25.05 Fellestrening med den store og apportering av vilt med den lille

 

 

Jeg var bedt med på trening på andre siden av fjorden i dag, - skikkelig hyggelig.

Petra fikk en dag med mase soving i bilen, - sikkert bra for henne. Faktisk holdt vi på med trening i ca fem timer, inkludert kakepause. Bilen var trygt parkert i skyggen noen 100 meter unna, så jeg løp litt fram og tilbake. Lille Petra fikk være ute litt før trening, og under pausa.

Veldig fornøyd med at den lille valpen min er så flink til å slå seg til ro i bilen. Aldri så mye som et lite knyst, eller andre uttrykk for frustrasjon. Enten sover hun eller er våken, men helt kul. Enten jeg lister meg inntil bilen og kikker gjennom et vindu, eller jeg står og lytter på avstand, så hører jeg aldri en lyd.

Det samme gjelder jo i fm at vi kommer fram til bestemmelsesstedet. Mens det fra Carmen kan unnslippe noen forventningslyder, er den lille gule helt tyst.

Vel, vi kom til ferdig opplegg i dag, - det er jo luksus. Begynte med noen lange markeringer på den andre siden av en dal. Ca 140 meter i luftlinje, målte jeg, men så skulle jo hundene ned og opp igjen, så faktisk avstand de skulle løpe var lenger.

Vi hadde kastere stående på to forskjellige steder, og det var til dels vanskelig å se kastene mot vegetasjonen i bakgrunnen. Det ble skutt med startpistol, og hundene så jo kasterne, men oppgaven viste seg altså å være ganske så vanskelig. Det ble i realiteten ikke nødvendigvis en markering, eller i hvert fall ikke en synsmarkering.

Særlig når de først hadde vært på det ene stedet, og det så ble kasta til det andre stedet. Så vidt jeg husker hadde vel Carmen én vellykka og en ikke særlig vellykka markering her.

Etter litt omrokering tok vi en runde med fremmadsending mot gjerdestolper ute i den grønne løvetannsenga. Utfordrende for den tobente å se stolpen der ute, men var fornøyd med meg selv at jeg var god på å sjekke vind, sendte Carmen forbi og fikk henne hjem på søk (vi hadde altså vinden i ryggen).

Deretter gikk vi ned i dalen, alle åtte ekvipasjene. Her var det fra før av lagt ut tre områder, og vi lagde et fjerde som hundene så. Så gikk vi på linje og de to som gikk ytterst kasta både foran og bak linja. Vi bytta på å sende hundene på markeringer og dirigere dem til områdene. Du verden, så varmt det var nede i den dalen!

Oppgavene våre løste vi litt varierende, kan man vel si. MEN, det som i hvert fall er helt sikkert, er at med markeringer i sånt terreng (15-20 cm høy gresseng), så MÅ man som fører markere, og ikke miste fokus. Og en må være kjapt framme med fløyta og dirigere hund, om det ”er” markering aldri så mye.

Det vi ofte så var at hundene løp for langt, og når de skjønte de hadde løpt for langt, var de liksom ofte helt ”lost”. Mulig at de i et sånt terreng lar seg lure til å tenke at de skal få syn på apporten der framme (altså i motsetning til om den havner blant busker og trær), så de slurver litt med nesebruken. Og når de så IKKE får se noen apport, så begynner de å bruke nesa litt for sent. Mulig det er mer naturlig for dem å søke fra første stund når apporten lander i tett vegetasjon.

Kanskje ”bare” en treningssak for hunden - rett og slett ha mye markeringer i eng. MEN, det var det med å finne sånt terreng, da. Passe høy eng er liksom ikke noe som er så lett å oppdrive overalt….

Det ble tid for pause og den på FB annonserte kaka. Og kaka var god, den. Jeg hadde litt utfordringer med å få spist kake og drukket kaffe, samtidig som jeg skulle holde kontroll på Petra. Selv om retrievere er utrolig greie, var det jo noen ukjente hunder der, og greit å unngå ubehagelige opplevelser for valpen. Så, hun fikk ikke løpe løs rundt og hilse, men måtte finne seg i å være bundet til sekkestolen min under pausa. Før det altså var tilbake igjen til bilen med den lille gule.

Så hadde vi en økt med at det ble lagt ut dummyer på de to områdene på den andre siden av dalen, der vi begynte med kast da vi kom i dag. I tillegg ble det kasta tennisballer med ballkaster til et tredje område på siden. 
Ja, her gikk den ene dirigeringen veldig bra for Carmen - en ”gå”, et tilleggs ”gå”, ett stopp og nærsøk, så fant hun dummyen. MEN, da hun skulle på den andre, ble det problem. Vinden stod delvis fra område 1 mot område 2, så selv om jeg prøvde å kompensere og overvinkle, så skar hun over mot høyre. Og hun var for øvrig ikke den eneste hunden som gjorde det. Jeg ble såpass oppgitt over at hun ikke var lydig nok der ute at jeg beina ned i dalen, opp av dalen og helt fram til henne.

