11.07 Farvel til Lucy

I dag tok jeg en tur til kollegaen min som har en 4,5 måneder gammel labrador. Luna og Lucy lekte kjempefint sammen i den store hagen - de passa hverandre i størrelse og tempo. Lucy var også kjempeinteressert i kaninene i buret og hadde i det hele tatt en spennende og intens time før vi dro videre på trening.

Jammen ble det jakttrening i dag også. En kjempeflott eng i skogen. Og vi var så heldige å ha med oss kaster - suverent.

Så fikk de to unghundene prøvd seg i den høye vegetasjonen. Dessuten fikk de sitte og vente en stund etter kast, siden de ble litt lette i rumpa.

Carmen fikk også prøvd seg på noen dirigeringer, etter minnesmarkeringer. Det gikk suverent med det samme jeg hadde kasta de ut, også når jeg økte avstanden.

Men, så trente vi markeringer over den lille vannansamlingen i enga. Og når hun etterpå skulle dirigeres, ville hun helst over vannet. Det ble en bra erfaring, fordi det gikk fint å kalle henne hjem, gå nærmere og prøve på nytt. Et par ganger måtte vi minske avstanden. Så huska hun plutselig hvor hun skulle.

Lucy fikk vente litt i bilen og litt bundet til et tre, mens vi trente. Og etterpå bar det av gårde til kennelen, hvor hun skal være den siste uka eierne er på ferie. Det kjentes litt stusselig å reise fra henne der, og jeg skulle ønske hun hadde sluppet det og kunne ha vært hos meg litt til. MEN, siden jeg både skal tilbake på jobb i morgen, og det er innspurten før IWT til helgen, blir det altfor travelt til at jeg får det til.

Håper hun får noen hundekompiser på kennelen, og at hun kan ha det bra!

Det har vært veldig moro - og slitsomt å ha henne. Og veldig, veldig lærerikt og interessant! Lært mye både om meg selv og Carmen. En suveren erfaring! Takk for lånet!!

10.07 Fellestrening på hogstfelt

Jeg gjentok suksessen fra i går og lot Lucy være i buret sitt mens jeg jobba ute. Det var nesten tyst i dag - noen få voff som varsling på lyder fra noen naboer var alt.

På ettermiddagen var det av gårde på jakttrening - på et gammelt hogsfelt/beiteområde. Det viste seg å være litt utfordrende å sende hundene der, siden det var veldig mye hauger med kvist og ulendt underlag.

Vi kasta markeringer for hverandre. Hundene måtte jobbe hardt - flere av dem mista markeringen når de kom seg ut i det høye gresset. Jeg synes Carmen søkte veldig mye videre enn før. Hm… Kommer spring i bena av markerings/søkserfaring, mon tro. Litt vanskelig å vite hvor kjapp en skal være til å kalle hjem og hvor mye hun skal få lete på egenhånd, selv om det er langt unna nedslagsfeltet…

Hjemme igjen var det litt tendens til kaos med de to hundene - de er motivert til å herje med hverandre..

Har grubla litt på dette med Carmen og en ny valp i løpet av tiden Lucy har vært her. Carmen er definitiv langt fra voksen nok til å få en valp i hus. Så kan en jo lure på hvor mye voksnere hun er om et par år, og hvor mye at det energiske vesenet hennes som kommer til å vare ved..

09.07 Beisedag

Ikke så aktiv dag for hundene, men den tobente hadde en lang arbeidsdag i dag - med å beise hus hele dagen.

For første gang stengte jeg Lucy i buret sitt på dagen. Tok sjansen på det, siden det var så lite lyd i henne i går. Jeg venta et øyeblikk utenfor døra, og ganske riktig kom det et voff. Inn og fortelle at det ikke var lov, og da var det knepp tyst i timevis. Flinke Lucy, det!

