06.12 Hundevakt og trening

I går var det julebord med jobben, og jeg fikk plassert de firbente hos hundevakt. I dag var det hundevakten sin tur til å reise bort. Dermed fikk jeg tilbake mine egne to, samt to lånehunder i heimen. Lånehunder med løpetid, - faktisk.

Dagen starta med tur med de to gjestehundene - i bånd - dvs seler, strikk og magebelte. Jeg benytta anledningen til litt rekognosering langs sykkelløypa. Skulle jeg tørre å ta med flokken ut på sykkeltur på kvelden….??

Hjemme igjen fikk Petra litt aktivisering ved å være med ut i hagen og delta på prosjekt snørydding, før det var tid for å dra av gårde på trening med Carmen. Da med lånehundene innesperra på kjøkkenet og Petra på hunderommet.

Vi møttes seks ekvipasjer og fulgte opp temaet fra forrige helg, - med å holde hunden i området tross forstyrrelser. Trente i et flott hogstfelt, men bare litt snø. Delte oss i to grupper og var medhjelpere for hverandre.

Hunden ble sendt til et skjult område og skulle stoppes der. Så ble det skutt med launcher i nærheten, men hunden skulle fortsatt søke der den var blitt sendt. Så fikk neste hund hente markeringen.

　

Hjemme igjen var det tid for sykkeltur med de tre hjemmeværende hundene. Løpetidsdamene fikk være i springer og Petra løpe løs. Sykkelruta var blitt litt vanskeligere siden ”inspeksjonen” min i formiddag, siden en traktor hadde laget noen kraftige spor.

Så, det var litt skummelt innimellom, men gikk overraskende bra. Lånehundene var jo superflinke til å løpe pent ved siden av hverandre i springer.

På kvelden var det ro i heimen, alle var visst fornøyde med dagens aktivisering.

04.12 #'wÑ*Ô¥¦âYP hundeeier!

Sykkelturen begynte så bra, men som bildet viser endte det ikke fullt så bra. Rundt null grader og opphold, og akkurat passe mye snø til at det går fint å sykle med piggdekk, - og ingen andre ute. Alle er vel på kjøpesentrene og handler julegaver, tenkte jeg i mitt stille sinn der jeg sykla av gårde. Som vanlig med Carmen i springer og Petra løs.

Jeg var på den siste tredjedelen av turen da det skjedde - plutselig stod ”hunden fra Baskerville” like ved oss. Ikke det at den oppførte seg noe ufint, men utseendemessig så den omtrent ut som en ulv fra en skrekkfilm. Svart, bustete pels, lange bein - en ubestemmelig blandingshund omtrent så stor som en Golden. Og med lys i halsbåndet.

Carmen ble veldig opprørt, selvsagt, mens Petra tok det helt med ro. Jeg stoppa opp og speida i mørket bortover etter å ha fått mine to firbente til å sitte pent. Hvor var eieren til dette dyret? Nei, ingen å se. Jeg var akkurat i ferd med å lure på hvordan jeg skulle få sjekka om det var noe telefonnummer på halsbåndet, mens Carmen bjeffa høylydt - da fikk jeg øye på et lys som nærma seg langt borte. Sikkert 200 m unna. Men ingen som ropte på hunden. Og jeg strevde for å få mine to til å oppføre seg mens den fremmede hunden gjorde sitt for å gjøre det vanskelig for meg.

Hvordan var det mulig ikke å observere meg/oss? Jeg med sterk hodelykt og begge hundene med lys i halsbåndet, og dessuten Carmen som lagde masse bråk. Jeg lurte litt på om det kanskje var en både døv og blind hundeeiere som var ute på tur. Og siden Baskerville-hunden åpenbart ikke var egna som førerhund, så hadde hun kanskje med seg en hund til…?

Hannhunden gjorde et nytt framstøt mot Carmen, som nå ble ordenlig forbanna og bjeffa enda høyere. Da våkna skikkelsen til live i det fjerne og gjorde en slags halvhjerta innkalling mens hun kom nærmere. Så slutta hun helt å rope på hunden, men bare nærma seg- med en Dachs i bånd.

Jeg prøvde å overdøve Carmen og spurte om hun kunne få den hunden sin under kontroll. Det er ikke spesielt festlig å møte løs hund som plent skal bort til en stakkar som sitter fast i en sykkel…

Til slutt tok Carmen ansvar og kasta seg så hardt fram i springeren at plastkroken røk tvert av. Så jagde hun den innpåslitne hannhunden bortover. Eieren hadde nå kommet helt fram til meg - fortsatt med musikken i headsettet så høyt at selv JEG hørte musikken godt. Det var altså derfor hun ikke hadde hørt Carmen bjeffe.

