19.05 Lokal trening

Heldige meg som har to jakt-retrievere i det nærmeste nabolaget. Veldig greit å slippe å kjøre milevis for å få til en trening hver gang. Nyttig for Carmen med litt variasjon på treningskompisene, ro-trening, og ikke minst å bare gå litt fot rundt omkring.

I dag hadde vi dessuten med oss en ekvipasje fra Oslo som trengte litt sitt og bli trening med andre hunder til stede.

Ikke til å tro, men vi har altså fortsatt et stort, fint jorde i nærområdet som ikke er pløyd, så der valgte vi å legge treningen.

Vi starta opp en liten ”tørrtrening” på kvalifiseringsprøven, siden det var to av ekvipasjene som har til gode å ta den. Ja, det kan jo virke enkelt, kanskje å gå lineføring, fri ved fot, sitt og bli, innkalling og en enkeltmarkering. MEN, det viste seg å være utfordrende nok. En kommer aldri bort fra å trene basic, det grunnleggende må være på plass, enten er fersk eller erfaren.

Så kjørte vi en runde med å gå én ekvipasje foran og tre på linje bak. Den som gikk først, skifta retning av og til, og kasta dummyer som bare eierne skulle hente. God anledning til å terpe på en nøye fot, ikke akseptere det minste avansement, og jobbe med å få hunden til å sette seg på kastet.

Deretter så vi oss ut et sted hvor jeg tenkte at det skulle være lett for hundene å se markeringen. MEN, det er jo ikke til å komme forbi at kaste-kompetansen var så som så på oss som var til stede. Så noen høye kast ble det ikke akkurat, og det var nok ikke så lett for hundene å se markeringene som jeg hadde håpa på.
Ellers var det interessant å observere særlig forskjellen på et par av hundene som var til stede. Begge med forholdsvis lite markeringserfaring, men med veldig forskjellige forventninger. Mens den ene var stadig og ikke helt så ut til å sette det som skjedde der ute i forbindelse med noe som angikk den, hadde den andre forventninger om at ALT som skjedde der ute var oppgaver som skulle løses.

Den sistnevnte markerte altså suverent, men hadde litt tendens til knalling. Jobbe videre med sitt og bli, med andre ord. Og den førstnevnte trenger nok noe mer erfaring på markeringer for å følge bedre med.

Carmen hadde for øvrig også i dag en liten episode med dritt-spising, dessverre. Ellers var hun stadig og flink, markerte bra og klarte seg fint når det gjaldt å gå fot.

Etter noen runder med markeringer til samme område, la vi ut en dirigeringsøvelse til den yngste, noe som ble løst kjempefint. En av de andre la ut en dirigering til Carmen, - og den fikk ligge litt mens vi tok en kaffekopp på stolsekken og la ut et lite søk. Gjemte to dummyer på et lite område. Carmen hadde litt for mye spring i bena til at jeg kan si hun søkte perfekt i dag, så det er bare å ta til etterretning at dette må vi fortsette å trene på.

Helt til slutt sendte jeg altså Carmen på dirigeringen. Måtte handle henne litt, og jobbe med ikke å miste henne inn i skogen.

En fin treningsøkt. Lover for en bra fortsettelse med en lokal treningsgjeng!

Kvelden tilbrakte Carmen og jeg med å ta en tur på besøk på andre siden av fjorden. Hun fikk blant annet være med og ta inn vertens hester fra beite, noe som var veldig spennende. Inni stallen hadde hun stor interesse for det foret hestene skulle få, og turte nesten å hilse på noen av hestene også, selv om det åpenbart var litt skummelt.

18.05 Klokkebusk

Det er jo ikke så ofte hagen min får mye oppmerksomhet, men i dag ble det den som var i fokus. Og Carmen fikk klare seg uten aktivisering.

Middagsgjesten min bidro med både kompetanse og muskelkraft til dagens prosjekt - flytting av en klokkebusk.