Ellers kikka jeg litt på nettet i dag for å se på beskrivelse av Corgi. Her er hva jeg fant:
”Corgi var opprinnelig drivende gjeterhunder som drev storfe og sau med å bite det i hasene og bena. Welsh corgi cardigan er en robust, livlig, aktiv, utholden og oppmerksom hunderase som regnes som lojal, leken og rolig omkring barn. Som gjeterhunder flest trenger den rikelig med både psykiske og fysiske utfordringer for å trives maksimalt, men den tilpasser seg godt til de fleste typer boforhold (også mindre leiligheter). ”

At hun biter i bena har både Carmen og jeg fått merke. Når jeg går tur med begge to har hun en egen teknikk med å spenne ben på Carmen ved å ta tak i forbena hennes. Og er hun i pøbelhumør prøver hun seg på bena mine også. Av meg får hun selvsagt kontant beskjed om å slutte. Carmen, derimot, synes det er en morsom form for invitasjon til lek, og blir gjerne med på leken. Veldig kaotisk med fullt ”kobbel-snurr”, som dere sikkert kan tenke dere.

På slutten av dagen fikk Lucy gå ut og inn som hun ville, på forsiden av huset. Siden hun påtok seg jobben med å gjøre hullet i plenen enda større, ble hun begrensa til kun å være på terrassen og i gangen.

Det er jo grense for hvor mange flyttbare kompostgrinder jeg har, så det var et lite risikoprosjekt. Stikkord spann med beis og Corgi på samme område. Det gikk bemerkelsesverdig bra. Hun har jo ikke Carmens overdrevne fokus på meg og hva jeg driver med, så både kost og spann fikk være i fred.

Derimot meldte hun seg som vaktmester og måtte stadig si fra hvis hun hørte eller så naboen. Så, vi måtte ha noen diskusjoner der. Det ble en del ganger opp og ned av stigen, for å si det sånn…

08.07 Nok en Maridal-tur

Dagen starta med å hente Lucy hos kollegaen min på jobben. Hun hadde ikke spist frokosten sin, så hun fikk en ny sjanse hos meg mens jeg holdt på med matlaging på kjøkkenet. Helt uinteressert i noen frokost, hun ville heller sove. Mulig at Oslo-turen hadde vært litt slitsom. Eller om det var det at jeg hadde en inne-formiddag (regnvær er så dårlig egna å beise i…). I alle fall sov hun mye mer enn hun har gjort de andre formiddagene hun har vært her.

Etter lunsj var været såpass at det i alle fall gikk an å maskere under-tak-områdene foran huset. Dermed om-arrangerte jeg de ledige kompostgrindene mine slik at Lucy fikk tilgang til et begrensa område av hagen i tillegg til terrassen på forsiden av huset.

Lucy hjalp som vanlig til - denne gangen med å få fasong på plenen på forsiden av huset også - så blir det symetri - altså hull på begge sider.

Litt tanker som vanlig. Først litt om bruk av slips (line). Det virker på meg som det er en god løsning for Lucy - som både han finne på rampestreker (noe selvsagt alle valper gjør mer eller mindre) og ikke nødvendigvis kommer på innkalling. Da jeg gikk på valpekurs med Carmen ble vi oppfordra til at hunden sine første par-tre måneder hos oss ALLTID skulle ha line på seg. Ute skulle den alltid ha langline på slep, også når vi tok kobbel på den. Dette slik at den ble så vant til lina at den omtrent trodde det var en del av dens egen kropp.

Dette rådet fulgte jeg opp, så Carmen hadde alltid langline på, fra hun var 9 uker, hver dag, hver tur til hun var sånn 4-5 måneder. Det gjorde at hun aldri, aldri opplevde at det var mulig ikke å komme på innkalling. Hun trodde nok at jeg hadde dritlange armer, som alltid fikk tak i henne. Hvis hun en sjelden gang ikke kom når jeg ropte, var det nemlig bare å ta tak i lina.

Videre sa de på kurset at hunden også skulle ha på seg slips inne - en kort lett line. Dermed kunne en unngå at valpen gjorde ramp, for så å fyke av gårde under møbler uten at en fikk tak i den. Nå viste det seg at jeg hadde fått en engel av en valp, så akkurat dette rådet var noe jeg ikke tok i bruk. Det var nemlig helt unødvendig, - Carmen fant aldri på noen pøbelstreker som liten.

Lucy, derimot, ville nok kunne ha nytte av det. Det er jo også noe med at en med en slik line slipper å ta fysisk tak i hunden, og slipper den konfliktsituasjonen det fort kan bli. En kan rett og slett bare forhindre at det skjer noe feil ved å tråkke på lina.

