07.03 Jaktcup Post 2

Carmen

Mio

Ida

Dagen for den andre posten i jaktcupen - fremadsending. Denne gangen hoppa ikke Carmen opp verken på dommeren eller meg. Hun gikk ganske bra fot, men ikke perfekt. Hun knalla ikke, hun hadde god fart ut og inn.

MEN, hun løp rett forbi meg på innkomsten, og tok en æresrunde før hun kom hjem og avleverte. Så, det ble 14 poeng i dag, mer enn sist med andre ord. Og 9 poeng mer enn Betty fikk på tilsvarende post i fjor.

Etterpå satte vi oss i sola og bare nøt dagen en stund. Det var jo rene påskeværet. Carmen fikk ligge i Jerven-sekken sin både under øvelsene og etterpå, så hun ikke skulle bli kald fra underlaget. Hun var så flink, så. Holdt seg på plassen sin, uansett om jeg gikk rundt og tok bilder, eller så på de andre.

Tilbake på Ås tok vi oss en tur i jernbaneløypa vår. Denne gangen varierte jeg hele tiden mellom at Carmen gikk helt løs og hvor hun ville og at hun gikk ”her”, altså ved bena mine, og at hun gikk ”fot”. I starten av turen møtte vi for øvrig en gjeng med folk med 3 hunder. Og Carmen gikk helt flott fot forbi, og ble ikke gira opp id et hele tatt.


En herlig dag - med 6 timer ute, strålende sol og temperaturer på pluss-siden. Nå kan bare våren komme totalt, spør du meg. Jeg blir veldig glad for hver minste lille skiløype som forsvinner.

06.03 Forandring

Carmen

Clutch


Mio

Ida

Robby

Først litt filosofering før jeg forteller om dagens trening.

Det har jo slått meg før, ikke minst da jeg hadde Betty. Alt henger sammen når en skal utøve ledelse ovenfor en hund. Ikke det at Carmen og jeg har noen problemer, men det kan være utfordrende at hun blir usikker på ting. Og da trenger jeg å ha en desto større sikkerhet og trygghet når hun føler at noe er truende.

På morgenluftingen i hagen i dag falt hun litt tilbake til gamle synder og byksa opp på meg i full fart. Istedenfor å snu meg vekk og avverge kollisjonen (som jeg nok har gjort en del av), tok jeg tak i henne og satte henne resolutt ned i bakken, for så å ignorere henne.

Dette tror jeg var en veldig grei start på dagen - en påminnelse om at hun kan overlate alt ansvaret til meg. Det som var kult var at på morgenturen fikk jeg se fortsettelsen av denne historien. Da møtte vi nemlig to av nabolagets drittbikkjer. To Dachser som kjefter uavbrutt på alt de ser av hunder. Vanligvis har Carmen blitt ganske oppskjørta av de hundene, hun liker ikke at fremmede hunder utagerer og bjeffer mot henne.

Men, hva gjorde den lille frøkna i dag.. Hun kikka på meg, også gikk hun videre, pent i bånd?!?! Dessuten gikk hun fantastisk pent i bånd i dag, virkelig bemerkelsesverdig pent. Ja, det er det jeg sier. Å ha hund er som å gå rundt med et stort speil, og hele tiden få tilbakemelding på hva du driver med.

Som vanlig er det jo ikke noe galt med hunden, men den tobente trenger å bli enda tydeligere og enda mer bestemt og sikker. Og med en så myk og var hund som Carmen oppfattes sånne signaler umiddelbart.

Carmen og jeg dro av gårde på fellestrening i dag - en liten oppvarming før morgendagens jaktcup. Veldig greit å få kjørt gjennom øvelsen i forkant. Dessuten en flott soldag med hyggelige treningskompiser.

Jeg dro rett videre i familieselskap til tantebarnet som fylte 7 år. Carmen fikk først vente en stund i bilen. Så var vi ute på tur, 9-åringen, 7-åringen, Carmen og jeg. ”Tante Sarita, kan jeg få holde i båndet?” Joda, det fikk de jo - annenhver gang. Og det gikk helt fint, Carmen gikk så fint så. Hun takla til og med at de sprang rundt henne, krabba som hunder bortover veien, kasta snøballer, hoppa og hylte. Carmen, som egentlig er litt redd barn!? Hun har virkelig blitt veldig mye tryggere.

Etterpå fikk hun være med inn. Det var stas for 9-åringen som kjørte noen søksøvelser på diverse leker. Så la Carmen seg pent ved bena mine, og var rolig og avslappa. Flinke, lille hunden min! Jeg er veldig imponert over de sosiale ferdighetene hennes.

