07.01 Oppfølging av pasienten og innetrening

Dagen starta ikke så bra - 04.30 begynte Petra å brekke seg. I går fikk hun altså flere småporsjoner med diettfor og også den beskyttende Diarsanyl. Men, tidspunktet for brekningene forble likt - tidlig på morgenen.

Samtidig som jeg bekymrer meg prøver jeg å si til meg selv at det sikkert går over, bare jeg gir henne litt tid og fortsetter med dietten.

Petra fikk bli med på kontoret i dag, sånn at jeg kunne få gitt henne ofte mat i løpet av dagen. Og det kom heldigvis ikke noe oppkast på ettermiddagen sånn som det har gjort de tre forrige dagene. Hun var selvsagt fornøyd med å være kontorhund, og ikke minst med å få hilse på dem som kom innom.

Når jeg ser Petra i sånne sosiale settinger slår det meg gang på gang hvor utrolig enkelt det må være for henne å møte folk og dyr i motsetning til hvordan Carmen kan oppleve de samme settingene.


På ettermiddagen var det tid for årets første innetrening. Helt greit å trene inne når gradestokken viste nærmere 15 minus.

Som vanlig hadde jeg med begge mine ut av bilen. Fellesøvelsene med dekk og bli og sitt og bli fikk de gjøre ved siden av hverandre. Når vi etterpå skulle ut og gå fot hadde jeg med én av gangen mens den andre fikk ligge på teppet sitt ved stolsekken. Dette siste slutter det aldri å overraske meg at Petra er så god på. Jeg kan gå forbi med Carmen, andre går forbi, noen kaster apporter, hunder løper, men Petra blir liggende tyst, rolig og oppmerksom på teppet sitt.

Dessuten er faktisk Petra også flink på bli på linje selv om det kastes tennisballer foran henne. Tilsvarende i skogen tror jeg hadde gått veldig dårlig. Men, i en hall, altså, da går det bra.

Carmen var for øvrig veldig søt under den tennisball-kasta-seansen. En av ballene kom nemlig trillende og traff henne på siden der hun lå. Hun skvatt til, men rørte seg ikke etter ballen, stirra nærmest demonstrativt en annen vei. Syntes tydelig det var veldig ubehagelig med en sånn forbudt fristelse som kom og “tok” henne.

06.01 Vinterturer

Vinteren har kommet og det er flere enn 10 blå om dagen. Underlaget er så langt helt ypperlig, litt snø, sånn at det er lyst, rent og trivelig, og ikke glatt. Det kunne ha gått fint å sykle - hvis det altså ikke hadde vært for temperaturen. Det går jo virkelig ikke an å sykle når det er SÅ kaldt! Så, de siste dagene har det blitt mange fine turer. I går var vi faktisk en gjeng på syv hunder og tre damer på tur. Jeg hadde med meg en lånehund i tillegg til mine egne. De firbente fikk virkelig løpt av seg litt energi og lå utslått resten av kvelden. 

Alle som kjenner meg vet at jeg misliker vinteren. Jeg liker verken den dyre og smertefulle kulda, det skumle og treningsfiendtlige mørket, den farlige og vanskelige “glatta” eller den arbeidskrevende og upraktiske snøen. MEN, jeg må bare si at ettermiddagens tur slett ikke var verst i 14 minus. I skogen er det kjempefint - bare et lite dekke med snø, så veier og stier er uten skiføre og dermed fullt framkommelig. Litt lys da vi starta på turen - god hjelp av snøen til å lyse opp skogen. 

Et par oppfriskende timer ute, i glitrende vintervær var faktisk ganske så deilig. Men, jeg er ikke omvendt, altså, bare litt positiv. Vinteren får fortsatt ingen “likes” av meg, og jeg teller ned til våren. 

Det var nesten ingen andre i skogen i 16-tida på ettermiddagen, så jeg tok sjansen på å la begge hundene løpe løs. Petra er det aldri noe problemer med, i den grad hun går bort til folk, oppfører hun seg alltid helt fint. Dessuten har ikke Petra et så stort behov for å gå bort til folk. Carmen, derimot, er veldig interessert i å gå bort til folk og i tillegg kan hun finne på å utagere. Så, det sikreste er å ha henne i bånd, men det er jo så kjedelig for henne, så innimellom tar jeg altså sjansen på å slippe henne.