Her hos meg bruker jeg det f. eks. for å forhindre at hun terger opp Carmen. Når Carmen ligger og slapper av i stolen sin, og Lucy har lyst til å gnafse etter bena hennes, kan jeg bare tråkke på kobbelet, og hun kommer rett og slett ikke bort til Carmen. Dermed gir hun opp.

Jeg kan også bruke det hvis Lucy er i bjeffe-modus, for raskt og effektivt få gitt beskjed om at det ikke er lov.

Aporpos bjeffing; - interessant at hun bjeffer VESENTLIG mindre protestbjeff enn da hun kom. Lucy har to typer bjeffing. Det ene er varsling, noe som for øvrig Carmen også driver med. Et lite sjarmerende trekk hos dem begge to, og noe jeg alltid reagerer på. Det er typisk en katt utenfor gjerdet, lyder fra en nabo eller lignende som kan igangsette dette. Hos Lucy er det en ganske grov røst, noen ganger en fortsettelse av et knurr. Hun er alert, står og speider etter det hun varsler på, og er ikke kontaktsøkende ovenfor meg. Og det går veldig fint å gå bort til henne og korrigere. - Hun er altså ikke i noen slags trassmodus på dette.

Protestbjeff, derimot, er noe helt annet. For det første er lyden helt annerledes - høyfrekvente mengder med bjeff. Og fokuset hennes er på meg. Det er noe hun VIL eller IKKE VIL. Og det er ikke nødvendigvis så lett å korrigere, for her er hun så absolutt i trassmodus. Reaksjonen hvis jeg nærmer meg er å stikke av (stikkord ”slips”!).

Det som er kult er altså at disse protestbjeffene har avtatt betraktelig. De første dagene her kunne jeg ikke gå til et annet rom, uten at hun protesterte på at jeg gikk. Kunne ikke slippe Carmen ut i hagen eller forhindre Lucy fra å ta kontakt med henne uten at bjeffene kom.

I dag kan jeg telle på én hånd de gangene hun har kommet med slike bjeff. Og det har gått mye bedre å korrigere. Hun tar blikk-kontakt og viser at hun skjønner det ikke er lov. Selvsagt hjelper det å lese hunden også - se på kroppsspråket at nå er det like før. Da kan jeg gi henne en advarende knurrelyd, og bjeffet uteblir. Flink jente, Lucy!

På ettermiddagen dro vi av gårde på trening i Maridalen. Siden det var overskua gikk det fint at Lucy satt i bilen et par timer mens Carmen fikk trene felt sammen med en Flat hann.

Vi la først ut et felt på en eng med høyt gress. Ikke akkurat den letteste oppgaven for hundene. Men, de fant noen hver. Vi fulgte rådet Åse gav på rekruttlagsamlingen. Merka stedene og sendte én hund først. La ut igjen de den hadde henta, og sendte hund nummer to. Carmen virka ikke noe prega av at Flaten var der.

Så gjentok vi øvelsen i skogen. Denne gangen var Carmen prega av den andre hunden, og hadde tusletempo ut i skogen. Æsj, at hun skal være så var på det med andre hunder. Skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre med det…

Etter treninga gjorde vi et forsøk - vi slapp begge hundene løs, for å se om Carmen kunne bli mer kjent med Flaten og tryggere. Hm… kan vel ikke akkurat si at det var suksess. Carmen syntes han var dritskummel. Hun kom med noen høyfrekvente advarselsbjeff og viste framtenna når han kom for nærme. Halen mellom bena og prøvde å komme unna. Men, innimellom kom halen litt høyere og hun hadde en liten antydning av lekeatferd.

Vet ikke om det er fordi det er en hannhund, eller fordi han har så voldsom måte å leke på.

En liten nøtt, dette….

07.07 Trening med Oslo-gjengen

Nok en dag med beising av kåken, Carmen på rommet og Lucy i hagen. Lucy fant på en ny lek i dag - ”sisten”. Hun klarte for andre gang å komme seg ut av hagen. I går fant hun nemlig en åpning i gjerdet der jeg hadde fjerna stripsene for å få beisa rekkverket. Dyret var plutselig søkk vekk, og jeg fant henne igjen i naboens hage.

I dag fant hun ut at hun ville stikka av når jeg ropte på henne i hagen, og i rasende fart løp hun bort til åpningen i hjørnet, smatt ut og satte i gang verdens morsomste lek (for henne!) - ”du får ikke tak i meg”. Og jeg fikk jo ikke tak i henne på en stund - der hun for fram og tilbake i rasende fart (i naboens hage).

