Litt tidligere hjem fra jobben i dag og rakk en drøy time på jordet med hundene før jeg fikk middagsbesøk.
På samme måte som sist jeg hadde besøk var jeg veldig fornøyd med at Petra roa seg så fort. Hun begynner vel omsider å bli voksen. Setter pris på at hun kan klare å slå seg til ro og sovne selv om det er noe så spennende som et ukjent menneske på besøk.
Som vanlig på torsdager var det tid for innetrening. Men, først en solid tur med de firbente så begge fikk springe av seg litt energi.
Også i kveld tok jeg med både Carmen og Petra, så fikk den ene sitte passiv ved sekken mens jeg trente med den andre.
Dvs på felles dekk og felles sitt tar jeg med begge. Nå er det bare Carmen som kan dekk, så Petra får sitte på begge fellesøvelsene.
Hundene fikk ekstra utfordring ved at det ble lagt godbit like ved dem. Petra satt som paralysert og nistirra på godbiten, men klarte å la være å ta den.
For øvrig ble det noen få apporteringer på Petra også. Jeg trente ut (altså bak henne) i kombinasjon med sidetegn. La bare ut dummy den veien jeg hadde bestemt meg for å sende henne, men gikk også ut og påvirka området der jeg ikke hadde tenkt å sende henne. Hun klarte seg faktisk bra!
Det ble tid til en liten tur på jordet ved solnedgang, sånn at begge fikk litt trim. Så gikk veien videre til kveldens fellestrening for Carmen.
Jeg synes vi er flinke i treningsgjengen til å gjøre det beste ut av vinteren hva gjelder jakttrening. I dag fikk vi trent oss på tight styring. Mange oppgaver hvor en hund ble sendt til et punkt og stoppa, for så å vente på at en annen hund ble sendt ut på jobb i nærheten. Så ble den stoppa hunden sendt videre.
Carmen strevde litt med dette første gang det var hennes tur til å sitte og avvente. Da juksa hun rett og slett og løp bort til dummyen hun altså skulle vente med å hente.
For øvrig var flere av områdene markert med lys, til og med noen med farger. Det var jo en del skigåere som gikk forbi plassen der vi holdt på. De må ha lurt fælt på hva vi drev med…
For Carmen er jo sånne passerende fremmede mennesker en utfordring, så jeg må alltid passe litt ekstra på henne da, evt koble henne. Blir altså en miljøtrening i tillegg til jakttreninga.
Ellers var det om å gjøre å få styrt hunden til riktig dummy selv om det fantes flere alternativer der ute. Dette syntes vi var veldig nyttig og skal nok ”spille videre på samme melodi” ved senere treninger. Konseptutvikling, var det en som kalte det - thihi!
I motsetning til forrige tirsdag hadde jeg energi nok til å komme meg av gårde på trening i dag. Først ble det litt tur og trim for hundene, så var det altså av gårde til en skoleplass i Ski.
Akkurat som forrige gang jeg var med, var det fin stemning, hyggelig folk og en veldig service-vennlig instruktør. Som hadde med kaffe, kopper og hjemmebakst i tillegg til stoler og bord. Dermed var pausa midt i treninga redda denne gangen også.
Carmen fikk vente i bilen mens Petra var med ut på trening. Også denne gangen imponerte Petra med å være helt stadig og lugn. Hun gikk løs omtrent hele tiden og var flink til å følge meg eller sitt og bli alt etter som hun fikk beskjed om.
Særlig på slutten var hun kjempeflink. Da trente vi ”parallell-innkalling”, - altså at to hunder ble sittende igjen på linja, så ropte man dem inn samtidig. Jeg hadde først ikke helt skjønt øvelsen og hadde latt Petra sitte igjen mens to andre kalte inn sine hunder. Men, Petra satt som en statue.
Alle Petra sine fire epilepsi-anfall har vært umiddelbart etter at hun har spist. Jeg har fått forslag fra folk som har engasjert seg i sykdommen hennes at det kan være stressrelatert i fm med foring, men har i grunn ikke fått det til å stemme. Det er andre settinger hun utviser langt mer stress enn akkurat i forings-situasjonen.
Men, så slo det meg - kan det ha sammenheng med blodsukker-stigningen?! I vanlig tørrfor til hund, også de såkalte seriøse merkene er det tilsatt karbohydrater - ris, mais og hvetemel. Med andre ord raske karbohydrater som gir rask blodsukker-stigning.