Jeg har nemlig observert at noe av det Carmen gjør når hun løper rundt i hagen er å prøve å sette fartsrekord i HVOR raskt det går an å runde et hushjørne. Ikke spesielt trygt å stå på den andre siden av hushjørnet når hun holder på med fartsrekordene sine. Tanken var derfor å plante en busk utfor dette hjørnet, slik at hun blir nødt til å ta en større sving, og dermed rekker å skimte at det kan være noe på andre siden (f. eks. meg!) og sette ned tempoet litt.

Siden jeg samtidig ønska å få litt bedre plass rundt der klokkebusken opprinnelig stod var det jo greit å flytte den busken jeg hadde, istedenfor å gå til innkjøp av noe nytt.

Da jeg fortalte en kollega på jobben (som jobber med planteområdet) at jeg skulle flytte busken sa han at jeg måtte spise en god middag. Flytting av busker var hardt arbeide. Joda, han hadde rett i det. Og det var greit å være to om jobben.

Spenningen nå er selvsagt om den stakkars busken overlever flyttingen og herjingen med røttene, eller om jeg blir nødt til å kjøpe meg ny busk. Nå er klokkebusken en sent blomstrende busk, så det kan nok ta litt tid før jeg kan trekke en konklusjon på om den har overlevd eller ei. De to forrige vårene jeg har bodd her har jeg hver gang trodd at busken ikke har klart vinteren. Grenene har sett helt tørre og livløse ut. Den er nemlig senere enn alt annet som vokser og gror her på ”ranchen”. Men, så, når det har blitt juni har den begge de forrige årene blitt full av blader og blomster. Jeg håper det beste.

Dagens bilder viser hvordan den så ut da den blomstra i juni i fjor. Og hvordan den ser ut akkurat nå….

17.05 Nasjonaldag med hundetrening

For den som ikke liker å gå i tog på nasjonaldagen, men som liker veldig godt å trene hund, så er valget enkelt på en sånn dag. Veldig hyggelig at det kom invitasjon til vanntrening på Nesodden, - der har de jo så mange små vann i gangavstand fra hverandre. Også hyggelig at værmeldinga hadde snudd de siste dagene, og det faktisk var meldt sol i dag.

Dermed bar det av gårde gjennom Ås sentrum i god tid før oppstarten for barnetoget. Hadde friskt i minne at jeg i fjor ble ”sittende fast” på vei til hundetrening i Råde og måtte vente leeeenge på at barnetoget skulle passere.

Vi hadde ca fire timer på oss før jeg skulle videre til selskap i Sarpsborg, og vi la i vei i det kuperte landskapet på Nesodden.

Først et vann der jeg har vært med og trent før. Opplegget var at vi bandt hundene i skogen og gikk og la ut på andre siden av vannet, altså uten at hundene kunne se oss. Sånn at hundene skulle sendes på skjulte. Dvs det ble jo mest skjult for den første som ble sendt, da.

Carmen hadde gått virkelig fint fot hele veien til vannet. Men, da vi kom tilbake etter å ha lagt ut, skjønte hun åpenbart at nå var det en oppgave på gang, så da var det vanskelig for henne å fortsette å gå riktig fot, hun ville gjerne ”avansere” litt. Fin treningsmulighet, altså - å få fortalt henne hvor fot er!

Carmen fikk apportere aller først. Vi hadde vinden mot oss, og det var tydelig at hun skjønte det var noe der. Jeg stod ganske langt nede ved vannkanten, og hun gikk rimelig rett ut. På andre siden var det ikke mindre enn åtte dummyer, og det var litt nøling på henne etter å ha plukka opp. Dessuten surra hun litt fram og tilbake akkurat som hun vurderte om det fantes noen landevei hjem. Jeg ble bekymra for at hun tenkte på å skulle bytte, dessuten ville jeg jo absolutt ikke ha noe av at hun skulle løpe rundt, så jeg kalte bestemt på henne.