Det gikk dessverre ikke så bra i dag. En hundeeier plutselig dukka opp i halvmørket og fikk “gleden” av en opprørt Carmen som kom fykende med busta til værs. Jeg beklaga selvsagt, og fikk kontroll over Carmen. Hundeeieren sa til meg, - “Du kan være glad jeg er hundeeier og ikke redd for hunder, for dette så stygt ut”. Så forlangte hun å få vite hvor jeg skulle gå videre og proklamerte at hun skulle gå i motsatt retning. 

Ja, det er da en føler seg temmelig dum og ca fire år gammel..... Jeg vet jo selvsagt at hun hadde rett. Det er min feil hvis jeg lar en hund som kan utagere løpe løs. Og det hjelper jo ikke at JEG vet at Carmen “ikke er farlig, bare litt redd”. Hun ser jo kjempeskummel ut når hun kommer løpende. 

Litt oppskaka etter episoden ble resten av turen på skogsstien i bånd for Carmens vedkommende, mens Petra forsatt fikk beholde friheten. Da vi skulle hjem igjen tok vi turen over jordet, og endelig kunne også Carmen få strekke på bena i det oversiktlige “terrenget”.

05.01 Petra er uvel

Petra har nå mange dager på rad kasta opp. Alltid på tom mage, og bare gult slim. Noen morgener i 5-tida og noen ettermiddager. I dag mens jeg var på jobben var det stor aktivitet på webkamera. Petra løp rundt i sirkler og pep. Hun som vanligvis er helt tyst. Så brakk hun seg, som hun har gjort tidligere, inni det åpne hundeburet. Antar hun pep pga magesmerter.

Hun kaster opp når magen er tom for mat. Langt unna både fôring og tabletter altså. 

At hun spiser alt hun finner, og så kaster det opp er ikke uvanlig, men dette er nytt - daglig brekninger uten noe som kommer opp.

Magekatarr kanskje. Ellers frisk som en fisk og normal avføring. Men den bekymrede eieren/kontordyrlegen ser jo for seg all verdens elende, som fremmedlegeme og magekreft.

Etter litt halvhjerta forsøk på å dele opp rasjonene med råforet gikk turen til klinikken for å kjøpe diettfor og ta en liten prat med en av veterinærene, altså uten at jeg hadde med Petra. Ble enig om en strategi med å gå fram som om det er magekatarr, selv om det kan være en liten mulighet for noe lite som ligger igjen i magesekken. Men, for å bekrefte/avkrefte noe sånt må det fort litt omfattende undersøkelser til. Tross alt er hun jo alment frisk og rask og det er ikke noe som sitter fast i tarmene. Hadde det gjort det, hadde hun nemlig ikke hatt normal avføring.

Et sannsynlig scenario er at hun kan ha spist noe som har starta en irritasjon i mageslimhinna og hun trenger hjelp for å få normalisert den. MEN, vi ble også enige om at jeg jo kunne henvende meg til Pexion (epilepsimedisin)produsenten og spørre om mulige langtidsvbivirkninger av medisin. Kan det evt være sånn at Pexionen har gitt surere magesyre etter alle disse månedene..?

Vel, behandlingen av den antatte magekatarren består i diettfor i små og mange porsjoner kombinert med Diarsanyl - en slags “leire” som legger seg i fordøyelsessystemet som en beskyttende hinne. Egentlig hovedsaklig beregna på diaré, så vidt jeg har skjønt, men veterinæren mente den også kunne brukes mtp mageslimhinna. Diarsanyl er for øvrig det eneste jeg vet om som mine hunder faktisk IKKE liker, så det må litt sluhet til for å få i dem det. 

Så, da håper jeg lille Petra kan bli kvitt mageplagene, og at vi slipper noen omfattende undersøkelser. Det er jo liksom nok som det er - med hennes diagnose!

Dagens bilde kan vel for øvrig hete noe sånt som "venter på mat"....

03.01 Ferdig med jula

Det er alltid en egen følelse, - det å rydde bort julepynten. Litt vemodig, de er jo så fine alle nissene og englene.

Men, mest av alt kjennes det fullt av håp å få fjerna jula fra stua. Det betyr jo at vi er inne i den siste perioden før våren. Nedtellingen til første mars.

Nå skal det innrømmes at ikke riktig all jula ryddes ut. Vindusbelysningen får vente enda noen uker. Jeg pleier gjerne å holde øye med naboene. Så lenge jeg fortsatt kan se stjerner og lysestaker, avventer jeg også med å pakke det bort.