Maks blodsukkerstigning regnes i hvert fall hos menneske å finne sted 15-45 minutter etter måltid. Men stigningen starter få minutter etter matinntak. Og kanskje er den stigningen som rekker å skje mens hun spiser nok til å gjøre utslag…
I enda mindre grad enn mennesker er jo hunder ”ment til” å stappe i seg karbohydrater - de er kjøttetere. Så tilsettes selvsagt karbohydrater i hundeforet fordi det er en billigere energi-kilde enn protein og fett.
For egen del er det flere år siden jeg kutta ut og etter hvert beholdt et særdeles lavt inntak av raske karbohydrater. Og har erfart med eget kosthold at det er mye mer behagelig med et stabilt blodsukker - aldri veldig mett og aldri veldig sulten.
Hos menneske med epilepsi er det kjent at lavkarbo-diett gir reduksjon i anfall. Noen rapporterer til og med om at de har kunnet kuttet ut medisinering etter at de andra kosthold. Det er nok ikke forska like mye på hund hva gjelder sammenheng mellom kosthold og epilepsi.
Likevel… Svaret lå liksom i dagen - det må jo bli en overgang til råforing - altså slakteriavfall. Jeg har jo mange hundevenner som sverger til dette, men selv har jeg vært skeptisk. Ikke helt hatt tiltro til at et sånt type for kan få blitt like riktig hva angår mineraler og vitaminer i foret. Dessuten sett på det som noe ordentlig griseri å holde på med. Vanskelig hvis en skal reise bort. Vanskelig å få noen til å passe hunden hvis de samtidig skal måtte oppbevare slakteriavfall i kjøleskapet sitt, liksom….
Likevel, - rent ernæringsfaglig synes det mye riktigere å fore hunden på protein og fett enn mengder med karbohydrat. Og når jeg i tillegg oppfatter at det er spesielt viktig for en epilepsi-hund med stabilitet, også hva gjelder blodsukkeret,,,, Så, jeg tok en kikk på forsekken til Petra - og der står det altså at 283 gram per kg for er karbohydrater. Og karbohydratkilden er blant annet ris.
Sammenligningsvis sier Vom og Hundemat på sine sider at de IKKE tilsetter karbohydrater og at tørrstoffandelen av foret deres består av protein og fett.
Ja, dermed er i grunn valget enkelt. Jeg har tatt en beslutning om å teste ut et forskifte. Men, det er noen praktiske problemstillinger å løse for å få det til - hovedsakelig knytta til det å få plass til en fryser til i residensen min. Jeg har fra før ett fryseskap til min egen ”porsjonsproduserte” mat og ett fryseskap til vilt. Og nå må jeg altså i tillegg skaffe en fryseboks til råforet.
Jeg har funnet noen kvm jeg kan frigjøre i en bod for å få det til. Så er det noen utfordringer med å få en praktisk løsning på strøm, skifte av lampe, flytting av ting til garasjen osv. Men, det skal nok gå.
Noe annet jeg har tenkt på er at jeg jo må skifte foret til begge hundene hvis jeg først skal gjøre en endring. Ser for meg at Carmen kommer til å synes det er temmelig stusselig å bli servert tørrfor hvis samboer Petra får meske seg med slakteriavfall. Erfaringen tidligere med Carmen og V&H er at hun har kasta opp av det. Men, jeg får prøve igjen, introdusere litt gradvis.
Så var det dette med regimet for innkjøp ag akkurat hva slags pakninger skal en satse på….? Per i dag bruker jeg ca 560 kr måneden på tørrfor til mine to hunder. Kjøper jeg over 200 kg med V&H direkte hos produsenten (og har en himla jobb med å porsjonere dette til fryserpakninger, samt at jeg sikkert må alliere meg med noen hundekompiser og dele på ”lasset”) vil jeg antagelig få en forkostnad på halvparten i måneden. MEN, kjøper jeg ferdig 0,5 kgs ”pølser” av dette foret (som betyr ikke noe ekstra arbeid med denne type foring), så vil jeg ende opp med noe sånt som 60 % stigning av dagens forkostnader.
Og hvor stor fryser skal jeg kjøpe? Hvordan få den transportert og båret på plass i boden.. Investerer jeg i en litt stor fryser kan dette tjenes inn på å kunne kjøpe inn stort med for og få den beste prisen. Joda, leter litt på Finn om dagen, og finner nok en løsning på dette.