05.03 Pusekatt

Dagens bilde er et tidligere bilde Kari har tatt av Carmen.

Interessant start på dagen. Jeg la opp til å gå tur med Carmen løs rundt i nabolaget; - hun hadde kobbelet sitt på slep. Vel ute av døra fikk hun ståpels og bjeffa voldsomt på noe. Og dette noe var altså en katt som satt 5 meter unna. Dette var en av de kattene som ikke springer, men bare blir stående med fronten mot. Og Carmen syntes åpenbart det var dritskummelt. Det så ikke ut som hun hadde noen som helst tanke om å løpe etter.

En av ettermiddagsturene ble deler av jernbanerunden. Kiropraktikeren sier det ikke er bra at jeg går mer enn 40 minutter av gangen; - så da får det heller bli flere og kortere turer per dag.

På turen kombinerte jeg å ha henne gående fri og pent ved siden av meg, at hun fikk løpe helt løs, og også i bånd og fot. Innimellom kalte jeg henne inn, og nesten uten unntak gikk det bra, altså uten hoppinga.

04.03 Jaktkurs hos Åse og Heidi 1

Endelig var dagen kommet da jeg skulle starte på jaktkurs på Brårud, hos Åse og Heidi. Vel verdt å kjøre 9 mil for å få med seg det.

Vi starta opp med at vi hver for oss trente fot, vendinger og kontakt. Så gikk instruktørene rundt og hjalp til. Carmen presterte å ta et av sine kjempehopp opp i ansiktet mitt i det instruktøren var hos oss. Og etterpå hoppa hun opp på instruktøren. Men, det gjorde hun bare én gang. Faktisk hoppa hun ikke mer resten av kvelden. Ikke på meg heller.

Neida, hun ble ikke utsatt for noe brutalt, bare kontant avvist. Jeg tror rett og slett jeg hadde kommet til et stadium da jeg nesten bare aksepterte den hoppinga hennes. Jeg prøvde jo å ta henne for det på tidligere, men syntes ikke det funka, og hadde vel gitt det opp litt. Men, unge hunder utvikler seg fort, og noe om som ikke fungerte for få uker siden, kan fungere i dag.

I tillegg var det noe med måten instruktøren gjorde det på. Bra timing, veldig kortvarig reaksjon, og total ignorering umiddelbart i etterkant. Jeg ble også oppfordra til å bruke kobbelet mer - til å holde henne fysisk fra å kunne hoppe opp. Etter noen ganger, så det ut til at Carmen rett og slett fant ut at hoppe ikke var noe alternativ.

Jeg utfordra henne ved å gjøre sånne øvelser som hun normalt hopper av. Innkalling. Kontakttrening med henne sittende foran og gi henne godbit. Det var så rart å se henne på en av de kontaktøvelsene. Hun løfta forsiktig på det ene frambenet, og det var tydelig at hun tenkte ”hoppe”. Men, så var det som hun besinna seg, og satte benet ned igjen. Og det var utrolig fint å trene innkalling og se at hun ikke hoppa opp på meg. Og at hun virka mer fornøyd og trygg enn tidligere - hun var SÅ rolig der hun satte seg foran meg.

Hun er jo så myk, så myk, den lille hunden min. Men, det gjelder å ikke la seg lure til å tro at det betyr at hun ikke trenger regler. Det som virkelig var til ettertanke var også at den korrigeringen hun fikk for hoppinga og treninga sammen med meg etterpå tydeligvis satte henne i det som Cesar Millan ville kalt ”calm submissiv state”. Hun var så trygg og rolig som jeg knapt har sett henne før.

Noe som igjen har gjort at jeg har tenkt mye på hva denne hoppinga egentlig er et uttrykk for. Jeg har trodd det hadde sammenheng med ting hun har blitt redd for. Men, nå har jeg i grunn kommet til at det nok faktisk er uttrykk for en slags usikkerhet som slår over i stress. Og at det stresset igjen har sammenheng med at hun ikke synes jeg er trygg eller tydelig nok, tror jeg. Måten hun har hoppa på har nemlig vært helt annerledes enn sånn som Betty holdt på, og ikke helt til å kjenne igjen.

Måten Carmen reagerte på korreksen på fortalte tydelig at hun ble trygg av å møte klar og tydelig ledelse og dominans. Så, nå er det rett og slett slutt på å finne seg i noen av sprettene hennes. Det er helt forbudt heretter å hoppe opp i ansiktet på meg.