Det er visste veldig vanskelig å forstå forskjell på ut og venstre, når ”mor” sier venstre, men det er i retning ut den deilige duften kommer. Hmrf!

Vel, det skal visst være fysisk å trene hund, så jeg fikk i hvert fall litt trim.

Siste dirigering for Carmen var området med tennisballer, etter at hun hadde fått et forstyrrende kast. Det klarte hun fint, heldigvis, så vi fikk en grei avslutning på dirigeringene.

Helt til slutt skjøt vi med launcher over noen trær, så hundene fikk skjult nedslag. Prøvde med litt forskjellige dummyer til launcheren, og fikk ulike avstander.

Her var Carmen veldig rett ut, i retning lyden og kom kjapt tilbake med dummyen.

Konklusjon: Strålende vær, hyggelige folk, fine hunder og et supert treningsområde gjorde dagen særdeles vellykka. Også får vi bare trene videre der vi trenger å bli bedre.

 

Vel hjemme, var jeg bare innom med Carmen og sekken, og henta et par vilt i kjøleskapet, før jeg dro av gårde på den mest spennende aktiviteten i dag - nemlig introduksjon av Petra til vilt.

Jeg tenker at det er lurt å komme i gang med å introdusere vilt tidlig. Og gjenta det med jevne mellomrom - en gang i måneden, kanskje. Ingen mengdetrening, selvsagt, men bare ta det fram nå og da, sånn at en har kontroll på at valpen fikser det.

MEN, det er jo en fordel at valpen kan apportere andre typer apporter FØR en gir seg i kast med vilt. Og det tør jeg påstå at Petra kan. Hun kan beherske seg sånn tålig når jeg legger ut, hun løper rett ut, plukker kjapt opp, kommer rett hjem, viser alle tegn på å være stolt og kommer opp i fanget mitt og avleverer.

Min konklusjon: Klar for vilt!

Selvsagt lurte jeg litt på om jeg først skulle prøve inne, prøve i hagen…. Hadde jeg hatt en diger hage, med spennende buskas, ville jeg nok prøvd i hagen. Men, det har jeg ikke, og jeg falt ned på at det viktigste var at hunden måtte lete litt og oppleve mostring ved å få tak i viltet. Er det alt for lett kan en ofte se at de tøyser mer med det.

Som tenkt, så gjort. Carmen fikk være hjemme og slappe av etter dagens strabaser, mens Petra og jeg tok en tur til området vårt der vi har vært noen ganger de siste dagene.

Petra dansa rundt bena mine på vei ut til en liten øy med masse buskas. Og da jeg begynte å skulle pakke ut av sekken var hun kjempeinteressert i de to plastposene jeg hadde oppi der.

Kameraet ble tatt fram skrudd på, stilt inn og lagd klar på sekken. (Og, ja, jeg VET at bildene ikke er helt klare,  men det var det jeg klarte å få til alene, uten medbragt fotograf. Jeg hadde jo litt annet jeg skulle passe på enn å ta bilder også.... )

Så prøvde jeg først med and. Holdt Petra forsiktig igjen mens jeg kasta fuglen inn i noe buskas. Og, du verden, den lille valpen min viste ingen nøling, det var rett bort til viltet og komme hjem med det. Hun så nok enda stoltere ut enn noen gang før der hun kom spankulerende hjem. Det var tydelig at dette var det gjeveste hun noen gang hadde funnet og kom og skulle levere meg.

Med kråka skjedde tilsvarende. Dvs, jeg kasta på et litt annet sted, og det skulle jeg nok ikke gjort, for hun ble forvirra av død-vitringen fra den forrige. Men, når hun fant den kom hun rett hjem med den også.

Det som er vanskeligst for Petra av hele apporteringsrekka er nok det å fysisk åpne munnen og virkelig slippe apporten ved avleveringen. Så der er vi på pirke apporten ut av munnen stadiet foreløpig. Registrerte at dette var hakket vanskeligere med vilt enn med tennisball. Dvs - med tennisball ser det ut som hun nærmer seg avlevering på mitt ”takk”.

Ved avleveringen gjorde jeg på samme måte som med ball: Først bruke masse tid på å kose og rose henne, og prøve å få henne til å komme med hodet helt opp i ansiktet mitt. Så pirke ut apporten mens jeg sier takk. Legge den vekk/putte den i lomma eller vesten, samtidig som jeg prøver å få henne til å sitte.