Egentlig er jeg litt overraska over at jeg ikke har gått i gang med dette for lenge siden, epilepsi eller ikke epilepsi. Er jo ikke akkurat så begeistra for karbohydrater i mitt eget kosthold, så hvorfor har jeg ikke tenkt litt nøyere gjennom det når det gjelder hundene…?
Greit nok, så var epilepsien et ”spark bak” for å komme i gang med et forskifte. Og det gjenstår jo å se om vil hjelpe for Petras helse. Men, jeg tror at det uansett vil bli en positiv endring, for både Carmen og Petra.
Det er i grunn helt absurd å stå opp om morgenen og være helt uvitende om hvorvidt hunden kommer til å få krampeanfall i løpet av dagen eller ikke….
Petra var i ferd med å avslutte kveldsmaten sin og ble litt ”nølende” ved de siste tørrfor-kulene. Og jeg skjønte før hun kom ordentlig i gang, at Å NEI! Nå får hun anfall igjen - 3 uker og 5 dager etter forrige gang.
Denne gangen satte hun kjapt i gang med de voldsomme løpebevegelsene med bena. Hun mista de siste tørrforkulene ut av munnen og sikla voldsomt. Dessuten hakka hun tenner og kom med noen lyder. I motsetning til sist viste hun ikke noe aggresjon.
Anfallet varte ca 1,5 minutt, men på slutten sparka hun ikke med bena, bare lå og pusta voldsomt. Da var jeg litt usikker på om hun var ved bevissthet eller ikke. Jeg prata med henne hele tida og klappa og strøk på henne. Kanskje innbilning, men jeg synes hun responderte på kroppskontakt ved å sparke mindre med bena.
Hun prompa og jeg skjønte at hun trengte å komme seg ut. Fikk geleida henne forbi Carmen og ut i hagen. Vel ute i hagen, virka hun ganske ustø og bæsja hun mens hun gikk bortover, satte seg ikke ned.
Inne igjen vandra hun ekstra hvileløst omkring. Dessuten drakk hun masse vann.
Jeg føler meg skikkelig sliten, i tillegg til å være lei meg. Med usikre tider på jobb, ikke minst med om vi får beholde kontorplassen eller ikke, virker det helt umulig med en krampe-hund. Det er ille nok å reise fra henne en hel arbeidsdag og være 3 km unna med webkamera. Å skulle måtte dra enda lenger, være enda lengre borte og ikke kjapt kunne komme hjem, ser jeg veldig svart på. Det er rett og slett et regnstykke som ikke går i hop… Ikke alltid så lett å være alene-hundeeier.
De siste par månedene har jeg vært med i en Facebook-gruppe for hundeeiere med epilepsi-hunder. Mange av de som skriver der har hunder som går på medisin. Noen av dem erfarer at hunden blir anfallsfri med medisin, andre ikke. Alle som skriver noe om det beskriver bivirkninger, i hvert fall i innledningsfasen av medisineringen. Få av dem som skriver der virker til å ha bruks/konkurranse/jakt-hunder.
Så langt har jeg tenkt at jeg skal drøye med medisinering. Vil se an noen måneder, kanskje et år, for å se mønsteret før jeg tar en beslutning. Selvsagt under forutsetning av at det ikke blir ”for ille”, hva nå det betyr.…
Jeg konstaterer at hun nå i januar har repetert mønsteret for tre måneder siden, da hun for første gang fikk anfall. Da hadde hun også to anfall med tre ukers mellomrom. Sånn som hun altså har hatt nå i januar. Hvis hun følger opp trenden kommer hun til å få et par anfall med tre ukers mellomrom i april-mai. Og hvis dette repeteres gjennom året betyr det noe sånt som åtte anfall i året.
