I dag var det mine, og ikke Carmen sine forventninger som ble brutt.
Jeg har jo gleda meg til å komme meg ut på sykkeltur med Carmen. En kombinasjon av veldig travle dager og det faktum at sykkelen var på verksted har gjort at dagene har gått. Men, nå var omsider sykkelen i hus og det var tid til å ta den fram.
Stor var derfor min skuffelse når sykkelveien vår var blitt til en liten innsjø. Jeg vet jo av erfaring fra tidligere høster at det er ekstremt dårlig drenering et par steder på denne veien, så det var jo bare et tidsspørsmål før den skulle bli uframkommelig av alt regnet i det siste.
Æsj! Jeg som har fått vinterdekk på sykkelen og fått ustyrt den med DEN lykta.
Vel, enden på visa ble at jeg kobla Carmen løs, lot det stå til, håpa det beste og sykla gjennom de dype dammene. Men, det er vel bare å innse at vi må finne oss et annet sted å sykle de siste ukene før snøen kommer og gjør det umulig å fortsette. Håper på at vi skal kunne sykle så lenge som mulig fram mot jul.
Onsdag var et nok en gang jaktlydighetstrening på Stikka. I dag hadde jeg ikke treningsansvar, og var bare vanlig deltager.
Jammen var det ti ekvipasjer som møtte opp og trossa det sure regnværet. Også i dag hadde vi med oss folk fra høstens valpekurs - veldig bra!. Ikke minst er det jo gledelig at det er så mange som er interessert i å bidra positivt til jaktmiljøet og stille opp på disse treningene. I det hele tatt det å bidra positivt til et miljø er det all ære av. Det er jo faktisk ingen selvfølge at alle ønsker det!
Og treninger av denne typen er gull verd, både for de uten noe særlig erfaring og for de med masse erfaring.
Vi begynte med at det ble spredt utover masse tennisballer og noen dummyer på plassen. Hundene fikk sitt og bli mens eierne henta, gang etter gang. Da tettheten av baller og dummyer var blitt vesentlig mindre enn da vi starta, begynte vi å gå fot gjennom området med apportene. Carmen var superinteressert i tennisballene i begynnelsen, men så skjønte hun kjapt at disse skulle bare bli liggende.
Mer fot, sitt og bli på linja, og vi la ut noen dummyer i de borterste hjørnene. Det viste seg vanskelig å skulle sende Carmen ut på dette, siden det var diverse baller ute på plassen. Vi måtte vente til vi hadde gått fot litt mer over plassen.
Ja, våknet altså opp i dag til en hvit verden og noen kuldegrader. Fikk nesten julestemning, helt til jeg kom på at jeg jo faktisk hater snø og vinter. Vel, det er nok ikke langvarig, i følge Yr kommer det masse regn og varmegrader framover, så da er vi nok tilbake til barmark og mørke. Neida, bildet er IKKE fra idag!
Det har blitt dårlig med sykkelturer i det siste, og rakk det dessverre ikke i dag heller. Men, det ble en lang fot-tur, Carmen og jeg var vel ute et par timer. Agendaen var å trene fot med forstyrrelser.
Jeg ser jo at det bare å gå og gå er kjedelig både for Carmen og meg. Så i dag gjorde jeg noe så enkelt som å ta med tennisball på tur. Det er ”enkelt” å få Carmen høy med en tennisball. Jeg gikk og smilte litt for meg selv. Det er jo virkelig fascinerende hvor ufattelig GØY hun synes en sånn ball er - bare fordi hun får lov å hente den av og til. Hun var superintens og lurte bare på når jeg skulle kaste den neste gang.
Hun fikk altså gå fot i kobbel (siden vi gikk på gangstien langs veien), så stoppa jeg opp og kasta. Var hun det minste foran meg eller avanserte måtte hun bare gå fot videre, evt sitte og bli mens jeg henta ballen. Var hun flink, kobla jeg løs og hun fikk hente selv.
Det første bildet er fra i sommer da jeg passa Victor forrige gang.
Ja, de er veldig søte sammen, Victor og Carmen. Som sist jeg passa ham, er det sånn at Carmen gjerne vil nusse på ham hele tiden, mens han synes det blir litt mye klining. Han vil heller lukte henne i rumpa.
Det ble en gåtur med de firbente på ettermiddagen før eieren til Victor kom og henta ham - stor gjensynsglede
Dommere og medhjelpere:
Noen av deltagerne:
Synes jeg var tøff, jeg, - som kasta meg ut i debuten i elite med to hunder, og bare den ene var min egen. Bakgrunnen var altså at jeg for lenge siden hadde lovet å passe Victor mens eieren var på helgetur og også å ta ham med på prøve hvis den bevegelige EK prøva kom nettopp denne helgen. Så gikk jo Carmen hen og fikk sin andre førstepremie i AK og ble altså kvalifisert for EK. Dermed klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å melde henne på. Også hadde jeg jo ikke helt peiling på at prøvepopplegget ble såpass spesielt som det ble.