Kjempesmart å begi seg ut på tur med to hunder, hvorav den ene på mange 100 meters avstand og med musikk i ørene!! Not!

Ja, hun beklaga, det gjorde hun. Men, når jeg kommenterte at nå ble springerkroken min ødelagt fikk jeg ingen respons på det. På det tidspunktet var jeg blitt så forbanna at jeg freste at hadde det vært noe tak i henne burde hun ha kjøpt ny til meg! Så sykla jeg av gårde, - med Carmen festa i den andre springerkroken - jeg har jo to på sykkelen.

Og tro det eller ei, etter ca 1 km dukka Baskerville-hunden opp IGJEN, selv om eieren altså gikk i motsatt retning av meg. Men, den forsvant kjapt inn i skogen da den fikk øye på meg (huska kanskje at jeg ikke var spesielt blid sist den hadde kommet bort til sykkelen).

Så denne # ' w Ñ * Ô ¥ ¦ â Y P hundeeieren som altså nettopp hadde opplevd at hennes løse, ikke-kontrollerbar hund hadde stelt i stand stor ståhei for en annen hundeeier, lot tydeligvis hunden være på tur helt på egen hånd. Den måtte jo være et par km unna henne da vi traff på den for andre gang.

Jeg er jo bare veldig glad for at jeg ikke var på tur med tispe med løpetid. Det hjelper jo ikke så mye å ha løpetispe i bånd om en møter en løs hannhund uten eier.

Da jeg nærma meg slutten av turen var jeg såpass irritert over det hele at jeg ikke fulgte godt nok med på Petra. Det er et spesielt sted langs sykkelruta hvor jeg tidligere har opplevd at det er noen grisete tobente som har brukt skogen som toalett. Og Petra skiller jo ikke på dritt - alt er spiselig i hennes øyne.

Så, da Petra plutselig skar ut av stien og mot skogen, måtte jeg bråbremse, rope og i desperasjon slenge fra meg sykkelen for å løpe etter henne. Resultatet var at Carmen ble livredd og løp med sykkelen på slep og røk springerlina. Og Petra - ja hun kom omsider tilbake og stinka menneskebæsj.

Ja, selvsagt er dette siste OGSÅ den der andre hundeeierens feil! Hadde jeg ikke vært så irritert over hennes dusteoppførsel, så hadde jeg jo vært i forkant og forhindra at Petra stakk av gårde.

Hjemme igjen spiste Petra kveldsmaten sin for så å kaste opp på teppet i stua. Og ja, - det lukte bæsj! Ikke noe å lure på - FORTSATT den andre hundeeierens feil!


Eh…

Jeg glemte kanskje å fortelle at i mørketida har jeg ekstra kort lunte. Ikke er jeg spesielt tålmodig anlagt fra før, og når det attpåtil er en bedriten årstid, ja, da aksepterer jeg ikke særlig mye ekstra fra mine medmennesker. :-)

..



 

03.11 Petra på kontroll

Siden jeg skulle ha jobbreise til Gardermoen i dag og være borte i mange timer, var Petra hos hundevakt med hunder i dag. Da jeg henta henne fikk jeg vite at hun hadde vært veldig aktiv og ikke sovet noe særlig i løpet av dagen.

Petra var på klinikken til kontroll i dag - med bra resultat. Lymfeknutene hennes har normalisert seg. Ellers er hun jo symptomfri og frisk og rask. Det ble tatt ny blodprøve av henne og den viste at verdien som indikerer parasittangrep har gått ned til det halve av hva den var forrige uke, men den er fortsatt for høy.

Jeg fikk beskjed om at denne verdien kunne bruke litt tid på å normalisere seg, selv om hunden ikke hadde parasittangrep lenger. Dermed avtalte vi at det blir en ny blodprøve om 2-3 uker og at Petra foreløpig ikke settes på noe mer medisin.

For øvrig var tydeligvis Petra mektig sliten av alle dagens viderverdigheter og sov allerede i bilen på vei hjem fra klinikken.

02.12 Fellestrening på skolegård

Vi var fire ekvipasjer på trening i dag - utrolig hvor mye det går an å få ut av en skolegård!!

Det ble kasta forstyrrelses-markeringer i nærheten av blinde områder. Ikke så lange avstander, men mulig å se hunden.