Ellers gikk jeg skikkelig “søndagstur” med hundene i dag. Det var åpent på Speiderhytta, og dermed var hele verden ute i skogen - på de fine gruslagte stiene, som har litt snø, men heldigvis ikke nok til skiføre.

Petra fikk stort sett løpe løs og Carmen i bånd. Så kalte jeg inn Petra når vi møtte noen. Og jammen møtte vi to hannlabradorer - begge var selvsagt heftig begeistret for mine....

02.01 Planer for året og dagens trening

Hva skal Petra og jeg finne på i år...? Som jeg skrev i går, planlegger jeg ut fra at Petra henger med i 2016. Planlegger å starte i AK i år, kanskje allerede før sommeren. Hvis hun fortsetter å være anfallsfri. Og målet er å bli ferdig med den klassen så fort som mulig. Det betyr antagelig at jeg også må få temmet henne. Hun er nemlig ikke helt tam, den hunden. Men, sakte, sakte aner jeg at impulskontrollen hennes øker.

Dessuten skal Petra få gjøre noe spennende i februar - nemlig gå på Smeller-kurs - luktidentifisering. Har en tanke om at dette kanskje kan bedre samarbeidet vårt. Å søke og bruke nesa er jo noe av det beste hun vet. Så, jeg satser på at hun med den type trening kan få litt fornya interesse for hva jeg ønsker at hun skal gjøre, når jeg kan tilby spennende søksoppgaver...

Ellers blir det kursing både på Odals Verk og i Hemsedal i år også, og kanskje kenneltreff i Sverige hvis det passer med tidspunkt.

Dessuten har jeg lyst til å ta med Petra på MH. Ja, jeg vet hun har vært på diverse tester tidligere, og dessuten nærmer hun seg 3 år. Men, er frista til å teste henne hos en av Norges mest berømte “hundegubber” og få tilbakemelding på trening og håndtering. Dere får følge med på bloggen/FaceBook, så ser dere om jeg gjør alvor av planene.

Ved årets slutt håper jeg at Petra er kvalifisert for EK i jakt, og dessuten har fått prøvd seg i konkurranse med Smeller.

For Carmen del er planen også dette året at hun skal bli jaktchampion. Vi har jo vært så nær, så nær en førstepremie mange ganger. Håper at 2016 kan bli det året hvor Carmen oppnår 3x1 premie i eliteklassen, sånn at vi kan få tak i tittelen vi har strevd etter lenge.

Carmen skal også få prøvd seg på kurs på OV og i Hemsedal. Og jeg håper at det blir både kenneltreff og Mock Trial med oppdretterne hennes.

Dessuten er Carmen og jeg påmeldt et spennende kurs til høsten - i “mentalkunnskap”. Der skal Carmen være testhund og gjennomgå MH. Jada, jeg vet at det er altfor sent i livet hennes til å få et fullgodt svar på “hvem hun er”. Men, jeg føler meg trygg på at hun kommer til å vise fram såpass mye at vi kan bruke det til en god diskusjon på kurset.

Terminlistene med jaktprøver forteller meg at vi kommer til å tilbringe 2016 både på ulike steder i Norge, men også i våre naboland.

Håper det blir et bra konkurranseår!

--------------

Etter stor treningstørke i jula fikk jeg i dag til en treningsøkt med begge frøknene. Petra var først ute og vi gikk rett og slett en lang runde i skogen, ilagt økter med fot, apportering og “løs”. Det er så enkelt og greit med Petra - aldri noen grunn til bekymring ved møtesituasjoner. Hun bare rusler forbi de vi møter, uansett hvem/hva de er. For det var jo andre ute i skogen i dag enn oss.

Stoppsignal gikk ganske greit i dag, men konstaterer at det å gå rett til siden etter stopp er noe hun kun klarer når hun vet det ligger noe der. Er det ukjent, så trekkes hun mot meg, går ikke 90 grader til siden. Da har vi noe å trene på utover vinteren.

Etter å ha vært hjemme og skifta hund var det Carmens tur.

Fikk meg en god latter på treningen idag. En katt dukka opp og fulgte interessert med på markeringer og dirigeringer. Carmen forlot foten, bjeffa, knurra, med pelsen rett til vært og oppsøkte katten. Rent bortsett fra å fekte nok med en forpote til å sette seg litt i respekt, tok katten det ganske med ro. Så etterhvert fikk Carmen avreagert og kunne trene videre.

