Lenge siden sist, men i dag var noen av oss på den store myra. Vi lagde oss en stamplass og trente én og én av hundene og var medhjelpere for hverandre. I dag fikk Carmen være hjemme og Petra bli med på trening.
Temaet var å gå til anvist retning. Vi satte opp dummyer i en sirkel rundt hundene og de fikk hente én og én. Jammen var det vanskelig nok, når vi for AK-hunden satte de opp uten at hun hadde sett og hun ble sendt med vinden.
Petra forsøkte seg på å rampe, men siden jeg hadde medhjelpere klare fikk hun ingen belønning for å prøve å få tak i feil dummy.
Etter treningen ble det en sykkeltur med hver av hundene, før hyggelig rekeaften med overnattingsgjest.
04.30 i dag viste krampemonsteret seg.
Merkelig nok var dette en av de sjeldne nettene hvor Petra hadde fått lov å sove i senga, og Carmen lå i ”hundebingen” på soverommet. Som regel er jo begge hundene innestengt sammen bak kompostgrinda. I ettertid er jeg glad de ikke var innesperra sammen da krampeanfallet kom.
Jeg våkna av at Petra sparka og regna i halvsøvne med at hun drømte. Så, jeg dytta borti henne for å vekke henne og kjente at jeg tok i noe vått. Hun hadde tissa på seg, og jeg skjønte at hun hadde et krampeanfall.
Hvor lenge det varte vet jeg ikke, men det virka som et ”vanlig” anfall på et par minutter. Jeg løfta henne opp i armene mine og holdt henne og prata med henne mens det stod på. Hadde egentlig lyst til å bære henne ut av soverommet, men fikk det ikke til. Så, jeg måtte vente til krampa var over og la henne gå/sjangle seg ut selv. Slapp henne ut i hagen, hvor hun sjangla forvirra omkring uten å gjøre noe.
Inn igjen, og skifte på senga og tørke tiss. Og prøve å få sove litt mer på morgenkvisten. Petra drakk en del vann før hun sovna i biabeden sin ved siden av senga. Men, hun begynte å pipe litt i 06-tida, noe som er svært uvanlig for henne å være. Tror rett og slett hun var veldig sulten etter anfallet.
Som de andre gangene hun har hatt anfall på morgenen, kjentes det helt feil å gå fra henne hjemme, så hun fikk være med på kontoret.
Jeg har jo gått og lurt på det, - om vi rakk å komme oss til nevrologen før et nytt anfall. Det gjorde vi altså ikke, vi har jo time om en knapp uke.
Nå var det 3 uker siden forrige anfall, og jeg har jo liksom gått og venta litt på det.
Det kjennes nå som disse krampene har ”invadert” hverdagen min. I begynnelsen var de bare knytta til måltider. Da kunne jeg ”spare” min uro til de to gangene om dagen jeg fora henne, Så fikk hun anfall mens jeg var på jobb. Og brått så ble også arbeidsdagen en utrygg tid av døgnet. Og nå også natta.
Dette er virkelig en dårlig utvikling. At jeg har fått flere arenaer og tider på døgnet å bekymres over.
Nå har jeg jo allerede bestemt meg for å prøve medisinering, - den beslutningen tok jeg etter at hun hadde anfall mens jeg var på jobb. Og dette natt-anfallet bare bekrefter nødvendigheten av å medisinere.
Samtidig har jeg kjent mye på egne symptomer de siste ukene. Og det har blitt mer og mer klart for meg, at jeg har helsemessige begrensninger på å leve med en epilepsi-hund. Jeg klarer ikke en hverdag med kramper til alle døgnets tider. Jeg er faktisk avhengig av at Petra svarer på medisin og enten blir krampefri, eller har ganske så forutsigbare og sjeldne kramper.
Oppnår vi ikke det, må jeg gi opp Petra - av hensyn til egen helse. Tross alt er jo min egen helse viktigere enn Petra….
,,igu i
Kjentes litt underlig å dra på trening i dag. Samtidig var jo Petra, som vanlig, seg selv etter noen timer. Og på ettermiddagen var hun klar for litt aktivisering. Vi tok en tur til Flateby og hadde en økt sammen med andre unge hunder.
Før jeg dro av gårde på trening i dag rakk jeg en times tid med Petra. Vi gikk fot til skogen, ikke rett dit, men litt fram og tilbake på gangstien, sånn at det ble mange vendinger.
Som vanlig starta Petra med å være veldig hektisk, men roa seg noe etter hvert.
Vel inne i skogen fortsatte vi å gå fot. Først på den fine gruslagte stien, så litt mer inne i skogen.
Jeg la ut dummyer i to retninger, og sendte henne. Målet var at hun skulle gå dit jeg pekte og avlevere ordenlig. Begge deler klarte hun fint, og fikk belønning i form av lek med nyinnkjøpte baller med snor fra Biltema.
Ganske fornøyd med gule trollet, dro jeg av gårde på trening for Carmen.
Jeg fikk altså muligheten til å være med og trene i et fantastisk terreng i dag, og Carmen fikk virkelig kjørt seg. Det fikk for øvrig jeg også, siden jeg måtte løpe ut til henne ved noen anledninger, da hun var ulydig. Ikke lett å løpe i bratte oppover og nedoverbakker i gummistøvler, altså!
Vi var 8 ekvipasjer og vi starta med å stå stille på linja i 10 minutter, uten å prate. Mens en var medhjelper og gikk ute i terrenget og av og til kasta en dummy, til to områder. For hundene er det mye mer stressende når vi holder kjeft og bare fokuserer utover, blir mye mer alvor. Og det er jo sånn det er på en prøve, så det er greit å trene på det.
Dagens tema var vel i grunn å styre hund i vanskelig terreng. Markeringer med skjult nedslag og også dirigeringer forbi markeringer og ut til skjult.
Jeg hadde som sagt noen runder hvor jeg kasta vesten (med innhold) og sprang ut til Carmen fordi hun ikke stoppa.
Og ikke overraskende ble hun litt lav innimellom og tusla ut og snudde seg underveis. Da var det bare å kalle hjem, stramme henne opp og kommandere henne til å gå med verdens største selvtillit. Og det hjelper. Altså når jeg viser at jeg er trygg og bestemt på at hun skal løpe ut.
Vi var nok slitne i hodet begge to etter noen timers trening. Petra fikk altså ligge i bilen, bare med en liten luftepause underveis.
Etter trenging ble det en tur på gatekjøkken, faktisk. Kryss i taket, det er jo sånt jeg aldri gjør. Veldig sosial og hyggelig avslutning på en flott treningsdag.
Tusen takk for invitasjonen, vi kommer gjerne igjen!