Prøva egna seg nemlig definitivt ikke til å ta med to hunder. Ingen tvil om at det ville gått mye bedre om jeg hadde valgt å stille den ene av dem. Samtidig var det dobbelt opp med erfaring, den tiden jeg fikk være med, så jeg synes jeg fikk mye ut av dagen. Og oppgavene var egentlig ikke helt avskrekkende.
Oppvarmingen før prøven var for øvrig langt fra ideell. Jeg hadde lovet å ta bilder av alle deltagerne, så jeg var travelt opptatt med kamera og å passe på at både deltagere, dommere og medhjelpere ble behørig fotografert foran sponsorens fôrsekker. Dermed ble det ikke tid til noe oppvarming, bare litt høyst nødvendig lufting av begge hundene. Jeg har jo erfart at oppvarming i forkant er ganske lurt og nødvendig å få tid til med Carmen.
Men, jeg tok ikke dette så høytidelig, - er faktisk ikke så redd for å dumme meg ut. At jeg startet i dag var jo tross alt bare for å få prøvd meg i EK.
Jeg hadde altså fått skaffet handler til å holde den hunden som var i kobbel til enhver tid, men jeg var jo usikker på prøveopplegget og klar over at det nok ikke ville bli så lett selv MED handler.
Prøveopplegget var en Mock Trial - altså en liksom-jakt. Og vi skulle være med på jakt hele dagen - med alle de deltagende ti hundene. Dette betydde at det ikke var noe opplegg hvor de med sent startnummer kunne gå rundt og se på først, for så å legge en strategi for egen start. Her fikk ingen se noe som helst før de selv var i situasjonen.
Vi begynte med å gå walk up gjennom en utreska kornåker, og hver hund fikk til sammen tre markeringer. Vanskelige markeringer i den tette åkeren uten referansepunkter, særlig i starten da åkeren var som bredest. Jeg begynte med Carmen som var startnummer 1. I neste runde gikk jeg med Victor som var startnummer 6. Så var det igjen med Carmen osv.
Handlere min gikk bak linja sammen med tilskuere og de deltagerne som ikke var under bedømmelse. Jeg hørte at Carmen sutra bak der, når jeg altså førte Victor. Og handleren kunne fortelle at Victor var veldig høy når jeg gikk foran med Carmen.
Jeg tror nok begge to ble mer urolig av å gå og observere meg der framme, og stadig skifte av personen som holdt dem i bånd.
Det var jo fascinerende å til stadig bytte hund - de oppførte seg veldig forskjellig. Victor gikk fantastisk fint fot, og gikk stadig vekk og kasta blikk på meg, også i apporteringssituasjon, for å sjekke ut at han fikk lov å hente. Helt utrolig at han likevel klarte å markere så bra, for han løp jo rett på alle markeringene, han hadde noe av det beste markeringsarbeidet av samtlige hunder tør jeg påstå!
Carmen gikk ikke noe fint fot, dessverre. Hun er hormonelt i snart innbilt drektighet, og bærer litt preg av den sedvanlige svimete atferden hun da gjerne får. Blant annet hang hun seg helt opp i å lukte i rumpa på hunden ved siden av. Carmen markerte den første apporten veldig bra. På de to neste trengte hun litt hjelp, men var fint styrbar. Ut fra hva jeg så av de andre hundene og deres premieringer stod Carmens markeringsarbeid til en førstepremie.
Så, bortsett fra dette med foten, gjorde hun en bra jobb på den første delen av prøva. Og hun var knepp tyst, og virka ikke stressa. Victor var høy som et hus, skalv over hele kroppen, og fulgte intenst med. Men, det var ikke noe lyd på ham.
Da vi kom til den andre delen av prøva, som var en drive, ble det for heftig for Victor og Carmen og det kom litt lyd. 10 hunder på linje tett i tett, og mine to skulle samtidig sitte ved fot hos meg. Her fikk nemlig ikke handleren lov til å bli med fram, så jeg måtte klare meg selv. Her burde jeg nok ideelt sett ha brutt med én av hundene og bare fortsatt med den andre. Selv om jeg nå i ettertid har problemer med å bestemme meg for hvem jeg skulle har fortsatt med….. Ingen tvil om at Victors jobb holdt til en førstepremie på walk upen. Carmen hang vel så vidt med til en tredje pga dårlig fot. Så, sånn sett burde jeg vel i tilfelle har fortsatt med Victor. På den andre siden hadde det jo vært kult å gå med sin egen hund.
Vel, dette blir jo bare helt hypotetisk, for det jeg valgte var altså å stille opp på driven med BEGGE hundene ved fot. Det kjentes som en hel evighet der vi stod og venta på at driverne passerte i skogen foran oss, og skjøt og kasta, men det tok sikkert bare noen minutter. Og som sagt ble det for mye for mine to, som begynte å pipe.
Det var en hund til på linja som pep og alle tre hundene fikk beskjed om at vi var ute - en null, altså.