På andre forsøket på dette vannet starta jeg lenger fra, og hun gikk rett ut. Denne gangen var det raskt opptak, et tigersprang ut i vannet og rett hjem.

Siden vi til sammen hadde med oss fire hunder, ble de altså sendt annenhver gang, og fikk to apporter hver seg på de to vannene vi brukte til dirigering i dag.

På det neste vannet gjentok vi opplegget med å binde hunder, gå og legge ut og sendte fra en ganske bratt fjellknaus i en kabelgate. Hundene måtte ned den bratte knausen, ut i vannet og svømme over til andre siden. Avstanden var ca 60 meter fra der vi stod og sendte.

Her tok jeg sjansen på å starte på toppen, men Carmen brukte litt tid på å komme seg uti vannet etter å ha løpt ned knausen. Så fikk hun litt skjev utgang og havna dermed for lagt til høyre når hun kom opp på den andre siden. Og så var da den tobente ALTFOR treg med å gripe inn, så hun begynte å løpe baksporet vårt. Måtte blåse og dirigere en del før hun kom seg langt nok mot venstre. Tror det som gjorde det vanskelig var at vi hadde måttet passere en ganske smal trebru, og da hun svømte i land hadde hun havna på andre siden av den, og hadde nok litt problemer med å forsere den. Det gjelder å være våken når en fører hund!!

Andre forsøket på dette stedet gikk for øvrig atskillig bedre!!

Tredje og siste stopp var ved et vann ved en speiderhytte. Massevis av siv i vannkanten, og flott å trene markeringer som ble kasta over siver og ut på vannet.

Etter en runde med markeringer la vi ut et søk, dummyer i sivet og vannkanten, tennisballer i det ulendte området før sivet. Gjemte apportene. Vi bestemte oss for en kaffepause mens vi venta litt på å sette i gang med søket. Men, da dukka det opp et par med en uregjerlig Berner Senen hann på to år, og vi kom i prat med eierne De var høylydt imponert over vår flokk på fire som tyst og rolig venta ved et utebord. Berneren var i motsetning rimelig fra seg av entusiasme og ønske om å hilse på de fire labradorene. 
Så var det altså tid for søk. Vi hadde til dels to hunder ute i søket på én gang. Siden vi hadde lagt ut dummyene i et fargesystem, gikk det fint å se hvem som kom hjem. Jeg synes Carmen søkte merkbart mer nøye og ordentlig enn på tidligere ”frie søk”. Hun fant faktisk noen av de som lå nærmest først, og raste ikke ytterst ut sånn som hun har hatt tendens til tidligere. Det er altså å håpe på at hun har fått med seg noe fra den nøye søkstreningen vi har holdt på med i det siste.

En liten glipp var at hun på vei hjem med en dummy gikk rett på en tennisball som hun bytta med. Det er noe med disse tennisballene som tydeligvis er veldig uimotståelig.

Veldig fornøyd med en fantastisk trening på nasjonaldagen. Tusen takk til Mette for hyggelig lag, tilgang til flotte treningsområder og en super treningsøkt. Vi kommer gjerne tilbake!

Jeg rakk en kjapp tur hjemom for et klesbytte før det bar av gårde til syttende mai selskap hos ei venninne i Sarpsborg. Carmen var jo supertrøtt etter treningen, så hun lå i en krok og sov seg gjennom ettermiddagen og kvelden.

Alt i alt en særdeles vellykket dag - både hundetrening og sosialt samvær med venner. Og helt uten tog-gåing!

16.05 Elitelaget Dag 2 - Dillingøy i Våler hos Øyvind Veel

Det knytta seg en viss spenning til dagens kurs på Dillingøy. Instruktøren vår var nemlig ikke særlig imponert over oss forrige gang. MEN, det viste seg at kveldens kurs ble en helt annen opplevelse enn forrige gang. Det var tydeligvis mange av oss som hadde tenkt mye på og trent ”hændling”.