Den som en ikke kan stole på får mindre frihet. Dermed ble det å koble henne fast i trillebåra mens jeg beisa videre. Ikke spesielt populært, selvfølgelig..

For øvrig fant hun utedoen i hagen i dag - under over alle under - det gikk altså an å drite i hagen! Ja, beklager alt dette drittpratet, men dere vet jo hva folk på aldershjem og hundeeiere har til felles? - Et veldig stort fokus på avføring!

På kvelden hadde jeg ansvar for å tilrettelegge en jakttrening. Siden erfaringen med Lucy på søndag var at hun ble superfrustrert av å sitte bundet opp, fant jeg en alternativ løsning i dag. Vi skulle til samme sted som på søndag, - en halvtimes tid å gå fra bilen. Dermed hadde jeg ikke noe lyst til å gå fra henne i bilen så langt unna. Heldigvis har jeg en kollega som går i valpetanker, og godt kunne tenke seg å få prøvd seg litt. Lucuy fikk være med henne hjem og overnatte i leilighet i Oslo, sammen med hennes gamle hannhund.

Kollegaen min kunne rapportere at gamlehunden Birk hadde satt den lille obsternasige valpen på plass og at Lucy syntes han var kjempefin.

Treningen på tjernet - vi var en gjeng med fire tobente, fire Golden og en labrador som begav oss oppover. Litt lavere tempo på Carmen på turen i dag, som ikke Kari og Ida var med.

Vel oppe ble det apportering over vann. Carmen ser ut til helt å ha kommet over nølefasen på å gå ut. Hun jumpa uti, og svømte raskt og effektivt over. Så er det selvsagt fortsatt, uerfaren som hun er, litt utfordrende for henne å lokalisere dummyen raskt når hun vel har kommet seg over på andre sida.

Avleveringene - det funker når jeg står nærme nok vannet… Men, det får jeg vel neppe lov å gjøre på prøve, så der har vi litt igjen fortsatt.

Ellers var det rart å se på Carmen når vi kom hjem. Hun lurte åpenbart på hvor Lucy var - gikk og lette litt rundt i heimen.

Litt tanker til slutt. Det er jo ikke til å unngå å reflektere over hvor forskjellige disse to hundene er. Ingen tvil om at eierne til Lucy må jobbe mye hardere enn det jeg må for å få hundens respekt og oppmerksomhet. Men, hva har jeg så gjort for å få Carmens respekt og oppmerksomhet? Jeg har blant annet vært veldig bevisst fra første stund på å ignorere henne og hennes initiativ. Sørga for å være den som har tatt initiativ. Begrensa det å se på, ta på og snakke til.

Her lærte jeg masse av å ha Betty - som jo i begynnelsen respekterte meg altfor lite. Det endra seg når jeg endra lederstil. Begynte å overse initiativene hennes. Bjeffa hun, så gikk jeg på et annet rom, og lukke døra i ansiktet på henne. Venta til hun hadde lagt seg og sov eller var rolig, for så å rope på henne og gjøre noen øvelser hun fikk godbit for.

Videre har jeg jobba mye med at kontakt gir belønning. Når hunden vil ut av en dør, videre inn i huset, ut av bilen eller lignende, er det blikk-kontakt som er nøkkelen. Det å strene av gårde fører aldri fram. Egne initiativ belønnes ikke. Denne tankegangen kombinert med nødvendigheten av tålmodighet gjør at Carmen er i trening hver dag når jeg kommer inn med henne. Da får hun pent vente i gangen mens jeg henger av meg tøy, går inn med matvarer, setter på en klesvask eller hva det skal være. Hun vet aldri hvor lenge hun må vente der, bare at det ikke er lov å gå videre inn i huset før jeg gir beskjed.

Lucy begynner også å skjønne denne siste husregelen. Siden hun kan finne på å strene inn i huset, får hun ha kobbelet på seg i denne ventefasen. Dermed er det enkelt å tråkke på kobbelet hvis hun tar eget initiativ på å forlate gangen. Jeg registrerer at hun tar mye mer blikk-kontakt med meg enn hun gjorde de første dagene. Hun begynner også å skjønne at en burdør som åpnes i bilen IKKE betyr at hun får lov å gå ut. Først på med kobbel, blikk-kontakt, så kom - dvs jeg løfter henne selvsagt ut - det er litt langt ned for de korte Corgy-bena.

