Ingen kvaeflekker.
Det ble altså ingen aktivisering av hunder i dag, kun klargjøring av heimen til jul. Akkurat dette med aktivisering er en nøtt framover, så lenge Petra går med sting. At HUN må ta det veldig med ro er det selvsagt ingen tvil om. Jeg ser for meg at hun ikke kan gå løs i det hele tatt. Vet jo av erfaring at om hun ikke har fått løpt løs på en dag eller to, så er det veldig mye ”futt” som skal ut.
Men, verre er det hva jeg skal gjøre med Carmen. Vet ikke riktig enda om det er trygt å gå fra Petra hjemme i bodyen sin. Foreløpig er hun riktignok veldig lite interessert i såret sitt. Det funka til og med bra å ta bodyen i vaskemaskin og tørketrommel (det gikk jo et par-tre timer) og la henne gå helt ”naken”. Hun gjorde ikke noe forsøk på å vaske seg.
Det er ikke så veldig mye forebyggende en kan gjøre for en hund med epilepsi., men jeg har blitt anbefalt å kastrere Petra. Og i dag var dagen kommet.
Jeg kjente at jeg var ordentlig trist da jeg leverte henne inn på klinikken. Det ble liksom så endelig at den kjempefine hunden min aldri kan brukes i avl. Selvsagt ville jeg uansett ikke gjort det, selv om jeg ikke hadde kastrert henne.
Jeg kjente også at jeg var bekymra. Det er jo alltid en risiko ved å dope ned en hund. Det er en viss fare for blødning i etterkant. Men, stort sett går det jo bra, og det gjorde det med Petra også.
Da jeg kom og henta henne sa dyrepleieren at hun jo var så fin. At Petra hadde sjarmert alle på klinikken. Ja, Petra er en drøm å ha med seg på klinikken. Bare blid, nysgjerrig og trygg. Liker alt og alle.
Jeg fikk på Petra fleecedekken utenpå bodyen de hadde tatt på henne og dro rett hjem og fikk fyra opp i ovnen.
Petra var ikke særlig verken slapp eller kvalm (i motsetning til hva det var advart om på skrivet jeg fikk med meg hjem). Men, det virka som hun hadde vondt, for hun kom med noen underlige pipelyder. Hun, som ellers aldri kommer med en eneste lyd.
Jeg hadde fått med to typer smertestillende til henne, en sterk type hun skulle ha første kvelden og neste dag, i tillegg til Rimadyl som hun skal få i 10 dager.
Men, smertestillende til tross, altså, Petra hadde vondt denne første kvelden.
Siden jeg ikke helt visste i hvilken grad hun ville la såret være, og altså om bodyen ville fungere, fant jeg ut at det tryggeste var å sove på en madrass på gulvet med Petra. Så vi rigga oss til på gulvet på hunderommet. Skjønt, sov… det ble veldig oppstykka, for Petra vandra rundt og rundt. Neste natt tar jeg nok sjansen på at hun får ligge på gulvet i den vanlige ”bingen” på soverommet. Og at jeg våkner hvis hun begynner å maltraktere bodyen for å komme til såret.