Da vi tok runden på hva vi hadde gjort siden sist, sa jeg at jeg hadde tenkt mye på det Øyvind sa sist om at å måtte stoppe hunden omtrent i det den står på dummyen er eksempel på dum handling. En liten presisering fikk jeg der - ift at det er forskjell på om hunden har vitring av en dummy (da skal vi kunne forlange at den likevel ikke selvstendig velger den, men tar vår kommando på hvor den skal gå) eller om den som sagt står og ser på dummyen like ved.

Dagens første tema var markering. Vi ble delt opp i tre team, med to på hvert, og skulle lage oppgaver for hverandre. Øyvind leda vei rundt i terrenget og så fikk vi som best vi kunne lage en passende markeringsoppgave på det stedet vi var.

Først ute var et par Golden-eiere. De hadde sett seg ut en bred grøft og en trestamme som lå på andre siden av grøfta. Kasteren stod på samme side av grøfta som oss og kasta dummyen over grøfta. Bak kasteren var det mye trær og buskas og avstanden til nedfallsplassen var 84 meter (en av kursdeltagerne hadde med avstandsmåler).

På forhånd mente Øyvind at dette kom til å bli vanskelig - hundene kunne i liten grad se dummyen mot all den rotete bakgrunnen.

På tross av dystre spådommer klarte Carmen denne oppgaven helt suverent. Hun fortsatte nedover et stykke parallelt med grøfta, men hadde tydeligvis helt kontroll på akkurat hvor hun enklest skulle komme seg over,

Så flytta vi oss 20 meter nærmere, og da gikk det bedre for de fleste, men ikke for Carmen. Hun løp altfor langt ned, og ble tilsynelatende opphengt i noe på bakken i nærheten av skytteren. Jeg måtte handle litt, og det gjorde jeg ikke særlig bra, rett og slett ble jeg litt stressa fordi jeg lurte på om hun hadde fått tilbakefall på det med å spise dritt.

Da jeg kom med en kommentar om at det ble vanskeligere når vi kom 20 meter nærmere fordi hundene hadde dårligere oversikt (vi kom mye lenger ned i landskapet, i motsetning til det første stedet, hvor vi mer stod oppå en høyde) fikk jeg beskjed om å sende en gang til. Og på denne tredje apporten gjorde Carmen det helt suverent, faktisk.

På neste markering var det en annen labradoreier og jeg som skulle lage øvelsen. Vi valgte ca 70 meters avstand til en treklynge ute på beiteområdet, - en oppgave som burde være grei, siden kasteren fikk kasta slik at apportene syntes godt.

Og dette gikk stort sett greit for de fleste, bortsett fra for Carmen. Hun fant et eller annet (dritt??) å spise på der ute, noe jeg ble ganske så fortvila over. Jeg trodde dette var et tilbakelagt stadium, som hørte den innbilte drektigheten til. Jeg løp selvsagt ut og korrigerte henne. Da hun fikk en ny mulighet senere gjorde hun en helt grei markering, og hadde ikke fokus på noe annet enn dummyen. Forstå det den som kan!

På den tredje oppgaven la det ansvarlige ”teamet” opp til dagens vanskeligste markering. Det var vanskelig å se kastet og det landa nær toppen av en bakke, på ca 80 meters hold, med tett skog bak. Det var altså lett å miste hunden inn i skogen, noe også flere av oss gjorde, blant annet meg. Dårlig handling av meg. Reflekterte over at jeg rett og slett følte meg litt sliten akkurat da, og ikke var helt ”på”.

Etter disse tre øvelsene ville Øyvind demonstrere for oss hvor viktig valg av terreng, referansepunkter og ikke minst gode kast betyr for at hunden skal kunne markere bra. Han overgår jo de fleste hva gjelder høye, lange og presise kast. Vi stod på linje og han kasta himmelhøyt og slik at dummyen havna bak en trerekke og i forholdsvis tett vegetasjon. Denne oppgavene klarte alle hundene fint, Carmen markerte helt suverent!