Dermed ble det tilskuerplass resten av dagen, mens de syv gjenværende hundene fortsatte.
Etter driven skulle hundene apportere i skogen. Det var visstnok lagt ut 30 dummyer og de syv hundene henta 24 av dem. Vi tre som var ute fikk jobben med å etterapportere de gjenværende seks etter at deltagerne hadde forlatt stedet.
Den siste ”øvelsen” var på andre siden av en liten haug, og kun én og én ekvipasje fikk gå over haugen. En fikk altså ikke sett oppgavene før en var der og skulle gjøre dem selv. Men, siden Carmen, Victor og jeg var tilskuere kunne vi bare fortsette over haugen.
Og oppgavene var først en markering på drøye 100 meter. Det ble også skutt i det andre hjørnet av jordet hvor det lå en skjult dirigering. Så kunne en velge hvem hunden skulle hente først. Alle de jeg så valgte å sende først på markeringen.
Når det gjaldt denne dirigeringen var noe av utfordringen at hvis ikke hunden hadde en fin rett linje mot hjørnet så var det fort at hunden forsvant ned i en grøft ut mot sivet til høyre, slik at en mistet den av syne. Men, jeg så eksempler på at det ikke var nødvendig med en snorrett dirigering til hjørnet for å få en førstepremie.
Den siste apporten var en ny dirigering på et ganske smalt jorde fram mot noen graner.
Hele prøva tok ca fire timer. Til neste gang jeg skal på mock trial vet jeg i hvert fall hva jeg skal ta med meg - en liten sammenleggbar stol og sitte på, vann til hunden, og drikke og mat til meg.
Av de ti startende var det tre 0, én 3. premie, to 2. premier og fire 1. premier. Alle de fire førerne som fikk 1. premier hadde konkurranseerfaring fra eliteklassen. Og det er jo DET vi mer uerfarne må skaffe oss.
Litt uvirkelig - tenk at jeg faktisk har starta i eliteklassen! Kjennes veldig greit å ta seg selv så lite høytidelig at det er mulig å gjøre noe sånt med to hunder uten å få nervesammenbrudd. Er veldig fornøyd med meg selv, faktisk, for at jeg forholdt meg så rolig som jeg gjorde. Tenker at jeg har lært masse av alle de AK-prøvene jeg har gått det siste året.
For faktisk var jeg ikke særlig nervøs. Kikka på folk rundt meg og tenkte at disse kjenner jeg jo stort sett. Og flere enn meg som har ting å jobbe med ift hunden sin. Ja, jeg kjente meg i grunn helt hjemme i selskapet med startende. Også er det bare å akseptere at Carmen og jeg ikke er en sånn ekvipasje som bare stiller opp i neste klasse og håver inn førstepremiene. Til det har jeg som fører altfor lite erfaring.
Carmen og jeg skal komme sterkere tilbake i EK, men da med et litt enklere utgangspunkt- kun C og meg. Neste EK-start kommer vel til å kjennes litt enklere, når jeg ”bare” skal føre én hund - he-he! Og så skal vi trene masse fot med forstyrrelser gjennom vinteren!
Ellers var det kjempegøy å gå med flinke og lydige Victor! Og prøveopplegget var fantastisk bra - alle ære til SJK for en super dag!
Gjett om jeg var irritert på meg selv i dag når jeg fant ut at kamerabatteriet var helt utlada - i DET høstværet og med DE fotogene hundene. Æsj, æsj, dobbeltæsj! Så, det ble altså med ett eneste bilde av dagens trening.
Vi var to tobente og tre firbente på et flott jorde i Ås. Det var treningskompisen som hadde kontakter - en bonde som enda ikke hadde pløyd noen fantastisk spennende jorder.
Vi la rett og slett ut noen områder og sendte hundene tilbake på litt ulik avstand og med eller uten forstyrrelser, ut fra den enkelte hundens forutsetninger.
Jeg var spent på hvordan det ville være å trene med Victor, men han var kjempeflink og lydigere enn min egen hund. Synes også de var flinke til å vente på tur, der jeg gikk rundt med begge fri ved fot.
På kvelden var jeg bedt på fest i nabolaget. Til sammen var vi fem hunder og åtte tobente. Det gikk over all forventning å ha med mine to. De fikk først ligge i et hjørne av stua bak en grind, så fikk de komme fram etter hvert.
Jepp, dermed har bilen fått vinterdekk, sykkelen i ferd med å få på piggdekkene, og nå er også vinterveden i hus. I tillegg er jeg fornøyd med at samtlige julegaver er innkjøpt! Dermed har jeg vel gjort det jeg kan for å være forberedt på elendet - altså vinteren.
Hundene fikk vente på aktivisering mens vi tobente var opptatt med å stable ved.
Men, så ble det tid for et par timers gå pent fot tur med tospannet Carmen og Victor. De er jo så utrolig fine å se sammen. Går så pent side om side fot. Og er så pene ved siden av hverandre - den store gule og den lille svarte.