Hvordan en møter hunden når en kommer hjem fra jobb eller står opp om morgenen er også gylne anledninger til å ignorere. Det trener Carmen og jeg på hver dag. Såpass elektrisk som hun er, hadde det tatt helt av hvis jeg skulle kasta meg over henne, kosa med henne og snakka til henne i den settingen. Det gjelder å bevare lugn og ro. Tusle sakte rundt i heimen, og etter hvert slippe henne ut av rommet sitt.

Ellers har jeg tenkt litt på dette med foringsritualer i det siste. Mat for en hund er langt mer enn næring. Her snakker vi stor symbolverdi, utøvelse av lederskap, forventning og konsekvens. Ingen tvil om at en hund kan bruke mat til å utøve kontroll. ”Gi meg maten, kjerring, ser du ikke at jeg er sulten?!”

Når Carmen er her alene gjør vi det sånn maten ikke serveres til noe fast tidspunkt. Men, det serveres måltider; - her er ingen selvbetjening. Å ha mat stående framme hele tiden vil gi hunden mer og eieren mindre kontroll. Hos flokkdyr er jo nettopp kontroll over maten noe som er lederens privilegium. Det er lederen som vet hvor maten er og tar initiativet til jakt. Nå skal det sies at selvbetjening garantert ville ført til at Carmen hadde spist seg syk, sånt et matvrak som hun er!

Selvsagt er det begrensa med hva en har av tid, men ideelt sett vil jeg at Carmen skal være helt kul før hun får mat. At hun skal gå og legge seg og slappe helt av før det blir servering. Det betyr at det kan gå lang tid fra jeg gjør klar maten til hun faktisk får den. Og det serveres aldri så lenge hun fyker rundt bena mine og venter.

06.07 Den perfekte hund?

Har hatt et par ting å tenke på de siste dagene, som har satt meg i det filosofiske hjørnet. Det ene var noe en treningskompis spurte meg om: ”Hvem av dine venners/treningskompisers hunder kunne du egentlig tenkt deg å eid?” Oi! Da måtte jeg tenke meg veldig lenge om, for jeg kom ikke på NOEN - fant et eller annet feil med alle. Dvs. etter å ha tenkt enda lengre kom jeg til slutt på én.

Hm. Det er altså langt mellom de perfekte hundene.

Det at jeg har hund i pensjon, og sammenligner med min egen, gjør jo selvsagt at jeg tenker en del over hva jeg ønsker hos en hund, hvilke egenskaper og vaner jeg setter pris på og hva jeg kunne vært foruten.

Jeg må jo si at det meste ved Carmen setter jeg pris på og ønsker meg. Førermykheten, ønske om å være til lags. Nærmest fravær av det å sette spørsmålstegn ved det jeg sier, hun diskuterer ikke regler, men følger dem. Høy arbeidskapasitet og motivasjon, tempo, balanse og spenst. Spontan apportør, også på vilt. Veldig stødig på innkalling, jeg behøver aldri å lure på om hun skal finne på å stikke av. En ganske stor porsjon tålmodighet i hverdagen, til å sitt og bli i diverse ventesituasjoner. Kontaktsøkende, opptatt av meg. Også finnes hun ikke sær, verken på å spise, gå på do eller hva slags soveplass hun ”må” ha.

Men, feilfri er ikke engang den lille prinsessen. Skulle gjerne sett at hun hadde vært mindre fryktsom ovenfor fremmede mennesker, og spesielt barn. Og tenker at jeg kunne ha gjort en ENDA bedre jobb med sosialiseringen da hun var liten, men at noe av dette er såpass genetisk at hun aldri ville kunnet være like trygg på mennesker som det lille Lucy er. Kunne gjerne også vært noe av vaktinstinktet hennes for uten. Der har hun samme uvane som Lucy, med å bjeffe ute i hagen, på mystiske lyder i nabolaget. Også kunne jeg ønsket meg mer mot, i treningssituasjoner med andre hunder. At hun ikke så lett ble satt ut av at andre hunder kommer rusende bort til henne, men kunne avreagere bedre.