Da først, når hun sitter pent foran meg, henter jeg fram en godbit. På denne måten prøver jeg å unngå et framtidig slippe-problem som en ofte kan observere på hunder som har lært apportering ved å bytte med godbit. Dessuten håper jeg å oppnå at hun får en positiv opplevelse av at det etter hvert kommer en godbit som belønning, sånn at det faktisk ER hyggelig å komme hjem. I tillegg til all ros og kos som hun får.

Så langt ser det i hvert fall unektelig ut som hun synes det er stas å komme hjem. Og at hun virkelig oppfatter at jeg blir så fantastisk glad av at hun kommer til meg med apporten.

Jeg kan ikke annet enn å synes hun er en supervalp. Åpenbart høyt motivert for oppgaven, konsentrert, ivring, intens på søk. Samtidig så kul og avbalansert. Og så god på å komme til meg med det hun finner.



24.05 Fremmadsending av valp

Etter jobben tok jeg begge hundene i bilen, kobla sykkelen på stativet og la i vei. Først til en greie plassen ved jordet, der bilen kan stå i skyggen. Som tidligere fikk jeg tatt en økt med begge to, hver for seg.

Først lille Petra….

Ja, jeg fortsetter med å hente inspirasjon fra kurset vi var på i vinter hos Anna Lena Wendt, hvor hun fortalte hvordan hun trente valper. Hun fortalte jo at hun begynte med å trene fremmadsending fra de var helt små, og at det ikke var noe problem å få de til å løpe 100 meter ved 4 måneders alder….

Ja, - jeg har jo tidligere bare prøvd det i hagen, så, akkurat som med nærsøk, var det veldig spennende å ta det ut i terrenget.

Jeg brukte skogsveien og tusla sammen med Petra til der veien gjorde en sving på seg. La igjen tennisballen og bar Petra ”over skuldra” sånn at hun kunne følge med bakover og hele tiden kunne se tennisballen.

Gjentok dette et par ganger og økte avstanden. Som jeg har erfart ellers, er hun flink til å komme hjem og klatrer opp i fanget mitt for å avlevere.

Noe som var artig å se i dag, var hvor konsentrert og rolig hun var når hun satt ved føttene mine og kikka utover. Det gikk fint å vente henne ut litt, blant annet ta en bilde av henne der hun satt og speida utover.
Så kunne jeg se at hun observerte med sideblikket at jeg holdt fram hånda (jo da, hadde så vidt venstrehånda foran brystet hennes, for å sikre suksess). Og hun løp av gårde på mitt ”gå”.

Litt perpleks ble hun nok når jeg tok bilde av henne på vei hjem. Så det gjaldt å få lagt fra seg kameraet og gjøre seg klar til å ta imot Og da kom hun tillitsfull og med øra litt bakover krypende opp i fanget mitt. Det er hyggelig å komme til meg med apporten, for hun får massevis med ros og kos. Og føler seg nok ufattelig flink, ut fra kroppsspråket å dømme.

Etterpå var det Carmen tur. Jeg hadde på forhånd lagd igjen en dummy ved stolpen, og gikk ut og kasta to markeringer borte ved øya. Så sendte jeg henne først på den ene markeringen. Så sendte jeg på nytt og stoppa henne underveis. For så å sende ut etter den siste. Ikke lange økta, altså, men det ble vellykka.

Siden altså sykkelen var kobla på bilen, var det bare å dra rett videre til sykkelløypa. Dvs, - det er litt ugreit om dagen - les FLOM. For all del, jeg skal ikke klage. Det er jo folk som mister hus og eiendom om dagen, og virkelig har det fælt.

Her er det bare snakk om en sykkelløype. Og vi løser det ved å trille sykkelen inn på en skogsti, med mye røtter ++ - og komme ut på sykkelveien bortenfor den enorme dammen.

Som vanlig en mils sykkeltur. Og det går ikke like fort som før. Håper det bare er løpetida som gjør at Carmen har skrudd ned på farta. Alternativet er at hun har blitt voksen og lat, og ikke gidder løpe fortere….

Lille Petra fikk komme ut en tur og trene kontakt, nå enda nærmere togskinnene enn tidligere. I dag var vi så godt som PÅ skogsveien, hvor altså togskinnene går parallelt.


 

Hjemme igjen ble det litt hopp og sprett i hagen. Carmen har veldig lyst til å leke med Petra, men angrer nok bittert når den lille plutselig henger fast med tenna sine i Carmen sine lepper.

Det så (og hørtes) kanskje litt voldsomt ut for naboene i dag, så jeg måtte forklare at ”det er den store som skriker”. Noe hun selvsagt ikke fikk gjøre lenge, jeg gikk jo inn og skilte dem.

Du får holde ut noen uker/måneder, Carmen, så forsvinner de skarpe valpetennene.

23.05 En trygg, harmonisk og lett-håndterlig valp

Bildet over viser en helt vanlig positur i fanget hver morgen. Petra ligger også helt rolig på siden i fanget mitt og lar meg undersøke ører og øyne. Kloklipp er også helt uproblematisk. En skikkelig kosehund som nyter å ligge i fanget og ofte sovner der .

Det er gull verdt at valpen er så enkel å håndtere. En vet jo aldri når det kan bli ”alvor” og en må til med behandling av noe slag, enten på dyreklinikk eller i heimen. Og da er det jo greit at vi har en rutine på at det går fint å undersøke og ta på henne.

　

Jeg hadde følelsen av at jeg skikkelig feilberegna været i dag. For sykkelturen gikk i regnvær, og diverse ærend i butikker jeg måtte gjøre på kvelden, - ja, da var det opphold!

Ellers imponerte Petra i dag på vei fra bilen hjemme. Vi måtte nemlig passere en mor med sin tre-årlige sønn, Gutten hadde det moro med å hoppe og herje i en vanndam. Selvsagt syntes Petra det var utrolig interessant, men jeg klarte å lokke henne med meg, sånn at hun gikk pent i bånd forbi. Veldig bra!

Det ble en liten ”skogstur” med begge i dag. Har funnet et greit sted å parkere i nærheten, hvor den ventende hunden kan være i bilen i skyggen. Dessuten er det ”rett ut” på vårt fortsatt upløyde jorde.

Etter en liten rekognosering i skogen med Petra, fikk Carmen et par skjulte fremmadsendinger med forstyrrende kast av tennisball.

Så ga jeg meg for dagen, pga de nevnte ærender. Måtte blant annet levere inn dummy-vesten min til reparasjon. Den har jo vært meget flittig brukt i årevis, blant annet med det tunge kameraet i en av sidelommene. Sømmene hadde gått opp både her og der.

Jeg hadde det litt moro når jeg oppsøkte en liten skomaker/nøkkelmaker/alt-mulig-syer butikk i Ski og leverte inn vesten. ”Hva skal jeg skrive på lappen at det er”, spurte asiaten bak skranken….

Nei, si det. Det ER en utrolig sær hobby jeg har!

22.05 Regnvær!

Joda, vi var vel forberedt. I hvert fall har Yr varsla om det i dagevis at masse regnvær var på vei.

Da jeg våkna på sofaen i dag, og begge hundene lykkelig stod og logra bak kompostgrinda på hunderommet, bøtta det ned. Hageluftingen ble dermed med stor paraply.

Når jeg først er inne på hagen - jeg har drevet litt livredningsforsøk i dag. I hagen min, som i mange andres, er det nemlig isbrann etter den kalde våren. I tillegg har jo ”plenen” (hvis man kan kalle løvetannsåkeren for plen!) min veldig stor slitasje pga hundelufting hele året. Og i år, sågar av en ekstra hund, som også skal ut veldig mange ganger i døgnet.

Resultat - lite gress, mye bar bakke. Og svært lite pent. Dessuten upraktisk, siden regnvær omskaper hagen til gjørme, istedenfor en renslig plen.

Dermed gikk turen til butikken i dag, for å kjøpe gressfrø. I følge pakka skulle det vannes både før og etter man sådde. Akkurat DET ordnet naturen helt på egen hånd, siden det regna hele formiddagen, og starta å regne igjen med det samme jeg hadde sådd.

I første omgang tok jeg for meg den delen av hagen som er avstengt til Carmen. Så får jeg heller lufte henne i bånd og unngå at hun tråkker på de nysådde områdene. De bare flekkene ble altså ”harva” med en rive, sådd og deretter jevna med baksiden av riva. Jeg gjorde jo noe lignende i fjor. Mener det tok noen uker før det grodde opp…..

---

Vel, som vanlig var Petra med på jobb og sov i bilen. Hun var litt pussig når jeg kom og skulle lufte henne på ”rundt kl 10 pausa”. Ut og tisse, så pila hun bort til bildøra og ville inn igjen, bort fra regnværet. Heldigvis virker det som hun sover skikkelig tungt og slapper godt av i bilburet. Hun så fullstendig ”borte” ut da jeg kom for å hente henne til pausa.

Etter Carmens sykkeltur, ble det en tur med Petra på jordet. Ellers en avslappende ettermiddag… Siden det bøtta ned, var det ikke veldig fristende med noen ute-aktiviteter.

Dagens bilde viser øya ”mi” omgitt av upløyd jorde.