onsdag 22. november 2017

20.11 Hva har betydning for suksess som hundetrener?



Stikk i strid, kanskje, med det som ofte hevdes, - at «alt skyldes den i andre enden av snøret» - altså eieren, så tenker jeg at ganske mange av forutsetningene ligger i hunden. Kanskje tenker jeg sånn fordi jeg blant annet har opplevd to labradorer med alvorlige diagnoser – Betty med HD grad E og smertesymptomer fra hun var 3 måneder gammel. Og Petra med sin epilepsi, som sannsynligvis gav henne «petit mal» - altså bortfallssymptomer, i tillegg til grand mal – krampeanfall.

Det er ikke lett å trene med en hund med kroniske smerter, heller ikke med en som «faller ut» mange ganger i løpet av en dag.

Gjennom de forskjellige valper og unghunder jeg har hatt på kurs har jeg også observert at eiere kan ha fått «utdelt» høyst forskjellig hundemateriale å jobbe med, både hva gjelder fysisk helse, mentalitet/psykisk helse og instinkter. Det vil være ganske urettferdig å plassere alt ansvar på eieren.

En annen variabel er hvordan en bor. Ikke alle har en stor eiendom på landet hvor en valp kan tusle rundt trygg for biler og annet og gjøre seg kjent med terreng og andre dyr i flokken. Eller være i stor luftegård. Noen bor i en blokk i byen, og valpen er det eneste dyret en har. Valpen må faktisk være koblet fra den er helt liten, før den kan gå pent i bånd. Og flokken består av en eier og en hund.

Så er det jo noen forutsetninger som strengt tatt verken har med eierens eller hundens kompetanse å gjøre, men mer med livssituasjonen. Dere vet, “den derre jobben” f eks, som stjeler så mange timer med dagslys hver dag. Eller “den derre familien” som en også må bruke tid på. For ikke å snakke om økonomi, som selvsagt lager rammer for hva en kan være med på, hvor en kan dra, hva slags kurs og treninger en kan ta del i.

Hva med “den i andre enden av snøret”, da? Selvsagt varierer evner og anlegg hos den tobente, hvor gode vi er på timing, til å lese hund. Men, noe som har slått meg som den største forskjellen på «store» hundefolk og oss andre er graden av selvsikkerhet. Hvor selvsikker en er kan selvsagt være nærmest medfødt. Men, «medfødt» selvsikkerhet kan også gå tapt gjennom hva en opplever i livet. Har en vært så uheldig og opplevd å få seg en «trøkk» eller fler er det ikke like lett å fremstå trygg og sikker ovenfor hunden. Som kjent er ikke livet rettferdig, - dårlige erfaringer i livet kan faktisk gjøre det vanskeligere å bli en trygg hundefører. Om en har aldri så bra evner og timing, aldri så mye opparbeida kompetanse, selvtilliten spiller en viktig rolle ifm hundetrening.

Riktig timing, bra evner og god “utdanning” er ikke alltid nok for å få suksess. Ikke bare valpen skaper forutsetninger, men også hvor og hvordan en bor, og hva slags livssituasjon en har. Og ikke minst ens egen personlighet eller kanskje hva slags bagasje en har med seg som menneske.


Og noen ganger er såkalt personlig utvikling kanskje vel så nødvendig som flere kurs eller flere treningstimer for å oppnå suksess. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar