Det er mye en skal klare som liten jakthund
i åpen klasse på jaktprøver for retrievere. Og Rakel og jeg har virkelig trent
iherdig på de mange momentene. Hun skal klare å gå fint fot, være oppmerksom og
tyst og markere godt (altså legge merke til og huske hvor dummyene faller).
Dessuten skal hun være mulig å styre, dvs. stoppe og ta kontakt på mitt signal
og deretter gå til høyre, eller venstre, videre ut eller komme nærmere. Og så
søke på signal. Når hun altså ikke vet hvor apporten ligger, men jeg skal styre
henne til den. Hun skal forsere alt av terreng, gå rett fram dit jeg peker
uansett hundringer, gå villig i vann og avlevere uten å riste seg først.
Dessuten skal hun kunne jobbe selvstendig på et feltsøk, lete effektivt og
dekke hele området.
Hun har utvikla seg masse de siste månedene
og virkelig blitt styrbar og flink på veldig mye. Men, Rakel, er i motsetning
til mange av jaktlabbene jeg har hatt tidligere, veldig sosial med folk, både
kjente og ukjente. Så, vi har også trent på at hun ikke skal bry seg om verken
dommer eller makkerekvipasjer. Men, en hel gjeng med tilskuere, inkludert en
baby, i prøveområdet har vi nok trent for lite på. Så, det ble for vanskelig
for henne på dagens jaktprøve. Jeg tror faktisk Rakel aldri har sett en baby
før, så hun klarte ikke å motstå fristelsen til å undersøke nærmere.
Kombinasjonen stor nysgjerrighet,
impulsivitet og interesse for mennesker skaper altså litt utfordringer i
prøvesituasjonen, som mindre sosiale hunder ikke har på samme måte.
Det var ikke Rakels dag i dag. På en av de
to markeringen hun fikk tatt, før det var takk for i dag, knalla makkerhunden.
Den løp i vei etter Rakel, men Rakel rakk å få tak i dummyen. Hun kom og
avleverte til meg med ståpels langs hele ryggen.
Jeg elsker personligheten til Rakel, og
ønsker selvsagt ikke at hun skulle vært skeptisk til folk. Nå får jeg gruble på
akkurat hvordan vi skal få trent på momentet «Ikke gå bort til tilskuere, samme
hva slags alder de har» og jobbe videre fram mot neste prøvestart.