Jeg hadde moro av å kaste markeringer i nærheten av katten. Da hadde Carmen en strategi som gikk på å løpe utenom dummyen og fikk katten til å flytte seg litt unna. Så kunne Carmen ta en kjapp manøver tilbake til området og få tak i dummyen.

På tross av litt “ukvemsord” og utagering fra Carmen ble den med oss videre inn i skogen. Da jeg sendte Carmen på et feltsøk løp den entusiastisk sammen med Carmen ut i feltet og satte seg på en trestamme for virkelig å få overblikk over situasjonen. Antagelig en hundevant katt.

01.01 Et nytt år med Petra

Tankene om et nytt år er prega av Petras diagnose. Går det bra med Petra, spør folk, og da mener de - er hun anfallsfri? Ja, det er hun, og det går bra med henne. Men, går det bra med meg....? Det gikk dårlig i våres. Med meg. Men, fra sommeren har det gått bra. Med meg. Så lenge jeg makter å holde bekymringene sånn passelig unna. Men, jeg vet at hvis hun får flere anfall, vil bekymringene øke. Øke så mye at jeg ikke holder det ut, - tror jeg. Derfor har jeg på en måte tatt den vanskelige beslutningen på forhånd. Kanskje får jeg bruk for beslutningen, kanskje ikke.

Jeg vet ikke hva framtiden vil bringe for Petra. Jeg planlegger som om hun skal leve i 10 år til, men er forberedt på at jeg kan miste henne i løpet av noen uker, og kanskje må kjøpe meg ny hund i løpet av året. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå med henne.

Nå er det selvsagt ingen som vet hvordan det går med sine hunder. De kan strengt tatt bli overkjørt eller få en alvorlig infeksjon i morgen. Men, likevel er det noe annet å leve med en kronisk og ikke-forutsigbar sykdom. Som bare er der hele tiden. Hver dag.

Mange hundeeiere har opplevd å kjenne seg som en bøddel når en må ta den tunge beslutningen om å la en hund reise til hundehimmelen. Som regel tar en sånne beslutninger fordi hunden er gammel og/eller syk, og den skal få slippe mer lidelse. For meg er det sånn at jeg kanskje må ta den type bøddel-beslutning av hensyn til MEG. Ikke fordi hunden lider, men fordi jeg ikke klarer å leve med sånne bekymringer.

Derfor ligger sorgen på lur hver dag. Fordi jeg mistenker at jeg ikke er tøff nok til å klare å leve med en epileptiker - hvis hun får flere anfall. Fordi Petra og min sameksistens står og faller på at hun på tross av den dystre statistikken fortsetter å holde seg anfallsfri. Fordi jeg innerst inne bebreider meg selv at jeg ikke er tøffere.

Midt i det dystre, så tenker jeg at jeg har lært noe nytt om det å være hundeeier det siste året. Noe nytt om meg selv. En innsikt som har kostet mye, men som ikke er bortkasta uansett hvordan det går - med Petra.

31.12 Året som har gått

Bilder fra årets forskjellige årstider, stort sett tatt av meg, bortsett fra det fra august som er tatt av Ola Lien Zetlitz..

Når jeg nå skal ta et tilbakeblikk på året som har gått, kjenner jeg at den eneste tanken som kommer fram i hodet mitt er Petras epilepsi. Epilepsien har overskygga det meste av det som har skjedd og overskygger fortsatt alt jeg gjør. Sykdommen hennes utgjør rammene, bakgrunnen, overskriften og fargen på hverdagen. Så kan jeg selvsagt fylle dagene med mye annet, men hele tiden er den der.. Sykdommen. Bestemmer. Begrenser. Styrer.

Årets fem første måneder handla veldig mye om anfall, angst, valgets kvaler, medisinering, bivirkninger, bekymringer, håp og fortvilelse. Etter mai kom det ikke flere anfall og jeg kunne senke skuldrene noe.

Årets første offisielle konkurranse ble i Danmark. En fantastisk påsketur - med to starter for Carmen og én for Petra. Petras innsats på WT i Danmark kommer jeg nok til å huske lenge. Hun ble vist ut på første post siden hun aldri kom tilbake med dummyen, men bare rampa rundt i skogen. Skikkelig pinlig, og dommeren var helt oppgitt. Carmen klarte seg betraktelig bedre. Spesielt moro var det at hun utkonkurrerte dommeren (som denne dagen var deltager) som hadde vært så oppgitt over Petra dagen før.