03.03 Våren er her!

Også denne morgenen tok Carmen og jeg en runde uten kobbel. I dag møtte vi en annen ekvipasje, og da ble det ikke så lette lenger; - jeg tok Carmen i bånd for sikkerhets skyld. Det er liksom noe med at jeg ikke vil ”utsette” andre folk for at jeg er på innlæringsstadiet med min lille hund.

På ettermiddagen gjentok vi gårsdagens suksess med jernbanerunden. Men, i dag la jeg inn en liten fotopause i skogen, og Carmen fikk løpe løs og være fotomodell.

Så avslutta vi kvelden på senteret og trente passivitet og ro. En glimrende dag!

02.03 Vandring

ENDELIG er det i ferd med å bli vår. Det begynner å lysne allerede i 06-tida om morgenen. Og på kvelden er det lyst til rundt 18. Det er massevis av fuglesang, og de siste dagene har det også vært strålende sol. Varmegrader på dagen og snøen smelter. Herlig! Utenfor garasjen min er asfalten helt bar.

Jeg har begynt en ny tilnærming med Carmen - inspirert av oppholdet hun hadde hos Kari og turene de gikk. Tanken er at Carmen skal gå mest mulig løs og holde seg ved bena mine. På morgenen gikk vi runden vår rundt i boligområdet, bare med kobbelet på slep. Vi møtte ingen underveis, og det gikk veldig fint.

På kvelden tok vi jernbanerunden - ca 6-7 km, for det meste på skogsvei/i lysløype. Altså trygt å ha henne løs. Vi var ute i over 1,5 time og hun gikk løs ved bena mine hele veien. Dvs et par ganger fikk hun gå fri og herje i snøen mens jeg stod stille. Jeg måtte selvsagt minne henne på hvor hun skulle gå innimellom, men stort sett var hun rett og slett veldig flink.

I tillegg er jeg såpass streng at jeg ikke vil hun skal gå med nesa i bakken. Tenker litt på det Cesar Millan snakker om - at en hund er nese, øyne og ører. Når Carmen og jeg er ute på tur, så er vi på vandring, og ikke på jakt. Og jeg synes det er viktig å understreke at vi IKKE er på jakt. Og vi er i hvert fall ikke på noen jakt som Carmen skal ta initiativ til. Så, jeg vil hun skal fokusere på å bruke syn og hørsel, og mindre på luktesans. Når det gjelder luktesans kan jeg jo på ingen måte konkurrere med henne, og hun får en helt annen informasjon om miljøet enn det jeg kan fange opp.

Altså prøver jeg å tilstrebe at vi vandrer, jeg leder an, og hun følger med. Og hun skal ikke holde på med noen egen beskjeftigelse i form av å undersøke lukter på bakken. Jeg høres kanskje veldig rigid ut nå, men disse tingene fikk jeg bittert erfare med Betty. Hvor feil det kan bli å la en ung hund bare rase rundt i terrenget på sin egen jakt og få masse artige opplevelser som den tobente ikke er noen del av.


Hvorfor skal hunden være mest interessert i eierens mening når det virkelig gjelder, hvis det i det dagelige er dens egne oppdagelsesferder i terrenget som gir de morsomme opplevelsene. Det må jo være meg som skal ”tildele” Carmen opplevelsene. F. eks. ved å gi henne fri til oppdagelsesferd innimellom. Eller trene fot. Eller gi henne en godbit i belønning.

Etter vandringen vår tok vi en tur på Follo brukshundklubb og var med på miljøtreningen der. Det er klart det blir litt lydighetsøvelsepreg, men jeg tilpasser litt, sånn at det passer til mitt jaktfokus.

01.03 Tilbake til Carmen

Bildene er tatt av Kari.


Etter nesten en uke hos Kari, var endelig dagen kommet da jeg skulle hente hunden min. Carmen har jo hatt en fantastisk uke med skiturer, leking med Karis to hunder; - virkelig fått vært del av en flokk.

Det var veldig koselig å få tilbake Carmen. Jeg savna henne masse, selvsagt. Mens den lille utro hunden neppe har savne meg så mye som et lite sekund.

Kult å høre at Kari hadde gått tur med alle tre løse, inkludert den lille sprettballen min. Jeg ble såpass inspirert at da jeg kom hjem tok jeg sjansen på å la henne gå løs ved siden av meg en kort runde rundt i nabolaget. Tenker å prøve å begynne å ha henne mer løs i nærområdet. Men, det er jo en viss spenning knytta til det, med katter, andre hunder og også folk. Jeg bor jo ikke fullt så øde som Kari…

Vel hjemme sov Carmen hele kvelden. Ellers er hun blitt merkbart tynnere på den siste uka. Ikke så rart, når hun har løpt en del mil og herja masse med Karis hunder.