Samtlige hunder jeg har hatt har hatt noe unikt positivt ved dem, som etterfølgerne ikke har kunnet matche. Potso var suveren med unger, ikke bare fordi han virka genuint glad i dem, men også fordi han hadde en forsiktighet jeg ikke ser hos labradoren. Selma var den ubestridte fredsengel; - det mest fantastiske jeg har sett i møte med andre hunder. Hun fikk den argeste og den reddeste til å føle seg roligere i hennes selskap. Hun bare utstrålte fred og ro i et hvert hundemøte. Og Betty - ja, hun var en helt rå jakthund. Som skjønte håndsignaler og lange fremmadsendinger allerede som liten valp.

-------
Det andre jeg har grubla på går på dette med å komme med forbedringsforslag til andres hunder/hundehold. Faren ved å være en del av en treningsgjeng, som jeg er, med mange folk med sterke meninger, er jo at en blir vant til å være ganske så direkte når en har meninger om hva andre burde gjøre med sin hund.

Det hører med til dagliglivet på treningene våre at vi både kommer med og mottar kommentarer på hva som er ønskelig å gjøre, det være seg med selve jakttreningen eller med hundeholdet i hverdagen. Og når en ikke jobber som hundeinstruktør til daglig, kan en jo kanskje være litt lite diplomatisk noen ganger…..

For meg blir jo mye av dette en ”faglig” diskusjon - om et tema jeg er veldig opptatt av, - nemlig hund. Et tema jeg er vant med å diskutere. Det er GØY å diskutere ulike måter å gjøre det på. En kan gjerne være uenig, høre på andre synspunkter osv. For egen del har jeg mang en gang fått kritiske kommentarer til noe jeg har gjort på trening/i dagliglivet. Det har kanskje ikke vært så ”kult” å motta der og da, men etter å ha kommet hjem og tenkt på det, har det ofte kunnet hjelpe meg videre.

MEN, for hundeeiere som ikke er like bitt av basillen som meg selv, eller like treningsvant, kan det jo kjennes tøft å få direkte meldinger om sitt eget hundehold. Fordi det kanskje ikke kjennes som en interessant diskusjon, men bare tilbakemeldinger om at en gjør noe galt
--------
Vel, det var dagens filosofi. Så over til livet med Carmen og Lucy…

Nok en dag med å beise hus. Og jeg gjorde som i går, lot Carmen være på rommet sitt og Lucy fikk gå fritt ut og inn. En ganske kjedelig dag for Carmen, kanskje, men sånn må det jo bare være innimellom. Beise hus og aktivisere Lucy måtte være hovedprioriteringen i dag.

Lucy fant på nye ting hun kunne hjelpe meg med i dag. Først syntes hun at plenen var altfor plan, og trengte noen nye hull. Hun var ganske god på oppdraget også, helt til jeg oppdaga hjelpa hennes og sa nei takk til den.

Så syntes hun at Carmen trengte litt aktivisering; - noe hun bidro til ved i en rasende fart og løpe inn og ut og rundt omkring på stuegulvet, kaste seg ned foran grinda inn til Carmens rom og erte henne opp skikkelig, til Carmen var på bristepunktet for så å løpe ut igjen. Hun fikk Carmen til å bjeffe, og syntes nok hun hadde lyktes skikkelig med oppdraget. Jeg måtte si fra at jeg ikke trengte den hjelpa heller.

Deretter syntes hun det var på sin plass å stoppe mannen med stige som var på vei inn i hagen min for å male andre etasje. Klart maleren stoppa ved synes av en livsfarlig vakt-Corgy!

Vel, etter mye løping rundt, ble til og med en 6 måneder gammel valp sliten, og sov en stund, så jeg kunne konsentrere meg om beisingen.

På kvelden tok jeg sjansen på å ta med begge to i skogen i nærheten. Lucy fikk springe fritt i langline, mens Carmen måtte gå fot. Noe som selvsagt var litt vanskelig å få til. Ikke tråkke på langlina. Klare å holde Carmen i fot-posisjon til tross for en fristende valp som hoppa og spratt av gårde foran. Unngå at Lucy inviterte Carmen til lek, for da ble det jo helt umulig å håndtere. Ja, dere kan sikkert se det for dere..

Et stykke inn i skogen bandt jeg Lucy til et tre og fikk trent litt vanskelige markeringer inn i buskas med Carmen. Hun markerte bra og kom fykende tilbake med dummyene.