Ellers sendte jeg Carmen med ”gå” og håndtegn hele kvelden, og synes jeg stort sett fikk til bra å vente passe lenge, selv om jeg fikk en kommentar ved én anledning at jeg med fordel kunne la det gå enda mer tid.

Neste tema var søk. Vi fikk anbefalt å bruke tid på søk i siv til sommeren. Der MÅ hundene sette ned tempoet og søke nøye for å få funn.

Det ble lagt ut et ”randsone-søk”. Altså i vegetasjonen mellom beitet og vannet - til dels vanskelig framkommelig. Noen nært beitet og andre nesten ut i vannet. I mostsetning til Birgitta er Øyvind nøye på at hunden ikke skal oppleve tom-vitringer på søk. Aller helst vil han at en og en hund får søke av et område. Og når en legger ut på nytt til neste hund, bør en legge på de samme stedene. Helt forskjellige meninger, altså. Men, sånn er det jo i dette ”gamet” - at det er delte meninger om hvordan en skal trene….

Ellers poengterte han at det er viktig å legge ut slik at hunden ikke snubler over en apport på veien hjem.

Før hundene ble sendt på søket de altså hadde sett bli lagt ut, snudde vi 180 grader rundt og fikk hver vår markering. Dette handla om å bryte litt forventninger, og ”viske ut” minnet av søket.

På søket sendte vi neste hund når en hund var på vei hjem med dummy. Carmen klarte sin første oppgave bra, men på nummer to fant hun for tredje gang i kveld noe dritt å spise på. Jeg løp ut og fikk henne i gang med å søke, og gikk sammen med henne uten at vi fant noe (på det tidspunktet var vel 12 av de 17 dummyene tatt inn).

Generelt så det ut som hundene henta de nærmeste først, og at de deretter hadde litt problemer med å gå langt nok ut, men til dels sprang i de enkleste delene av terrenget.

Etter søket fulgte en oppgave med nærsøk i en skikkelig ”knute” av en vedhaug. Dummyen var lagt skikkelig under noe kvist og plank, sånn at hundene virkelig måtte ”grave seg fram” for å finne dem.

Oppgaven var at det ble kasta en markering bortenfor der hunden skulle nærsøke. Vi skulle sende og blåse stopp. Tror ikke avstanden til markeringen var mer enn ca fem meter. Etter at nærsøket var hjemme skulle hunden sendes på markeringen.

Carmen hadde en fantastisk stopp, og var ikke det minste i tvil om at hun skulle nærsøke. Og hun var superivrig, - stod med hele forkroppen inni vedhaugen og lette intenst. Markeringsoppgaven spikra hun.

Helt til slutt, da klokka var blitt over halv ti og det begynte å mørkne, var det tid for litt gjerdehopping. Veldig greit å få utnytta anledningen for oss som ikke har et slikt ”hendig” gjerde i nærheten.

Det ble kasta en markering over gjerdet og et stykke oppi bakken på andre siden. Så skulle vi sende hund og blåse stopp i det hunden var i lufta. Deretter ble det kasta en markering foran gjerdet, hunden skulle sitt og bli og sendes på den bak. Sendes på nytt, stoppes foran gjerdet og hente den.

På første forsøket brøt Carmen bli-kommandoen (som jeg for så vidt ikke hadde gitt, men som jo er en selvfølge, hun skal vente på beskjed!!) og kom sprettende over gjerdet og tok den sist kasta før jeg rakk å summe meg.

Andre forsøket gikk greit med tanke på bli. MEN, da jeg sendte på den på hitsiden av gjerdet rakk hun å hoppe over, slik at jeg måtte stoppe henne og få henne til å hoppe tilbake, noe som gikk fint.