Ja, her er det veldig mange ”hvis”. Og det er masse jeg lurer på om denne sykdommen.. Hvor mange hjerneceller ødelegges ved hvert anfall mon tro? Blir hun varig redusert av disse anfallene? Hva skjer mellom anfall? Har hun ”bortfall” som reduserer konsentrasjonen uten at jeg merker det? Hvordan skal jeg i tilfelle ta hensyn til det i treningen…
Mest av alt lurer jeg selvsagt på hvordan det skal gå…
Blir liksom en helt annen verden å tenke tilbake på dagens fellestrening med søndagsgjengen. Den fantastisk fine oppvarmingen hvor vi (eller dvs treningsansvarlige) gjorde den ellers så kjedelige transport-etappen ned til jordet langs stien til en oppgave i seg selv. For ikke å si mange oppgaver. Fot i sikk-sakk framover på stien. Sitt og bli og innkalling forbi de andre ekvipasjene. Legge igjen dummy på veien, som hunden skulle hente på vei hjem. Hunden i sitt og bli, og dummy bak hunden, kommandere ut på avstand. Hunden sitt og bli, og dummy bak hunden, så innkalling og til slutt utsending. Helt til slutt la vi ut flere på stien og hundene ble så sendt ut og måtte lenger og lenger ut for å finne dummy for hver ekvipasje som hadde henta inn. Petra klarte seg bra uten noe forsøk på galskap.
Er også rart å tenke på apporteringsøkta vi hadde på jordet med lange rette linjer i vifteformasjon ut fra stamplass. Vi lagde spor i snøen og la igjen flere på hvert område der ute. Her var også Petra flink til selve oppgaven - altså løpe riktig rett fram. Som vanlig litt krøll med opptaket. Kun ett feilskjær ved avlevering, ellers veldig bra.
Og - lille, plaga krampehunden min hadde et tilfelle på jordet i dag hvor hun framførte rene elite-lydigheten. Det begynte med at hun ble sendt på en fremmadsending og framme ved dummyen fikk øye på at det var enda flere lenger ut. Så, egentlig var hun vel i bytte-modus, selv om hun ikke hadde rukket å plukke opp den første. Jeg blåste stopp, og da hadde hun rukket å komme ut til dummy nr to. Hun stoppa vakkert like ved den feil dummyen, og lot seg faktisk kalle hjemover, for så å plukke opp riktig dummy. Du verden!
Veldig styrbar, altså - men det var den grunnapporten, da…….
Jeg klarer nesten ikke å skjønne at alt dette har skjedd på én og samme dag. Alle mulige fremganger og problemer i treningen blir liksom så smått når en da kommer hjem og får en påminnelse om at hunden er kronisk syk. Disse krampene kommer til å fortsette. Eller vi må starte med livslang og bivirkningsfull medisinering….
Det lønner seg ikke å basere seg på Yr når en legger planer for trening 5 dager fram. Heldigvis gjør jeg ikke det, siden jeg vet at her i landet går det ikke an å regne med at værmelding er gyldig så langt fram i tid.
Så, selv om det var meldt snø og selv om det ikke ble noe fellestrening, var min plan for dagen trening. Og så slo været til med sol og oppholdsvær. Mye triveligere å trene i, selvsagt, enn snøvær.
Underlaget var også helt glimrende. Hardt dekke med litt nysnø på toppen.
Jeg tok altså turen ut på egen hånd med begge hundene. Det er jo liksom litt kjappere og mer effektivt enn å ta én om gangen. MEN, det er ikke så lett å få trent Carmen hvis jeg har med Petra - det blir for stressende for ungdommen. Dermed blir det begrensa hva Carmen får av trening på apportering. På den andre siden blir det mye passivitetstrening på Carmen, da….
Jeg gikk hjemmefra til det fine jordet i nærheten og begge fikk løpe løs og få ut litt stim. Framme på den andre siden ”parkerte” jeg Carmen ved sekken på den ene siden av en øy. Så tok jeg med Petra og en dummy og gikk på den andre siden av øya for å trene opptak og avlevering på korte avstander. Veksla på å legge dummyen mellom henne og meg og å kaste den inn i buskas på øya.
Oppsummeringen er vel at noe gikk greit og annet ikke. Det ER en utfordring med dummy med snø på. Så det er greiest å ”gjøre klart” området dummyen skal ligge på, så den ikke forsvinner ned i snøen.
Ellers prøvde jeg meg litt ute også med klikker i dag, men synes ikke helt jeg har dreisen på det. Ute er det jo enda flere ting som kan gå skeis på vei hjem. Og det kjennes ikke greit å klikke og gi godbit for bra opptak hvis hun ETTER opptaket har mista dummyen flere ganger, har skjevt grep og ikke kommer rett hjem….
Etter Petras økt fikk Carmen noen enkle fremmadsendinger før vi gikk hjem fra jordet.