Veldig bra med en sånn type ”tight” trening innimellom. Sånn at en virkelig får tatt tak i ulydighet ift styring. Stopper ikke hunden, så er det unektelig enklere å løpe fram på en skolegård med litt innslag av høydeforskjell og plener enn om en trener i hogstfelt eller myr.

Carmen var sprettende fornøyd, og gjorde mye bra. Men, jeg hadde også noen runder med å fortelle henne at stopp er stopp og at hun må høre på hvilken retning jeg sier hun skal gå i.

30.11 Første søndag i advent

Du verden, vi er allerede inne i adventstida! Hvor har høsten blitt av, egentlig!

Det er mye program i desember og ikke alt som kan handle om hundene. I dag ble det ikke så veldig mye aktivisering på dem. Jeg tok en tur ut med begge to. Satte på Petra dekken, det har hun jo hatt på seg ute helt siden hun ble diagnostisert med lungebetennelse.

Så tenkte jeg at et dekken kanskje kunne begrense henne litt i hennes utforsking av terrenget, og særlig at hun oppsøkte vann. Det er jo ikke så veldig lurt å bade i kaldt vann med lungebetennelse. Men, nei, da - Petra bada like herlig, hun - jeg hørte et stort plask. Og opp kom hun med gjennombløtt dekken og rista seg. Skrulle-hunden!

Carmen fikk en tur ved siden av sykkelen mens bade-Petra fikk vente hjemme. Det var nok godt for Carmen omsider å kunne lange ut.

29.11 Ansvar fellestrening

 

Dagens bilde - endelig sol etter bare regnvær i ukesvis

Ja, jeg har vel sagt det før, men det å ha ansvar for fellestrening er ganske energikrevende.

Men, først i dag hadde jeg en liten treningsøkt med Petra sammen med en annen unghund-ekvipasje.

Du verden så gal Petra var. Tydelig prega av flere dager uten noe særlig aktivitet. Knalla og galopperte fot, i det hele tatt helt på bristepunktet.

Konklusjonen er vel at det er vanskelig å trene jakt med Petra hvis hun ikke har fått løpt på noen dager….!

Temaet jeg hadde for elite-treningen i dag var å klare å gå over gamle vitringer og det å holde seg i området. Jeg hadde lagt ut flere områder hvor vi først hadde markeringer på jordet i forkant av området. Så skulle hunden sendes til området og stoppes. Det ble skutt med launcher et annet sted og hunden skulle så søke i området uten å la seg friste til å gå mot markeringen. En annen hund ble sendt på markeringen.

Dette ”regimet” gjentok vi sted for sted. En kjapp konklusjon er at opplegget var glimrende, faktisk. Var veldig fornøyd med meg selv. Carmen og jeg som ekvipasje, derimot var ikke fullt så glimrende.

Nå skal det sies at det som sagt er energikrevende å ha ansvar. Jeg skjøt jo og kasta mer enn de andre. Og så på klokka og planla neste oppgave. Sånn at det faktisk ikke var mulig å konsentrere seg fullt ut om å føre egen hund. Og det merka jeg ift styringen av Carmen. Ikke alt som gikk like bra.

Vi trenger i hvert fall å trene på dette. Det var jo helt tydelig at det var vanskelig å få en hund til å gå rett over et jorde i retning skogkanten når det først hadde vært diverse markeringer på jordet den altså etterpå skulle løpe over. Det var også tydelig at launcherskuddene trakk, også de som hadde gått tidligere. Dermed fikk den hunden som ble sendt sist på hvert sted den vanskeligste oppgaven.

28.11 Sykmeldt Petra

Ojojoj! Det er IKKE lett å være sykmeldt, synes Petra. Riktignok har hun det fint på den måten at hun slipper å være alene hjemme nå for tiden. Jeg sniker henne med meg på jobben. Tror hun hadde blitt helt hysterisk hvis hun både skulle vært alene hjemme hele dagen og dertil ikke fått utløp for energi på kvelden.

Det har altså vært rolige dager denne uka. Ikke dratt på noen fellestreninger og også gjort fint lite med hundene. Carmen er jo like frisk og hadde absolutt fortjent både trim og trening. Men, det føles ugreit å skulle gå fra Petra og bare ta med Carmen.

Dermed har det blitt stille kvelder i heimen og film i sofakroken. I grunn ganske godt med et avbrekk for den tobente. Men, det spørs vel om denne type aktivitet akkurat er de firbentes idé av å kose seg….