Alt i alt en fantastisk kveld. Tror vi var veldig fornøyde alle sammen, både instruktør og kursdeltagere. Vi satt igjen med en følelse av å ha vært bedre handlere enn på forrige kurskveld, og at vi faktisk lærer og utvikler oss som førere.

Så har jeg selvsagt en liten nøtt med dette at hunden min av og til ”faller ut” og begynner å gjøre noe helt annet (spise dritt), og akkurat hvorfor hun gjør dette har jeg ikke noe svar på. Og vet heller ikke helt HVA jeg skal gjøre med det. Jeg fikk et innspill på at jeg bør korrigere ved å kjefte på henne hele veien på vei ut til henne og ikke bare ”marsjere” ut. OK, skal prøve å skjerpe meg der!

Vi utvikler oss som team, Carmen og jeg, ingen tvil om det!

15.05 Treningsansvarlig - søk

Er jeg satt opp som treningsansvarlig, så tar jeg det på alvor. Så også i kveld. Som vanlig var vi to stk som skulle ha tirsdagstreningen i fellesskap. Vi hadde begge kjørt 6 mil for å komme oss til Stikkaåsen, og hadde avtalt å møte opp en halvtime før treningen for å legge opp opplegget.

Siden kveldens tema var feltsøk, og vi begge nettopp har vært hos Birgitta S.W på kurs og fått gode tips på treningen, var vi veldig samkjørte på hvordan vi skulle legge det opp. Vi begynte med å finne to egna områder i skogen, og merka og vitra inn disse ved å tråkke over dem. Tanken var at vi kunne ha to ekvipasjer i arbeid samtidig i hvert sitt område.

Stor var vår skuffelse da kl ble 18 og INGEN hadde møtt opp på kveldens fellestrening! Etter 10 minutter var vi oppe i én ekvipasje, og etter 45 minutter var vi oppe i tre ekvipasjer. Sånt øker selvsagt ikke motivasjonen til å stille opp og bruke av dyrebar fritid på å kjøre langt og planlegge/holde trening.

Ellers spekulerte vi på om folk så at det stod feltsøk på programmet og tenkte at de ikke ville trene det?? Jeg har jo vært ”der” selv også at jeg har tenkt på det med feltsøk som noe nærmest skummelt, som bare ville gi hunden min uvaner.

Vel, for de få som møtte opp tror jeg kveldens trening gav noen a-ha opplevelser til både tobente og firbente. Vi gjorde det sånn at vi la ut - nei GJEMTE (!!) tre kamuflasjefargede dummyer i hvert av områdene på kanskje 40x80 meter. Så skulle altså føreren gå sammen med hunden rundt og sørge for å søke av hele området. Gi masse ros når hunden søkte på riktig måte, med lav nese, uten å springe rundt. Og det var hele tiden sånn at noen andre hadde lagt ut det søket en skulle gå, slik at den tobente ikke ante hvor de var!

Vi fikk se hvordan en hund som ikke var så kjempemotivert, og kanskje mista konsentrasjonen litt, virkelig fikk opp motivasjonen etter å ha lett lenge, for så å gjøre funn. At den virkelig søkte intenst etterpå. Vi fikk også se hvordan en av de langbente Formel 1 hundene starta friskt opp med en enorm springing, men fort fant ut at det ikke gav noen gevinst. Når den senka farta og virkelig begynte å lete, fant den apportene.

De tre hundene fikk prøvd seg på begge områdene, og da var de faktisk ganske slutt i hodet og ordentlig slitne. Dermed ble det tid til at Carmen også fikk prøvd seg på det ene søket. Og jeg må si jeg er kjempefornøyd med Carmens innsats. Hun og jeg søkte av området i fellesskap og hun lette så nøye, så nøye. Fikk virkelig følelsen av at hun oppfatta at det skulle søkes skikkelig grundig.