Carmen og Petra fikk med seg hvert sitt kurs på Odals Verk på våren (med hhv Gjøtterud og Åse T.) før det var tid for den årvisse Pinse-WT. Petra kunne ikke være med på konkurransen, hun hadde nettopp begynt med epilepsi-medisin, og vi måtte først søke om dispensasjon. Men, Carmen var med, og klarte å få 71 poeng med en 0 - hun løp dessverre til naboposten og henta en annen hunds markering. Ellers var det bra innsats.

Årets første norske EK var som så ofte før i Agder i juni. Søndagen holdt det nesten helt fram, og Carmen var en av de få hundene som i det helt tatt fikk premiering denne dagen, men det ble nok en andrepremie pga nok en gang “uro rundt fot”.

Like før St Hans fikk begge hundene være med på kurs med finnen Tomy Sarkinnen. Her stod Petra for underholdningen da hun presterte å stikke av etter en vanndirigering for så å løpe inn i innhegningen til grisene og stjele mat fra troa deres. Hun la på sprang med en kålrot i munnen med hele grisflokken etter seg, og fikk støt av strømgjerdet i det hun kom seg ut av innhegningen. Strøm til tross var det helt problemfritt å sende henne ut på nok en vanndirigering. Ikke direkte skvetten, den hunden....

Som vanlig dro jeg på kenneltreff med Carmen i slutten av juni. Masse bra trening på ro ved fot.

Juli var også prega av kurs. Først med Birgitta på Odals Verk, og så en uke i Hemsedal. Petra og jeg strevde litt med samarbeidet, men da høsten kom gikk det bedre.

Jeg dro til Trondheim på jaktprøve og med fersk dispensasjon fra dopingregelverket kunne jeg omsider starte Petra. Og jammen slo hun til, overraska meg og fikk en førstepremie på debuten i BK. Og det, selv om hun var temmelig vill og gal like før vi gikk inn på prøva! Carmen fikk for øvrig med seg et par nuller.

For Petra ble det nok et kurs på høsten - med Åse. Og der lærte hun jammen å avlevere tennisball. Før dette kurset var det katastrofe hvis Petra fikk tak i en ball, da kom hun aldri hjem igjen.

Mesterskapshelgen var på Kalnes - artig arrangement, men ingen av hundene mine gjorde det noe særlig bra.

For Carmens del fortsatte høsten med diverse eliteprøver, men da sesongen var over hadde vi dessverre ikke oppnådd bedre enn andrepremie. Det var stadig uro rundt fot som var problemet vårt.

Både Carmen og Petra fikk prøvd seg på andejakt på høsten. Petra i form av et praktisk jakt kurs hos Birgitta i sør-Sverige. Den gode nyheten på dette kurset var at Petra ikke var noe særlig mer intens enn hun “alltid” er. Den dårlige nyheten var at jeg tror jeg ødela stoppsignalet hennes på det kurset. Det har ikke blitt hva det engang var (nærmest 100% sikkert) etter kurset. Indoktrinert eller ikke - stoppsignalet lar seg fint ødelegge på kort tid, når hunden finner ut at det går an ikke å stoppe....

Carmen fikk med seg to andejakter på tampen av året. Og viste at bare det er spennende nok, så finnes ikke den uroen ved fot som hun mister førstepremier på å B-prøve. Det kan se ut som dummy-prøver er litt for kjedelig for henne til at gidder å konsentrere seg fullt ut....

Hundeåret ble avslutta med den årvisse Mock-trial hos Carmens oppdretter. Pga den berømte uroen ved fot kom ikke Carmen til finalen dette året.

Veldig kort oppsummert har altså Petra gått fra å være uprøvd på B-prøve til å få opprykket fra Begynnerklasse til Åpenklasse. Carmen har hatt sitt tredje år i EK, men har ikke kommet noe lenger enn hun var for et år siden - fortsatt får vi “bare” andrepremier i klassen.

Hundeåret har helt klart ikke blitt det jeg håpa på, verken hva gjelder helse eller resultater. Men, gode treningsmiljøer har jeg for begge hundene. Og året har inneholdt utallige fine treninger for begge to.

Når det gjelder håp og tanker for 2016 kommer jeg tilbake til det imorgen.