Lucy bjeffa uavbrutt så lenge vi holdt på med treninga; - heldigvis kom det ingen andre på tur i skogen akkurat da. Carmen var ganske elektrisk da vi avslutta treninga, og veldig opptatt av Lucy. Hun måtte blant annet sjekke stedet der Lucy hadde stått bundet for å se om det var noe spesielt med det stedet. Videre ble det et par runder hvor Carmen raste rundt i store sirkler rundt Lucy og ble altfor voldsom.

Som sagt - ikke helt enkelt å være ute med begge to samtidig. Men, veldig interessant hvordan det går. Det er jo nytt for dem begge - de er vant til å være ”enehunder”.

05.07 Endelig ordentlig bilbur!

Her i forrige uke fikk jeg endelig et ordentlig bilbur, spesialtilpassa bilen. Fant ut at jeg like gjerne kunne kjøpe et dobbeltbur, og være forberedt på framtida. Det blir jo en hund til etter hvert… Og ofte reiser en sammen med noen med hund. Skilleveggen er til å ta ut, så så lenge Carmen er alenehund (og etter at Corgy-gjesten har reist) kan hun få ha veldig stor plass.

Så litt drittprat….

Å få gjort fra seg er ikke bare bare - for Grevinnen, altså Lucy. Du verden, så sær! Jeg er jo vant til Carmen som bruker to minutter i hagen . Og når Carmen og jeg går tur er det ikke for at hun skal få gjort fra seg, men for at vi faktisk skal gå fra A til B, uten snusing og dobesøk.

På morgenen ble det jo greie på ting til slutt, men på ettermiddagen måtte jeg kapitulere til slutt. Etter 4 turer i varierende terreng mellom kl 15 og kl 19 hadde det fortsatt ikke skjedd noe.

Dagen i dag var for øvrig starten på prosjekt beise residensen. Lucy var veldig innstilt på å hjelpe til, men jeg måtte takke nei til de tilbudene hun hadde. Jeg trengte ikke hjelp til å passe på at naboene ikke prata for høyt - helt unødvendig å bjeffe på dem av den grunn. Heller ikke trengte jeg hjelp til å teste hvor godt ”dekkplasten” satt fast i terrassen min eller hvordan maskeringstapen smakte.

Da jeg skulle i gang med selve beisningen satte jeg opp kompostgrinder, så hun ikke kom til den delen av terrassen jeg befant meg på. Jeg så for meg katastrofer av type Corgy i beisspann. - Og et forklaringsproblem ovenfor eierne på ny farge på hunden deres.

Det fungerte fint at Carmen lå på rommet sitt og Lucy fikk gå ut og inn som hun ville.

På ettermiddagen tok vi oss en tur til senteret og de fine store plenene og jordene der. Siden jeg erfarte i går at det ikke var så lett å ha med Lucy ut på trening uten at hun ble frustrert, var tanken i dag å ta de ut av bilen annenhver gang. Det går jo fint når bilen står i skyggen.

Først var det Lucys tur. Vi gikk og vi gikk, men det ble som sagt ikke noe greie på noe do-besøk. Så fikk hun prøve seg på et par Agility-hinder; - mønet og vipphuska. Vet ikke om hun har prøvd noe sånt før. Hun er jo så mentalt stabil og lite redd for ting, så det gikk fint å lokke henne over med en godbit.

Carmen og jeg trente dirigering i dag. Først begynte vi med å lage et område ved noen telefonstolper i enden av en ”gate” mellom to åkre. Gikk ut sammen med henne og sendte. Økte avstanden, kommanderte sitt og bli, og la ut, og økte avstanden enda mer. Til slutt la jeg igjen to stk og økte avstanden enda mer, og enda mer. Det gikk fint, hun bytta ikke.

Deretter trente vi klokka. Hun gikk fint rett fram.

Carmen i bilen og Lucy ut. Nytt forsøk på lufting. Så gikk Lucy og jeg tilbake til telefonstolpene og la ut 2 dummyer. Lucy i bilen og Carmen ut. Jeg var spent på om hun huska området. På første forsøket skjønte jeg at jeg hadde starta litt for langt unna, siden hun skjena inn i åkeren. Gikk litt nærmere og da funka det fint. Økte avstanden, og det gikk også bra.