Etter to sakte og nøyaktige runder og funn av to av tre gav jeg meg. Skrøt masse av henne når hun søkte ordentlig. Carmen ble også fryktelig sliten av jobben. Så i tillegg til sykkelturen på ettermiddagen, var kveldens økt tydeligvis nok til at hun var fornøyd med dagen.

Konklusjonen er at øvelse gjør mester. Og, som jeg sikkert har skrevet før, med neste valp skal jeg trene feltsøk på riktig måte og mye tidligere enn jeg begynte med Carmen. Det gjelder jo å lære dem, (eller kanskje vel så mye beholde) det naturlige, nøyaktige søksmønsteret! At hunden erfarer at bruk av syn og stor fart IKKE fører frem, mens bruk av nese og intenst luktearbeid gir funn.

14.04 Mandagsbanden

Nok en fin mandag med gjengen. Vi hadde som utgangspunkt i dag å kjøre omtrent på samme måte som vi gjorde sist, men selvsagt skulle vi få det til ENDA bedre. Vi jobber med å bli bedre handlere.

Det som er moro er at vi virkelig har hatt en stor fremgang i gjengen det siste halvåret, og kanskje særlig de siste par månedene. Hunden har blitt mer stopplydige. Og vi har blitt bedre på å time signalene.

Vi gikk på linje og det ble kasta en markering i skogen til hunden og en tennisball på jordet som føreren selv skulle hente.

La spesielt merke til at det varierte veldig hvor ”på” Carmen var når vi GIKK på linja kontra at vi STOD på linje. Det å være i bevegelse er tydeligvis veldig triggende i seg selv. Men, da fikk jeg jo en god anledning til å ta tak i tendensen hennes til å avansere når det blir litt heftig.

Så hadde vi en runde med dobbeltmarkeringer inn til siden i skogen. Og etter det var det dobbeltmarkering på linje som stod på programmet. Hadde både veldig vellykka handlingsopplevelser, og noen som ikke var fullt så bra. Men, endelig går det jo an å regne med at hun stopper fint, - og da blir all handling så uendelig mye enklere!

Vi tok sending over vann helt til slutt, det er jo tross alt ikke noe kvelden hete om dagen, heller ganske så kaldt…

Carmen var første hund ut, og skulle sendes på en skjult. Hun hadde ikke særlig lyst til å gå ut i det kalde vannet. Jeg fikk tvunget henne til å gå rett fram, men vel ute i vannet skar hun til høyre og svømte til korteste ”landingsplass”. Så fikk jeg handle henne derfra. Etter å ha plukka anda tok hun landeveien hjem.

I neste forsøk var jeg føre var og gikk langt mer til siden, slik at det ikke skulle være mulig for henne å ta landeveien. Og da gikk det finfint.

Etter denne fine avslutningen ble Carmen tørket og massert og lagt i sekken sin til oppvarming, mens treningskompisene gjorde de siste apporteringene.

13.05 Vannapportering

Oppe veldig tidlig en søndag morgen, og møtte til avtale kl 08 i dag. Vi skulle ta oss en tur til et fint tjern, med en betydelig spaseringsetappe fra parkeringsplassen.

Gåturen fra og tilbake til tjernet ble med fokus på det å gå fot og ekvipasjens trygghet. Men, først litt om tjern-treningen.

Vi begynte med at treningskompisen min la ut et par skjulte apporter på andre siden av tjernet, slik at Carmen skulle sendes på disse. En liten antydning til nøling i vannkanten, men hun var ganske så flink til å gå rett ut. Så svømte hun litt skjevt over. Jeg ignorerte det, og venta til hun kom opp på andre siden med å dirigere henne.

Så var det min tur til å kaste et par markeringer på land på andre siden av tjernet for Golden-tispa. Litt nøling der før hun la på svøm, tross alt er dette litt uvant trening for henne.

Så fikk Carmen en dobbeltmarkering - begge på land. Noe hun takla helt fint. Det var jo en praktisk måte å gjøre det på - å stå på hver vår side av vannet. Jeg la igjen et par dummyer til å ha til Carmen senere. Så ble Carmen tørket godt med håndkle og lagt i sekken sin. Det var jo ikke akkurat varmt, og hun hakka tenner så det skrangla i munnen på henne.

Mens Carmen lå i sekken sin var turen kommet for å trene apportering av and fra vann for den noe vilt-uvante Goldendamen. Vi prøvde forskjellige varianter av enkle og doble markeringer på blankt vann. Og, akkurat som jeg tenkte, gikk det greiere å få til et bra opptak fra vann enn fra land. Ofte er det jo sånn for de hundene som er litt nølende til å ta vilt.

Noen herlige Golden-bilder ble det også!

Helt til slutt sendte jeg Carmen tilbake til de gjenlagte dummyene. Hun hadde en liten protest på dette å skulle ut i det kalde vannet igjen. Men, da var jeg beinhard, uten snev av medynk. Så hun skjønte at det ikke var noe valg.

Så var det altså transportetappen tilbake til bilen, kanskje det mest interessante av dagens trening for mitt vedkommende.

Temaet var å gå fot. Og jeg var jo så heldig å ha med meg egen instruktør - altså treningskompisen som til daglig jobber med hundetrening, både med appell-lydighet og med ulike ”hundeproblemer”.

Ganske kjapt konstaterte hun to ting. Det ene var at jeg var inkonsekvent på akkurat HVOR jeg mente at fot var, - ikke så lett for Carmen å gå riktig, da. Dessuten kunne hun observere at mitt stressnivå økte betraktelig så fort vi møtte noen med hund. Og jeg fikk spørsmålet - ”Hva er du redd for, egentlig, hva er det verste som kan skje?”. Tja - si det….

Etter litt felles grubling ble konklusjonen min at det ligger noen gamle erfaringer bak, med en tidligere hannhund jeg hadde som var hannhundaggressiv. Med han var det all grunn til bekymring, siden han gjerne yppa til strid med de største og svarteste hannhundene vi møtte. Dumt når en er en tibetansk terrier på 10 kg….

Med utstillingslabradoren Selma var det absolutt ingen grunn til bekymring over hundemøter siden hun møtte alt med harmoni, og det aldri ble noe bråk. Men, så har jeg fått Carmen, og hun er litt redd, litt skarp og utagerer litt på ting hun synes er skummelt. Og så har jeg bare hengt meg på hennes reaksjoner.

Treningskompisen oppfordra meg til å se på hvert eneste hundemøte med positive tanker om at ”Endelig - nå kan jeg trene på en bra passering”. Og det som var interessant var jo hvor lite som skulle til for at Carmen oppførte seg helt annerledes. Helt tydelig at det er JEG som har laget problemer for henne. Hun er egentlig ikke SÅ engstelig for sånne passasjer, men hun blir usikker av mitt usikre kroppsspråk!

Ellers var det tydelig at Carmen ”avanserte” når vi møtte hunder, - hun oppfatta tydeligvis ikke meg som en trygg nok leder til nettopp å ta ledelsen, slik at hun selv ”ble nødt til” å gå i front og møte den ukjente hunden. Da gjaldt det å flytte henne tilbake til riktig sted.

Når det gjelder det med å gå fot, fikk jeg tips om en litt annen type korrigering enn jeg har prøvd før. Sette henne tilbake i riktig posisjon har jeg jo prøvd, men tipset var å sette henne litt bak meg. Og dessuten forlange at hun stod fullstendig i ro med alle bena, og IKKE tok et lite skritt framover. Det virket som denne måten å gjøre det på ganske kjapt fortalte henne noe om konsekvens og trygghet.

Nok en gang har jeg fått masse å tenke på etter en trening. Stor takk til treningskompisen som var med meg på tur, kunne observere og komme med tips!!